Vi kjenner suget på kanten av juvet. Det er voldsomt, dypt og stupbratt. Foran oss spretter Sven Dahlgren som en fjellgeit nedover berget. Fra stein til stein med en sikkerhet som om han vet hvilke som ligger stødig. Han gjør det også. Han er fylkesgeolog for Telemark, Vestfold og Buskerud og vet at her har en geolog før ham tråkket. For 200 år siden. Dahlgren kan historien, hopper rundt på restene av Maristien, den gamle stien som folk tråkket i gamle dager, og nå vil han vise oss hva forgjengeren så. Han bråstanser på en ørliten fjellhylle. En centimeter til og det går 100 meter rett ned i evigheten.

- Rjukanfossen, sier han entusiastisk og maner frem opplevelsen av et spektakulært og dundrende fossefall der det nå bare renner en symbolsk og regulert bekk i drøyt 100 meters fall ned juvet.

- Hit var det Jens Esmark kom. Han ble sikkert imponert over det han så. Den 14. august skal fossen åpnes igjen en times tid. Da skal vi feire.

Steinbra friluftsliv

Verd en feiring

For det Esmark, sjefgeologen fra Kongsberg, gjorde for 200 år siden, det synes både Rjukan og Telemark, Den Norske Turistforening og det offisielle reiselivsnorge er verd å feire. Arbeidet han gjorde her, ryktes utover Europa og førte til en gryende valfart hit av folk som ville se det han hadde sett.

- Det er ikke den første turist vi skal markere med jubileumsfeiringen, men opptakten til den moderne turismen i Norge, hvor det var snakk om mer eller mindre organiserte strømmer av turister til spesielle reisemål, sier Dahlgren.

På begynnelsen av 1800-tallet grodde flere steder i det vakre og ville Norge frem med turistmessig tiltrekningskraft, men det var i Rjukan-traktene det skjedde først.

Opplevelsen nordmenn dropper

Jakten på mineraler

Overbergamtsassessor Jens Esmark hadde satt seg flere mål da han tirsdag 31. juli 1810 sammen med «tvende mænd» salte opp hestene hjemme på Kongsberg. Tidene var skrantne i bergverksbyen, sølvgruvene var konkurs. Nå aktet han seg innover i Telemark for å sjekke ut om det var noe å hente i de gamle kobbergruvene i Hovin, Sauland og Heddal. Men han ville mer; på si syslet geologen med landmåling, og han hadde hørt at det i Rjukan skulle finnes en styggelig høy foss, som ingen visste hvor høy var. Og like ved lå fjellet Gaustatoppen, som ingen mann hadde besteget. Så høyt og ruvende skulle det være at folk lurte på om det var Norges høyeste fjell. Men ingen visste.

Esmark ville ha svar.

Lastet dro de av gårde, med alt hva som trengtes av minerredskaper for geologiske prøver, og en hop av utstyr for landmåling – en sekstant, et svært barometer, en lang glasstav fylt med kvikksølv, termometer og – av alle ting – et reisependelur. Samt en fire fot lang astronomisk kikkert.

I fire dager hadde Esmark og hans to medhjelpere ridd da de inntok Vestfjorddalen. De hørte buldringen og så vannskyen som drev over juvet lenge før de så fossefallet. Men så åpenbarte den kolossale Rjukanfossen seg. Esmark lastet av utstyret, her skulle måles.

- Han innså nok ganske fort at jobben med å måle hvor høy fossen er, var fåfengt, forteller Dahlgren. - For å greie det, måtte han helt ut til kanten der fossen begynner, og helt ned til bunnen av juvet. Ikke noe menneske kunne greie det.

Disse utlendingene er mest Norge-ivrige

Lokket kunstnere

Esmark måtte måle på måfå og avstand, men dataene ble sirlig loggført. Den 4. august 1810 registrerte han Rjukanfossens høyde til 432 alen – tilsvarende 271 meter i dag.

«Dette Fossefald er det høieste af alle bekjendte Fossefald, ikke alene i Europa, men endog i hele Verden», skrev Esmark i sin rapport til kong Frederik VII i København.

Han bommet. Senere målinger med bedre teknologi har satt Rjukanfossens høyde til 238 meter, og høyeste vannfall til 104 meter. Det spiller ingen rolle. Esmarks oppdagelse ryktes. I Telemark, et sted i Norge, ligger verdens høyeste fossefall.

- Det ble spiren til en voldsom interesse i Europa for å reise til Telemark og Norge, sier Dahlgren. - Det begynte i det små, først vitenskapsmenn og så kunstnere. Etter hvert ble det flere. Kjente kunstnere som Johannes Flintoe, J.C. Dahl, Wilhelm Maximilian Carpelan og senere Theodor Kittelsen har vært her og malt fossen. Dette markedsførte området internasjonalt og gjorde det raskt til et av de store turistmålene i Norge.

Simmi drar til seters

Det andre Rjukan

Hvem skulle trodd? Det er ikke dette som først rinner oss i hu når vi tenker på Rjukan. Det er ikke synet av fossen, men kraften av fossen lagt i rør for hundre år siden, som har formet Rjukan, industrieventyret med Norsk Hydros salpeterfabrikker, Vemork kraftstasjon, tungtvann og heltemodige sabotasjebragder under krigen.

Det er også de historiene vi mest ser når vi reiser rundt i byen og Vestfjorddalen ned mot Tinnsjø. Hydro har satt kroken på dørene for det meste av sine virksomheter her, og folketallet er skrumpet inn til 3300. Men industrisamfunnets særegne arbeiderboliger er holdt vel i stand. Den monumentale og lett gjenkjennelige Vemork kraftstasjon ligger der som før, huser nå Norsk Industriarbeidermuseum og beretter så vel historien om industrien som sabotasjeaksjonene og Rjukans betydning i krigen.

Like ved befordrer taubanen Krossobanen folk opp og ned mellom Rjukan og Gvepseborg, en inngang til Hardangervidda, like trutt som de gjorde for over 80 år siden, da Norsk Hydro, «han» som ordnet alt til det beste for alle i Rjukan, bygde banen og ga den i gave til byens innbyggere for at de lett skulle komme seg opp i fjellet og nyte solen også når den ikke nådde ned i dalbunnen i vinterhalvåret. Og i fjellet arrangeres guidede fotturer i tungtvannssabotørenes fotspor, og nede ved Mæl stasjon på Rjukanbanen, ved Tinnsjø, ligger jernbanefergen «Ammonia», verdens eneste drevet av damp, og minner både om industrihistorie og krigshistorie.

Og det er industrieventyret som gjør at det i Norge nå jobbes intenst for å få plassert Rjukan sammen med Odda og Tyssedal på UNESCOs verdensarvliste. Ikke Rjukanfossen og historien om Jens Esmark.

Heisen til himmelen

Til topps

Vi finner igjen Jens Esmarks fotspor. Vi vil til topps, Gaustatoppen. Mens Esmark og hans medhjelpere karet seg opp til fots og til hest i 1600 meters stigning fra bunnen av dalen, tar vi snarveien. Gaustabanen, inni fjellet, bringer oss fra Svineroi på fjellovergangen til Tuddal og nesten til toppen på et kvarter.

Gaustabanen er også en del av et teknologisk eventyr. Den ble anlagt på 1950-tallet for å frakte folk og utstyr opp til 1800 meters høyde for arbeid med radiolinjer, om været var aldri så ille. Som militært transportanlegg skal det ha vært unikt i verden. I sommer har håpet vært å få åpnet banen permanent for turisttrafikk, men ennå lar den endelige tillatelsen vente på seg. Vi slipper likevel inn.

Banen er en opplevelse i seg selv. Det bærer rett inn i fjellet. Den grønne vognen småskrangler seg 850 meter innover. Deretter bærer det over i en blå vogn, som klatrer oppover i 40 graders helling i fjellets indre mot toppen.

Er det trygt? undrer vi. Pensjonert driftsleder Øistein Saugerud (68) humrer, har ikke tallet på hvor mange tusen turer han har tatt med banen uten problemer.

- Gaustabanen og for den saks skyld også Krossobanen må være de sikreste transportmidler som finnes i Norge.

Norges flotteste naturopplevelse

Vidt utsyn over landet

Utsynet er formidabelt og vidt når vi kommer ut i dagslyset etter et kvarter inni fjellet. Rett under oss ligger Gaustatoppen turisthytte, rundt 30000 besøker den hvert år, 200-300 meter lenger bortenfor oss ligger selve fjelltoppen, Esmarks annet store mål på turen for 200 år siden. Dette var fjellet det ryktes om kanskje var det høyeste i det dansknorske riket. Snøhetta var så langt det høyeste; Esmark hadde selv målt det til over 2000 meter. Men slik Gaustatoppen ruvet, tenkte Esmark, så kunne den kanskje være høyere. Og ennå hadde ingen vært på toppen.

- Esmark ble ikke den første som besteg Gaustatoppen, forteller Dahlgren. - Planen var at han og botanikeren Christian Smith fra Skien skulle møtes på toppen, men kommunikasjonen med sendebud om hvilken dag de skulle møtes, sviktet. Esmark gikk til toppen 7. august 1810. Da hadde Smith allerede vært der to dager tidligere, og var for øvrig rasende fordi han trodde Esmark hadde kommet før ham. Men Esmark fikk målt fjellhøyden til 1911 meter. Vi vet nå at høyden er 1883 meter. Med tanke på hvilket utstyr han hadde, var Esmarks måling imponerende. Han skjønte at Gaustatoppen ikke var landets høyeste fjell, det var lavere enn Snøhetta, men han fikk målt det.

Det forringer ikke utsikten. Dahlgren peker i alle himmelretninger, blinker ut både Vestlandet, Jotunheimen og Sverige.

- Det finnes ikke noe sted hvor du kan se mer av Norge enn fra Gaustatoppen. Du kan se 199 kilometer, det er ikke andre fjell, men krummingen av jorden som gjør at du ikke ser lenger. Herfra kan du se hele 120 kommuner i Norge.

Derfor har fylkesordføreren i Telemark invitert alle de 120 kommunene til å bidra med hver sin stein til jubileumsvarden som nå skal reises. For å feire Esmarks verk skal stein på stein legges for å bygge en synlig varde.

Stein på stein, verdig for historien om en geolog.

Meld deg på nyhetsbrevet