Det koster blod, svette og kanskje noen tårer å bli ekte kvegdriver.
Oppdatert: 23.11.10 kl. 14:22
–Tenk som en hest!
Cowboylærer Tim Skerrett står foran sine 19 elever. For noen er det første gang på hesteryggen; andre har ridd siden barndommen.
Du blir ikke skikkelig cowboy før du er herre over hesten din, for i Australia holder det ikke med traktorlappen for å bli gårdsgutt. Håndtering av hest er selve hovedfaget under cowboykurset på gården Leconfield i delstaten New South Wales i Australia.
I løpet av fem lange og svette dager lærer vi å bli skikkelige australske gårdsarbeidere. «Jackaroos» kalles gutta og «jillaroos» heter jentene.
Jan-Thomas Vestby (25) fra Rakkestad er jackaroo på Leconfield. Han gikk på kurs, men ble værende på gården til Tim Skerrett.
–Først og fremst kan folk forvente å møte en ekte australsk gård, med hester, kyr, sauer og verdens hyggeligste folk. Jeg tror dette er akkurat det vi drømmer om før vi reiser hit ned, sier Jan-Thomas.
Der havet synger
Bæ! Bæ!
Sauer er ikke alltid like ålreite dyr. Saueklipping står på timeplanen, men først må to svært gjenstridige medlemmer av arten taues inn i uthuset.
–Righto! sier Tim. Han og assistent Rob Kolman viser hvordan sauene klippes. Alle får prøve å holde i den overdimensjonerte barbermaskinen mens den skjærer seg ned i den tykke ullen. Tar du i for hardt, lager du blodige sår i sauens hud. Det vil vi helst unngå.
De aller beste saueklipperne skreller ullen av en merinosau på halvannet minutt. Tim og elevene bruker kanskje en time.
Så skal en av sauene dø. Rob henter en stor kniv, og skjærer stødig halsen over på en av de nyklippede, mens slakteren Matt fra Yorkshire i England holder sauen rolig.
Blodet spruter, og noen synes det er frastøtende, men det må en jackaroo tåle.
Sydentur for under tusenlappen
Mø! Mø!
For at sauer eller kyr i det hele tatt skal finne veien til slakterbenken, må dyrene hentes inn fra beitet. En klassisk jobb for en australsk cowboy, og en oppgave som tradisjonelt utføres fra hesteryggen.
På jackarookurset lærer elevene hvordan kvegdrift foregår. Et høydepunkt i løpet av fem dager på Leconfield er en lang dags ridetur ut i skogen for å samle inn kyr og kalver.
–Det er viktig å ikke komme foran dyrene! Da stopper de opp.
Tim instruerer elevene sine. 57 kyr og rundt 40 kalver er spredt utover et stort, skogkledt beiteområde tre timers ridetur fra gården.
Det koker i hodet. Solen brenner på de svette armene våre. I luften er det 40 grader og varmerekord.
Vi blir delt inn i grupper og sendt ut på hest for å spore opp kyrne som gjemmer seg i skyggen. Ved å spre oss ut i u-form rundt det svarte angusfeet klarer vi å drive dem i retning innhegningen en kilometer lenger borte.
–Kom igjen nå! roper vi, mens vi presser bølingen fremover. Hester, hunder, høye rop og en pisk som smeller i luften får fart på dyrene.
–Ri nærmere! Press henne fremover! brøler Tim Skerrett når en av kuene nekter å gå.
Jakter på urnorsk mat
Tar testiklene
Storfeet taper kampen, og til slutt rusler de lydig inn i innhegningen. Der står nye leksjoner på timeplanen: Lassokasting, etterfulgt av brennemerking og kastrering av kalv.
Du er ikke ekte kugutt eller -jente før du kan svinge en lasso. Cowboyhatt, støvler og rutete skjorte er ikke nok. Riktig svai i hoftene er trikset for å få fart på lassoen. Men kalvene rundt oss får stort sett løpe fritt mens 19 cowboyrekrutter ivrig forsøker å treffe med løkken.
Skalpell og brennejern kommer frem. Tim viser hvordan han svir inn bumerket sitt på baken til kalvene. Det ser vondt ut, men er over på noen sekunder.
Johanna fra Skåne tvinger en protesterende oksekalv i bakken, mens Tim gjør klar til et lite kirurgisk inngrep. Etter noen raske snitt med skalpellen har kalven mistet testiklene sine. Blodet renner, men talkumpulver stanser blødningen.
Ekkelt kanskje, men igjen: Dette er hverdagen for en bonde i Australia.
Er dette nok tips?
Partner med hesten.
Tim Skerrett har drevet cowboykurs i 11 år, etter at faren hans startet opp for over 20 år siden. Naturlig håndtering av hest er en sentral del av opplæringen.
–Vis hesten at du er en partner, ikke et rovdyr, maner Tim.
Ved å vifte litt med fingrene får du hesten din til å snu seg 360 grader mens du står ved siden av den. Forsiktig rasling med tømmene brukes for å lære gampen til å underordne seg sin herre. Tim Skerrett viser sine elever hvordan lett, systematisk press kan brukes til å kontrollere cowboyens firbente venn.
Nybegynnere på hesteryggen forstår raskt å lese dyrets kroppsspråk og vise hvem som er sjefen.
Anne-Lise H. Arntsen (24) fra Mo i Rana har vært jillaroo på gården i fem måneder, og liker den naturlige tilnærmingen mellom menneske og hest.
–Høydepunktet for meg her på Leconfield har vært å lære om naturlig hestehåndtering og å jobbe med hestene på den måten. Jeg mener det er en veldig interessant metode, og du får en mye dypere forståelse av dyret enn ved bare å ri. Å jobbe i disse vakre omgivelsene gjør det enda bedre, sier Anne-Lise.
Kanskje du møter svarthalehjorten?
Australsk drøm
Elevene må jobbe. Selv om hver enkelt betaler rundt 3000 kroner for å delta, hindrer det ikke Skerrett og hans assistenter i å sende «turistene» ut for å luke ugress og reparere ødelagte gjerder helt til enkelte får blodige træler i hendene. Imens steker solen intenst.
Jan-Thomas Vestby trives med tøff jobbing, innholdsrike dager, frisk luft og nye venner hver uke.
–Denne typen arbeid var den viktigste grunnen til at jeg dro til Australia. Jeg hadde hørt så mye bra om gårdsarbeid og ødemarken, så jeg ville prøve, sier han.
Både rakstingen Jan-Thomas og Anne-Lise fra Mo i Rana har utsatt sine videre reiseplaner for å oppleve «det ekte Australia». Som to av Tim Skerretts undersåtter hjelper de til med opplæringen og driften av bruket.
Gårdsarbeid i Australia er annerledes enn i Norge. Med 5120 dekar er Tim Skerretts gård relativt liten. Den største kvegfarmen down under er større enn Belgia.
–Størrelsen er den største forskjellen. Alle dyrene kan gå fritt rundt i store innhegninger. Dessuten har vi ikke så mye nytt utstyr og verktøy her nede, men for meg er det bare fint. Det føles som å gå 50 år tilbake i tid! sier Jan-Thomas Vestby.
Meld deg på nyhetsbrevet vårt