– Jeg tror dere skal ha rimelig god sjanse for å få se flere typer pattedyr oppe på Hurricane Ridge. Skal jeg anbefale noe, så er nok det stedet med mest dyreliv, sier parkbetjenten i informasjonssenteret nede ved Port Angeles.

Vi lytter til fagfolket, for opprinnelig hadde vi tenkt å komme oss opp på de fristende toppene i de vakre Olympic-fjellene. Et fjellmassiv du kan se helt fra Seattle på godværsdager. Når vi først er kommet helt frem til denne nasjonalparken, skjønner vi at avstandene er langt større enn først antatt. Alt er større i USA.

En lang dagstur holder ikke for å komme opp i de store fjellmassivene, der snødekte Mount Olympus (2432 moh.) rager høyest. Etter å ha studert kartet og informasjonsbrosjyren vi får av parkbetjenten, skjønner vi at vi må ha flere dager for å komme oss opp i fjellene. Dessuten må det søkes på forhånd hvis vi skal overnatte i telt i nasjonalparken. Med isbreer og fare for snøskred også om sommeren enkelte steder skjønner vi at Hurricane Ridge er riktig valg.

Temaside: Reiser til USA

Edens hage

Før vi har parkert bilen, er det første hjortedyret innen rimelig fotoavstand, selv med 40 mm vidvinkel. Olympic National Park har faktisk den største ville stammen med Roosevelt elk i verden. Nasjonalparken holdt til og med på å bli kalt for Elk National Park i begynnelsen, og den ble delvis opprettet for å beskytte disse staselige dyrene.

Det er imidlertid ikke dette hjortedyret som rusler 15 meter fra bilen, men en kalv av svarthalehjort. En vakker skapning på spinkle bein som beiter rolig rundt på de vakre gresslettene på Hurricane Ridge.

Fra ski til poker på under en time

Bjørn

Det er mange turmuligheter her oppe, og vi velger ruten mot Hurricane Hill, som ligger på 1755 moh. Idet turveien tar en sving, blir vi oppmerksom på en svart ulldott som beiter i en frodig, sørvendt skråning noen hundre meter borte: Svartbjørn! Noen forbipasserende er elskverdige nok til å låne bort kikkerten sin, og vi får ta bamsen i øyesyn mens den tilsynelatende uforstyrret spiser kveldsmat.

Etter en stund fortsetter turen, delvis på fast, hard snø. Det er en fordel. For da kan vi velge selv hvor vi skal gå. Det står faktisk i informasjonsmaterialet at det er forbudt å gå utenfor de opparbeidede stiene hvis det ikke ligger snø der.

Steinbra friluftsliv i Norge

Uredde

Vi møter noen mennesker nå og da. Amerikanere flest er nok ikke så ivrige på å gå kilometervis fra bilen sin, selv om det selvsagt finnes unntak. Om det ikke er mange folk å se, så dukker det stadig opp flere pattedyr og fugler. Ekorn, murmeldyr, hare og en liten mus kan legges til listen.

Sammenlignet med i Norge er ikke disse dyrene like redde for mennesker. Det kommer kanskje av at de aldri er blitt jaktet på og at de etter hvert er blitt vant med mennesker her? Floraen er også spesiell, for det er svært frodig oppe i disse åssidene. Det er blomster i alle regnbuens farger. Noen arter ligner de hjemlige, som fjellsmelle og mogop, mens andre er helt ukjente for en amatørbotanikers øye.

Å stå i kveldssolen på Hurricane Ridge og se på et beitende hjortedyr ved de knallgrønne gresslettene med snødekte Olympic-fjell i bakgrunnen, det er som å være inne i en fargesprakende turistbrosjyre. Men dette er virkeligheten. Kanskje USAs svar på Edens hage? Det er i hvert fall helt klart flere land enn Norge som har vakker natur å by på.

Regnskog

Neste dag blir naturopplevelsen helt annerledes, for da står regnskogen i Hoh for tur. Med enorme trær, frodig undervegetasjon og strie elver er dette også et imponerende landskap.

Langs stillehavskysten av Nord-Amerika finnes den største tempererte regnskogen på kloden, og den strekker seg fra Alaska til den nordlige delen av California. Regnskogen i Hoh er en verdig representant for kystregnskogen, og her bøtter det ned i perioder. Årsaken er selvsagt Stillehavet rett ut mot vest og de høye Olympic-fjellene i øst som presser skyene til å gi fra seg regn.

Sommerstid kan det likevel være ganske høye temperaturer og tørt her. Det er klamt og varmt da vi rusler på stien langs elven, selv om de tette trekronene gir mye skygge. I den sterke heten frister en kjapp dukkert i en stille vik ved elvebredden. Og dukkerten blir jammen kjapp også, for dette er brevann. Det er i hvert fall ikke tosifret tall på badetemperaturen i den grågrønne og grumsete elven Hoh.

Fasjonabelt

Feriedagene rundt Olympic-halvøya har sin ende. Derfor blir det et kort besøk på Kalaloch ved stillehavskysten. Kort fordi tåken ligger tykk her. Hundre høydemeter over oss skinner solen, men ved kysten er det surt og kaldt. Her er det ingen golfstrøm som varmer opp havet, men landskapet er likevel storslått og vakkert med lange sandstrender. Imidlertid trekker vi mot solen og innsjøen Lake Quinault.

Noen meter fra vannet ligger Lake Quinault Lodge, et fasjonabelt hotell fra 1926. I solnedgangen blir det et deilig bad, mens fuglesangen på kvelden nå i juli er byttet ut med et enormt froskekor. Selv i stummende mørke kvekkes det fra alle kanter av vannet.

På verdensarvlisten

Olympic National Park er ekstrem med sin store variasjon av naturtyper og biologisk mangfold, og det er vel ikke så overraskende at området ble skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste i 1981. Været er også ekstremt variabelt, både fra årstid til årstid og fra sted til sted. Besøkende bør derfor være kledd for en lang rekke forhold. Regntøy er selvsagt viktig, og på de høyeste toppene kan det komme snø hele året.

Generelt sett har Olympic-halvøya et moderat marint klima med behagelige somre og milde, våte vintre. Juli, august og september er de tørreste månedene. Det faller rundt 5000 mm nedbør årlig, og mesteparten av dette kommer som snø i høyden. Det betyr at tre meter snø ikke er uvanlig i fjellområdene og de høyereliggende skogsliene.

Indianere

I dag er det lite eller ingen særlige spor av menneskelig virksomhet innenfor nasjonalparkens grenser, og 95 prosent av arealet er definert som villmark. Men de første jegerne dukket opp her for rundt 12000 år siden, og arkeologiske funn indikerer at folk brukte alle delene av området som omfattes av Olympic National Park.

Lenge før euroamerikanere kom til halvøya, var det indianske bosetninger langs kysten og ved elvemunningene. Innen 1850 hadde bosettingen langs kysten og lavlandet begynt, og fire indianske reservater ble opprettet ved munningen av kystelvene Makah, Quillayute, Hoh og Quinault.

Følg Aftenposten Reise på Facebook