- Det er heldigvis slutt på den cowboytiden da Hurtigruten ikke skulle sløyfe et eneste anløp uansett vær og vind, sier kaptein Kay Trygve Johansen.

M/S «Vesterålen» glir fra dampskipskaien i Sandnessjøen klokken 13.30. Jeg skal gjenoppleve en sjøreise fra Sandnessjøen til Trondheim med dagens «Vesterålen», en ferd som ble tilbakelagt med den gamle «Vesterålen» i mars 1970.

Den gamle «Vesterålen» ble levert fra skipsverftet i Ancona i Italia i 1950 og seilte til 1983. Anconabåten skiltet med 1. og 2 klasse. Kaptein Hilmar Stenersen sto på broen og kom ned i 1. klassesalongen forut idet skipet la ut mot havstrekningen Stor-Folda, etter Rørvik. Den er beryktet for uvær. Lugaren under dekk var ubeskrivelig – trang og mørk, uten bad og wc, med en eim av olje fra maskinen. På korridoren fant man såkalt bad- og toalettavdeling, der vannet sto flere centimeter over dørken. Dagens «Vesterålen» er den minst moderne i Hurtigrutens flåte, bygget i 1983. Men de nyere lugarene akterut har eget bad og toalett, med stort vindu og gode køyer, enkle, men greie, slik man finner på de fleste lugarer på ferger fra Oslo. Jeg savner nok TV, men pytt, ikke snakk om det.

Varm velkomst i isødet

Begeistret for naturen.

Den hvite korskirken i Sandnessjøen i den lille Helgelandsbyen ligger vis-à-vis steinsykehuset fra 1926. Det bor noen mennesker i Sandnessjøen. Men de er ikke lett å få øye på når kvelden nærmer seg. Stedet er som utdødd. Til gjengjeld har byen tre kirkegårder. Jeg står på dekk og skuer Alstahaug kirkested der Petter Dass foldet seg ut som sogneprest. Tyskere, franskmenn, engelskmenn ved relingen, synlig begeistret for mektig natur der fjellrekken De syv søstre kan sies å være vakker inntil raseri.

Livlig i resepsjonen. En vennlig, uniformert kvinne gir meg lugarkortet. For 40 år siden var det første som møtte meg om bord en kiste dekket av det norske flagg ...

– Noen likkiste vil du ikke se på dagens «Vesterålen», men vi har lik i lasten fra tid til annen. Vi har laget til en plass for det i kjølerommet. I lasten er det plass for tre kister. Så det er blitt en utvikling. Enda den båten vi seiler nå er gammeldags i forhold til de nye hurtigruteskipene. Men vi prøver å forbedre standarden her så langt det lar seg gjøre. Dødsfall forekommer, men det skjer ikke ofte, heldigvis. Ulykker er også sjelden, fremholder kaptein Kay Trygve Johansen.

Simmi i eventyrland

Mer stabil.

Været er slik været bør være – ingen storm i sikte, litt grått, men stort sett opphold der skipet seiler langs en kystlinje med mektige inntrykk.

– I motsetning til gamle «Vesterålen» har vi stabilisatorer, så det er betydelige forbedringer som har skjedd siden 1970, sier kapteinen.

Kay Trygve Johansen er 45 år og kommer fra Kabelvåg i Lofoten, men er bosatt på Askøy utenfor Bergen. De siste to årene har han hatt sin arbeidsplass på «Vesterålen». Han har seilt i Vesterålske fra 1982 og dessuten hatt tjeneste i Seabourn Cruise Line.

Aftenposten REISE er på Facebook. Klikk her for å bli fan.

Flere norske.

Kommandobroen er nyoppusset og stor, fylt av flunkende nytt der kapteinen sørger for skipet på vei mot Trondheim. Det duskregner utenfor. Mange er på dekk, lyset vil ikke forlate oss.

– Med nytt skipsgulv har vi fått en helt ny bro.

– Kanskje den fæle blåfarven i salongen under broen endres også da?

– Ja. Den var populær i 1983. Vi har forsøkt å oppgradere interiørene litt etter litt. Det er belegg her hele året, så det er begrenset hvor mye vi får gjort. Skipet er booket hele året gjennom – også vinterhalvåret. Hovedtyngden av rundreisepassasjerene er tyske. Det franske markedet går også bra. Så er det kommet en del norske passasjerer på banen. Det er ikke så avskrekkende priser om bord heller, når du ser hva du får med fullpensjon. De fleste av passasjerene er eldre som har spart for å kunne oppleve denne lange reisen mellom Bergen og Kirkenes, men de yngre begynner å komme også nå. Mange som har reist med oss vil fortsette med å ta «Vesterålen». Her blir det mye mer intimt og koselig enn på de nyere store skipene. Du får mindre stress. Og dét vil jeg si: «Vesterålen» er en glimrende sjøbåt. Kunne jeg velge skip, er det ingen tvil om at det er denne båten jeg vil foretrekke.

– Men hva med været? Det kan være grufullt på Finnmarkskysten og over Stadt ...

– Vi har vært heldig med været i år, midnattssol og helt stille på Finnmark, litt regn, men ikke noe vind. Vi reduserer sidelengsbevegelser med 80 prosent med stabilisatorene. Det er mye. Stabilisatorer er en unik oppfinnelse.

Meld deg på nyhetsbrevet

God service.

Et godt lunsjbord i restauranten forut venter med sild, laks og andre fristelser fra havet nær Jan Harrs sollyse gule blomster med nordnorske fjell i bakgrunnen. Mørkt tak, røde og gullfarvede gardiner med pongponger, en slags kvasi-russisk stil, digre lampetter på vegger, litt pompøst, men all right. Servicen er god, vennligheten er til stede. Karl Dahlin fra Kristianstad i Sverige er 25 år og har vært servitør om bord i kort tid.

– Jeg har en kompis som jobbet her tidligere, derfor søkte jeg meg hit. Jeg liker det absolutt og har fått sett litt av landskapet underveis, sier Karl Dahlin.

Fyret utsiktssalong på øverste dekk har panoramautsikt. Det er som å komme inn i et cistensienserkloster. Stillheten er påtrengende, ingen mobiltelefon, ingen snakk, men bøker og bøker, du verden, hvor det leses mens Helgelandskysten hever seg på babord side med unike landskapsbilder man ikke glemmer. Her er stille som i graven, straks omdøper jeg denne lange panoramabaren til Kapellet. En plakat slår uttrykkelig fast at ingen kan reservere plass her oppe i det høye, så kom ikke her og legg et plagg på en stol i den tro at den da er din.

Hit må du reise i Norge

Gyselig blått.

Forut ligger Salong Trollfjorden med noen såkalte grønne skinnmøbler til en gyselig lys blå veggfarve. Også her er stillheten merkbar. Noen snakker lavmælt, noen betjener sin PC, en tysker er gått inn i en dyp dvale, en middelaldrende kvinne fra Düsseldorf studerer en bok om Nord-Norge. Brønnøysund venter om kort tid.

Foxy.

Lyset blir værende der vi går på dekk, hvor det er friskt, men levelig – to kvinner i sort har forskanset seg bak den sorte skorsteinen. Langsomt siger «Vesterålen» inn mot Brønnøysund, der Brønnøysundregisterets blå bygninger er dominante. Man går i land. Butikken Smak og behag selger Ethiopia Sidamo fra kaffebrenneriet Forvik nord for Brønnøysund, verdens nordligste kaffebrenneri. Den lille byen med sin grimme arkitektur fra de horrible 70-årene har flere tilbud for folket, for eksempel Foxy frisør og hudpleie vegg i vegg med Monicas Pub og Nattklubb nær Motell Corner. En time i havn, så stevner «Vesterålen» mot sør og passasjerene står på dekk for å se Torghatten med det store hullet i det veldige berget i havet.

Kunsten er der om bord med navn som Jan Harr, Karl Erik Harr, Oddbjørn Stølen, Willi Storn, Marit Bockeli, Jan Baker, Knut Rumohr, for bare å nevne noen.

– Hva blir det til middag i dag? Landkrabber? Spør fotografen.

Noen følger fotballandskamp på fjernsynet i cafeen mens det er yr utenfor, der vi opplever det lange flate øyrike før «Vesterålen» når Rørvik. På en liten øy ligger noen få hus nær en havn med et oppdrettsanlegg.

– Og nå venter det veldige havet på Stor-Folda?

– Nei! Passasjerene har ikke betalt for å se hav på alle kanter. Vi seiler langs land. Det er mye mer interessant for oss på broen også, sier kapteinen bestemt.

Når kvelden reiser seg drikker jeg portugisisk vin til 67 kroner for et lite glass i Kapellet der man nå kan snakke. Men ved midnattstid er alle gått til ro. Da søker jeg Vesterålen Lounge helt akter på D-dekk. Litt natteliv kanskje? Intet menneske å se. Maskinen arbeider seg frem i natten.

Nordmenn skal markedsføre Norge