Det er ingen vei tilbake nå. For sent å angre.

Rutebåten «Fæmund II» har levert oss på bryggen ved Haugen gård, en av inngangsportene til et av Skandinavias største villmarksområder. Vi er helt alene.

De gamle furutrærne minner om troll, slik vi kjenner dem fra folkeeventyrene, illustrert med bustete hoder og lange, krokete neser. Foran oss venter den åpne, glisne skogen som er så typisk for Femundsmarka.

Bakken er dekket av kvitkrull og reinlav som en veltrimmet gressplen. Terrenget er lettkupert, tidvis nesten flatt, men steinblokker og ur suger krefter når vi går.

Simmi drar til seters og leker budeie

Monsen-effekten

– I Femundsmarka kan du finne roen, stillheten og idyllen uten å slite livet av deg. En godt trent person klarer fint å gå inn til svenskegrensen på en dag, og da er du helt alene, sier Lars Monsen.

I kano og med fiskestang har Monsen vist oss den eventyraktige nasjonalparken gjennom sine TV-programmer og boken Femundens villmark. Nå reiser flere og flere til urskogen, først og fremst for å padle, gå og fiske langs Røavassdraget som løper et par mil fra innsjøen Rogen ved svenskegrensen ned til Femunden,

– 2009-sesongen var tidenes beste sesong for oss. Vi hadde 11.500 reisende, forteller Odd Kjøsnes, skipper på «Fæmund II» på 21. året.

– Jeg tror Monsen for mange akkurat nå er det samme som Helge Ingstad var for folk på 60- og 70-tallet, da de leste Pelsjegerliv og fikk lyst til å drive med friluftsliv. Det er bra, sier kapteinen.

Del ditt favorittsted i Norge - sett det på kartet

Urtidsfølelse

I jevn marsj er vi på vei inn mot indrefileten i Femundsmarka, alle de små vannene i og rundt øvre del av Røavassdraget. Enda litt lenger innover, mot svenskegrensen, ligger de aller mest øde delene av marka, forteller vår kjentmann Morten Aas.

Han er glad i lange turer, og jobber dessuten som daglig leder i Engerdal fjellstyre, som blant annet forvalter fiskerettigheter i deler av marka.

– Dette er Rogenmorener, sier Morten og peker på et usammenhengende virvar av kraftige rygger og blokksteiner som straks sinker fremdriften vår. Mellom ryggene ligger små og store vann med mye god ørret og røye.

Ryggene er sannsynligvis fra nest siste istid og er godt krydret med kampesteiner. Trår du feil, ryker ankelen og du må hinke 13 kilometer ned til bryggen der båten stopper. Eller du kan legge deg ned i mosen, hvile hodet på en stein og nyte utsynet over skog, vann og fjell.

Døde furuer stikker opp som piperensere. De brune stammene har stått slik i flere hundre år.

Vi går forbi en høyst levende, storvokst furu.

– Den er antagelig 700-800 år gammel, tror Morten.

Kongelig turvei over fjellet

Kanofall

I løpet av 10 minutter er vi gjennom alle fire årstider. Haglbyger rett fra nord det ene øyeblikket før det skifter tvert til vindstille og sommersol. Vi ser fossekall og ferske spor etter bever, i form av nyfelte bjørketrær som ligger på tvers over stien oppover langs øvre Røa.

Her fyker kanoturistene forbi i stri strøm sommeren gjennom. Dristige padlere prøver å slåss med Røas mange tøffe stryk, og taper. Vannføringen er sterk. Kreftene er enorme.

– Jeg og en kamerat sto og fisket her. Vi hørte det sa «dunk, dunk, dunk». Så kom det en padleåre. Deretter kom det en kano, og så kom det to stykker som tydeligvis hadde sittet oppi kanoen, forteller Morten.

Røavassdraget er blitt svært populært med tydelig slitasje etter all turtrafikken. De fineste leirplassene brukes flittig, og vi ser enkelte rester etter søppel. – Ta med søppelet hjem! maner Lars Monsen.

Ekstrem forvandling i Drammen

Enkel ensomhet

Tunge lår, slitne skuldre, svett ulltrøye, våte sokker og et par små gnagsår – slik kan turen oppsummeres når vi slår leir ved vannet Storbuddhåen.

Selv i Femundsmarkas mest trafikkerte vassdrag var det ingen andre da vi var der i juni. Absolutt ingen. Men nå i juli og tidlig i august må du lenger vekk hvis du vil oppleve fullstendig ensomhet. Det er lett i Femundsmarka, mener Lars Monsen.

– Jeg trives best utenfor stinettet, når du begynner å orientere og tenke selv. Da opplever du den totale villmarken og du ser et helt annet dyre- og fugleliv rundt deg. Dyrene går ikke i de rødmerkede stiene, påpeker friluftslivets konge.

Elg og tamrein er vanlig. Gjør du som Monsen, kan du støte på moskus utenfor stiene, streifdyr av bjørn og ulv, og kanskje en og annen gaupe og jerv.

Simmi får napp i Lofoten

Er det «bett»?

Neste morgen biter nordavinden idet vi titter ut av teltet. Yr.no hadde rett i sine spådommer om én varmegrad på morgenkvisten. En 30 sekunders snøbyge feier forbi.

- Hvor kaldt blir det om vinteren?

– Minus 40 i hvert fall, sier Morten, som senere forteller om en tur han og en kamerat gjorde for noen år siden: De var fem dager på ski i Femundsmarka. Om natten falt temperaturen til 25 minus, men Morten var uten en skikkelig vintersovepose. – Jeg trodde jeg skulle fryse ihjel om nettene, sier han.

Bålet varmer oss. Morten fikser kaffe og drar frem røkt sik fra Femunden. Det smaker godt på brødskiven, men skal dette bli det nærmeste vi kommer selvfanget fisk?

– Det er fisk oppover hele veien her. I strykene er det ørret og harr. På stille vann er det også mye røye. Når det er «bett», kan du få utrolig stor og fin fisk. Men når det er dårlig, kan det være sørgelig dårlig, informerer Morten.

Som i dag. Vi forsøker ved vann etter vann. Bunnfast snøre er det nærmeste vi kommer napp. Til lunsj rører vi oss en porsjon Real turmat; ingen nystekt ørret surrer i stekepannen der vi sitter ved vannkanten.

Men så:

– Kom her! Jeg har fisk! hoier Morten.

Roper han ulv? Nei, jammen roper han «fisk». Der sitter ørreten på kroken!

– Jeg tipper 1,2 kilo. Mellom 1,2 og 1,3, sier Morten. Den kraftige hunnfisken måler 49 centimeter.

Mister du hodet, mister du fisken

Går i flokk

Femundsmarka er ødemark, men ikke uten ende. Fra en liten høyde ser vi hvor lett det er å orientere seg mot fjellene som omkranser oss. Stor-Svuku på 1416 meter ligger som en stor kladas i sør.

Og det bor altså folk her. Åse Haugen Waldal er vokst opp på Haugen gård nede ved Femunden. Hun og mannen Svein Bjarne har strøm, innlagt vann og telefon – men ikke vei.

Åse husker fortsatt den dagen de fikk strøm: 20. september 1978. Om våren er de i verste fall avskåret fra omverdenen i tre uker, når det er for lite snø til å kjøre scooter og Femunden fortsatt er islagt slik at båten ikke kan ta ut. Men flytte, det vil de ikke.

Ekteparet lever av hytteutleie og båttaxi. De merker også økende trafikk innover i nasjonalparken. Den rødmerkede DNT-stien går nesten over tunet på Haugen.

– Mennesket er et flokkdyr. Nå går de i flokk ved Røadalen. Fiskerne har også lett for å havne på de samme plassene. Men Femundsmarka er ganske stor, så det er lett å gjemme seg bort, sier Svein Bjarne Waldal.

Lett å føle seg litt som Lars Monsen.

Følg Aftenposten Reise på Facebook