- Den er tegnet av César Manrique, arkitekten og kunstneren, sier Ola Kjeldstad idet vi kjører gjennom en massiv, hvit, modernistisk portal.

- Og der bodde han, det huset har han tegnet.

Ola Kjeldstad (59), trønder som for ti år siden brøt opp fra norsk vinter, slo seg ned på Lanzarote og ble guide. Han viser oss severdigheter utenfor turistløypene, men det er som om han har trykket på repetisjonsknappen. Stadig vekk når vi ser noe stilig, hvitt – det er nesten alltid hvitt – refereres det til Manrique. Nesten befriende føles det å stikke innom landsbyen Haría, på et upretensiøst, lokalt marked hvor dalens egne er opptatt med sitt, men idet vi kjører ut av Haría, hører vi det igjen.

- Der borte ligger César Manrique begravet, sier Kjeldstad og peker inn i en lund i utkanten av landsbyen.

Selvfølgelig. Heller ikke en gammel landsby i fjellene kan være uten relasjon til arkitekten og kunstneren. Det forstår seg, for Lanzarote hadde ikke vært det reisemålet øya er, uten Manrique.

- Det er 18 år siden César Manrique døde, men hans ånd svever fremdeles over landskapet, sier Kjeldstad.

Veteranenes Lanzarote

Utfordret med kunst

Manrique er øyas store sønn. På Lanzarote ble han født i 1919, her vokste han opp, og her døde han i 1992. Etter krigen kunstutdannet han seg i Madrid og malte abstrakt kunst, som i Francos Spania var sett på som opprør. Han ble en kunstner man etter hvert la merke til også utenfor Madrid og Spania; han flyttet til New York og gjorde suksess også der. I 1968 tok hjemlengselen ham. Han vendte tilbake til Lanzarote og fant at her var alt som før.

- Manrique var en stille person, men han hadde sine vyer, sier Kjeldstad.

- Han så inn i fremtiden, han så at turistene ville komme til Lanzarote, men at forandringer måtte til. Han var glad i turister, ville gjerne vise frem øya, og han fikk den lokale regjeringen til å planlegge hvordan øya skulle fremstå.

Vi ser det når Kjeldstad leder oss rundt. Gjennomførte trekk slår oss. Alle hus, med få unntak, er lave og hvite. Ingen reklameplakater er å se langs veiene. Det var sånn Manrique ville ha det. To av Lanzarotes største og viktigste turistattraksjoner er signert Manrique. Nesten alle besøker den svære grotten Jameos del Agua, som er omdannet til konsertsal og restaurant rundt et underjordisk saltvannstjern. Og nesten alle valfarter til nasjonalparken Timanfaya og restauranten El Diablo, som Manrique fikk bygge over varmen i de enorme lavamassene.

Avstikkerøya på Lanzarote

Stjernebolig

Men øya byr på flere andre Manrique-underverker som de færreste turistene besøker. De går glipp av noe, synes Kjeldstad.

En hvitmalt eiendom klatrer opp fjellsiden av den døde vulkanen ved landsbyen Oasis de Nazaret. Dette er Lagomar, en frodig hage og det forunderlige huset Manriques bygde for Hollywood-stjernen Omar Sharif. Stier, trapper og tunneler snor seg som i en labyrint inn og ut fra vulkanveggen, vi føres fra rom til rom til rom i et eventyrlig byggverk. Doktor Zhivago-stjernen falt pladask for Lanzarote da han i 1973 spilte inn filmen Den mystiske øya her, og fikk Manrique til å bygge drømmeboligen. Lagomar ble ikke Sharifs paradis så mange årene. Skuespilleren tapte byggverket i kortspill. Nå er det blitt både museum og attraktiv restaurant.

På samme hotell 46 ganger

Lava-boblene

I landsbyen Tahiche peker et lavt, hvitt byggverk seg ut. «César Manriques Foundation» forteller et skilt. Dette var hans hjem i 20 år. Nå er det en privat stiftelse og kunstgalleri og står der som monument over en utrolig fantasi.

- Manrique hadde funnet fem vulkanske luftbobler i lavabølgen, og med sin fantasi bygget han huset på toppen av lavaen. Boblene bygget han inn som fem rom i kjelleren og bandt dem sammen med tunneler. Det er en fantastisk tur å gå gjennom dette huset, sier Kjeldstad; han blir aldri lei.

Sommerens nye vannsport

Et stykke nordenfor, utenfor landsbyen Guatiza, ligger Manriques siste verk, kaktushagen Jardín de Cactus. Det sto ferdig bare kort tid før han døde. En hvit, gammeldags vindmølle stikker opp som et landemerke. Ellers ser det litt stusslig ut. Men synet bedrar. Innenfor murene, i en dyp grop i gamle lavamasser, åpenbarer et praktfullt skue seg. Tett i tett er kaktuser dandert i terrasser rundt en idyllisk, liten dam. Stier og trapper i svart lavastein snor seg mellom dem. Det skal være mer enn 10000 kaktuser, av over 1400 arter.

- Når jeg kommer inn og ser terrassene med alle kaktusene, er det som om jeg mister pusten, sier Kjeldstad.

Manrique skapte Lanzarote for turistene, men han påvirket så mye at turistene ikke helt overtok øya. Siden 1994 har Lanzarote vært erklært biosfære av UNESCO. Det innebærer at natur, miljø og turisme går hånd i hånd.

Meld deg på nyhetsbrevet