Den forfalne og fredede redergården fra 1750 skal bevares gjennom bruk, i samspill med Riksantikvaren. Den skal komme byvandrerne til gode, med åpen hage, serveringssteder, kunsthåndverksteder, kapell, galleri og ulike kulturelle aktiviteter for hele familien.

–Båthavnen i Tønsberg er Norges mest besøkte, og den har større besøk enn Strømstad havn. Brygga er det viktigste kulturelle møtested i Vestfold. Om sommeren er det rundt 70.000 tilreisende i Tønsberg-området. På den korte spaserturen mellom det nye Kulturtorvet utenfor byens kulturhus og Choice hotell på den ene side og den nye Jahn Teigens plass utenfor Tønsbergs Blads nybygg på den annen, ligger det 16 serveringssteder. Foynegården lå som en lukket, privat eiendom med gjerde mot brygga. Vi vil åpne den opp gradvis for allmennheten. Den er et autentisk kulturminne, og der vil vi gjerne ha mer enn bevertning å tilby, sier Ronny Bjune – en av nåtidens bryggegründere i byen under Slottsfjellet. Grunnlagt 872, og kongesete i middelalderen.

Verdens vennligste vandrerhjem

Tar tid.

Foynegården i Nedre Langgate 18 ble fredet i 1924. Det er en eiendom på ca. 3.5 mål med en hvitmalt hovedbygning med tjenerfløy, uthus med drengestue og bryggerhus, vognskjul, to sjøboder og en hage med gamle epletrær. Den hadde vært i Foyn-familiens eie i 250 år da et selskap Bjune var medeier i, kjøpte eiendommen i 1999.

–Siden har det vært en lang prosjekteringsperiode, og det er bra, for det sikrer at kulturminner blir tatt vare på. Ofte kommer gode løsninger til underveis. Vi ser faktisk på tiden som en medspiller, sier Ronny Bjune.

Radius Design AS, som eies og drives av interiørarkitekt MNIL Thomas Ness, har ekspertise på å renovere og innrede spisesteder med egenart, deriblant Ekebergrestauranten, Havsmak, Lofoten, Bokfinken, Amfitryon-cafeene og Tjuvholmen Sjømagasin i Oslo – og nå restauranten til Expo 2010 i Shanghai. Foynegården er et liebhaberprosjekt for kameratene Thomas Ness og Ronny Bjune, som snakker seg varme om alt det fine de har funnet i de gamle bygningene og hva de skal finne på med den enestående eiendommen.

De gleder seg også til at det blir bygget en fullskala kopi av Osebergskipet med håndplukket treverk fra Danmark på odden Lindahlplan rett utenfor brygga.

–Dette er en eiendom som engasjerer byborgerne veldig. Alle sjøbodene lå i sin tid sånn på brygga. Foyn var en pionér på flere måter, han var rik og engasjert og tok vare på sine folk på en måte dagens næringslivsledere burde lære av. Han var likt blant høy og lav. Han bygget arbeiderboliger for alle som jobbet for ham, og han var en personlig venn av kongehuset. Elsket og respektert den dag i dag her i byen, selv om dagens hvalfangstmotstandere hater hva han bedrev. Jeg ser for meg et yrende liv i bakgaten her; folk kan trekke seg litt bort fra brygga når vi får lagt nye grusganger i hagen, steinsatt smuget og gjort det bilfritt, sier Thomas Ness.

Han lukker opp fjøset med høyloft og takluker med lufting opp til kaldloftet. Der ligger det en kano, noen kjelker, sluffer og annet mellom skrotet. Det er svalt inne bak tømmerstokkene mens solen skinner ute.

–Her blir det nok vinbar. Jeg vil gjøre minst mulig, bare tørrbørste veggene og legge nytt tregulv. Fredning åpner for moderne behov, som toaletter, men alt som legges inn i slike bygninger, må være reversibelt. Jeg vil tydeliggjøre det gamle i harmoni med det nye, sier Ness.

Simmi i eventyrland

Kapell i boden.

Mange ulike funksjoner er samlet i langhuset som ender i nordre sjøbod på brygga, ytterste del av den er bygget på noe som var en utvendig brygge og er utsatt for fukt. I første etasje har Bymisjonen et lite kapell, som mange vet å verdsette og bruke som et stille rom i mylderet. Det var Bymisjonens første bryggekapell; originalen, så å si. Under gulvet renner vannet inn.

–Her er hver eneste stokk registrert og fotografert, bygningen skal refundamenteres og fullisoleres. Tømmerrommene ligger på rad og rekke i tre etasjer. Det er et 250 år gammelt byggverk gjennomført i flere trinn med tømmer i god forfatning og originale glugger, som det er satt nyere vinduer inn i. Det har vært sommerutstillinger i sjøboden, og vi ser for oss at det skal bli galleri, museale foretak, kunsthåndverk her. Og i tredje skal vi lage kontor for oss selv, med soverom, sier Ness.

Da Simmi møtte samene

Bevaring gjennom bruk.

–Det er skjedd en holdningsendring til bruk av fredede steder i Norge de siste tyve år. Nå mener de fleste at det beste er å ta kulturminner i bruk, på en måte som tar hensyn til kulturminnet, sier gutta.

–Se på Ekebergrestauranten i Oslo. Et vrak var den. Der fant jeg en uteligger i en ventilasjonssjakt, og et henslengt balltre med blod på. Det kostet eieren 45 millioner kroner å sette bygningen i stand. Det er en solskinnshistorie hvor et kulturminne ble sikret, samtidig som man fikk et funksjonelt spisested med flott beliggenhet, sier Thomas Ness. Arbeidet ble belønnet med Oslo Byes pris for bevaring.

På Conradis Bar & Restaurant i søndre sjøbod fra 1864 har chef Trond Andersen vært mye inne i prosjektering av kjøkkenet. Her har det vært full fres fra starten siden stjernekokken fulgte kjærligheten og kom til byen. Den utvandrede trønder har forsvart Le Canards Michelin-stjerne i Oslo i åtte år og trent OL-landslaget. Han satser på sesongmenyer med de beste råvarer, kortreist fra Vestfold så langt det går an.

Hit må du reise i Norge

Råteskader.

I restaurantlokalene var det mye råte. Alt tømmer ble plukket ned, merket og satt opp igjen. Lampene er laget her i byen etter tegninger fra Radius Design. Strømkabler er lagt helt åpent med gamle koblingsbokser fra en fabrikk. Alt som er hengt opp, er satt litt ut fra veggen for at begge deler skal komme til sin rett. Bak glassrammene på veggen er det utsnitt av bilder, brev og konvolutter med poststempler fra alle verdens hjørner som ble funnet på loftet og er fra 1800-tallet. De er forstørret opp. Vi ser for eksempel Foyns mor skue utover sin private brygge. Teknikk, kjøkken og vinrom ligger diskret innerst i lokalet. En flott ståltrapp, også spesiallaget i denne byen, fører opp til toppetasjen og en toalettavdeling som står temmelig åpen mot råloftet.

Aftenposten REISE er på Facebook. Klikk her for å bli fan.

Livsprosjekt.

–Oppvarmingen på restaurantens uteareal er helt ny i verden. Vi har gass på tank. En gassgenerator produserer varmluft som vifter presser ut i kanaler rundt uteserveringen, slik at de nesten danner en varmluftsgardin. Vi synes ikke stråleovner over hodet er noe særlig å ha. Kaller dem for griselamper, vi. Driftskostnaden er bare 20 % av tilsvarende strømutgifter. Spesialtegnede løsninger blir ikke særlig dyrere enn ferdigkjøpte. Her ute har også konstruert en vannrenne som går ut i en lampe, slik at det nesten blir en lysfontene. Slikt finner du ikke i noen katalog, sier innovatørene.

–Her er det tenkt mye selv om resultatet ser såre enkelt ut. Det er morsomt å kunne vise frem et ferdig restaurert, fredet bygg. Da ser man bedre mulighetene for de resterende bygningene, som skal renoveres gradvis etter hvert som vi får inntekter fra vår egen drift og midler vi søker om, sier Ronny Bjune.

–Det blir et livsprosjekt. Vi rekker det vel, sier Thomas Ness.

Meld deg på nyhetsbrevet til ap.no/reise