–Visst hadde vi det greit som ferske blindernstudenter for fire år siden. Men en dag ble vi enige om at det også hadde vært greit å sykle fra Nordkapp til Kapp Agulhas i Sør-Afrika.

Så enkelt kan det forklares når Jørn Wichne Pedersen, Andreas Doppelmayr og Øyvind Nystad Handberg forteller om opptakten til sin nesten ett år lange sykkeltur gjennom 20 land.

Jørn fra Mandal var ferdig med militærtjenesten som medic om bord på isbryteren KV «Svalbard». Øyvind, født i Bodø og oppvokst i Lier, Longyearbyen og på Eidsvoll, hadde også fullført militæret. Andreas, halvt østerriker med adresse Valdres de siste av tenårene, gikk et år på high school i USA og hadde jobbet med løver i Zimbabwe. De tre begynte samtidig på utviklingsstudier ved Samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo. Opplevelseslyst og samfunnsengasjement førte dem kjapt sammen. Så – etter tre år og hver sin bachelor var det på tide å realisere prosjektet.

–Ingen sykkelekspedisjon er komplett uten et veldedig formål. Vi ville samle inn penger til Unicef-prosjektet Schools for Africa, sier de tre.

To års sykkeltur til Østen

Viktige midler.

Underveis besøkte de en skole i Malawi som er del av Unicef-prosjektet.

–Det gjorde stort inntrykk å sitte i klassen bestående av 200 elever. Når du vet at de fleste barn i Afrika ikke får skolegang, ser du hvor viktige Unicef-midlene er. Gjennom dem får lærere videreutdanning, det bygges skoler og gis penger til materiell som elevene ellers ikke ville fått, sier Øyvind.

Innsamlingsmålet er ennå ikke nådd, så de fortsetter nå etter at de har kommet hjem. Gjennom nettsidene sine oppfordrer de bedrifter og enkeltpersoner til å støtte Unicef-prosjektet.

Den store planleggingen av turen tok de tre seg ikke tid til. De dro av gårde med fire stappfulle sykkelvesker hver. Andreas monterte sykkelen dagen før avreise, og teltet hadde de aldri satt opp før første overnatting i det.

–Vi hadde ingen absolutt tidsplan heller. Vi regnet halvannet år som mest sannsynlig, nå ble det i underkant av et år. Men det var deilig ikke å ha noe tidspress, sier Andreas.

Likevel – dagene hadde sin stramme regi: Opp ved soloppgang for å få det meste ut av dagslyset – og jo lenger sør de kom; for å tråkke godt i vei før heten beordret dem til pause.

Meld deg på nyhetsbrevet

Livsfarlig.

Veier – eller mangel på veier – er også en utfordring, ikke minst i det nordlige Kenya, der begrepene gjørmebad og steinørken enkelte steder må tas bokstavelig. Andre veier består av vann og gjørme etter kraftige regnskyll, mens hovedveiene nær store byer kan by på direkte livsfare.

–Thika road, en tungt trafikkert og altfor smal veistrekning som fører inn til en industriby noen mil utenfor Nairobi, var noe av det verste. Råkjøring og vanvittige forbikjøringer av trailere, landcruisere og ikke minst minibusser som snittet oss gang på gang med et par centimeters klaring, er ikke stas. Det blir ikke mer betryggende av at minibussene har påskrift som «Exterminator», «Brutality» og «Ride2Die», sier Andreas, som skled på en våt asfaltkant og havnet ute i veien. En minibuss kom bak i susende fart, Andrea ble truffet i ryggraden, men kom utrolig nok fra det med litt ryggsmerter og en alvorlig støkk.

–Man blir advart mot mye forskjellig på sykkeltur, men trafikken er nok det desidert farligste, sier de tre erfarne.

Kriminalitet opplevde de svært lite av. At Jørn ble frastjålet mobiltelefonen og Øyvind en godtepose, begge deler i Etiopia, er ikke mer enn man kan vente.

–Lange og til dels seige sykkeletapper, tørste, sultne og utslitte – det høres ut som opplagte situasjoner for krangel?

–Vi kjente hverandre godt på forhånd etter tre års studier sammen, men ble naturligvis betraktelig bedre kjent underveis. Vi var forberedt på at enkelte tøffe situasjoner kunne føre til krangel. Den kom aldri. Vi kunne være uenige, men vi klarte oss greit, sier Jørn til samtykke fra Andreas og Øyvind.

Norge på to hjul

Gjestfritt.

Overnattingene tok de på sparket, nattesøvnen kom på alt fra sovepose i telt, via søppelcontainere, østeuropeiske blikkskur i kålåkre, bensinstasjoner, et badeanlegg i Ankara, lumre hospitser med et utall ukjente insekter og kryp, afrikanske grøftekanter og under åpen himmel til private hjem og staselige sjeikresidenser.

–På landsbygda i Romania ble vi stoppet av to menn, Stefan og Ion, mens vi var på utkikk etter teltplass for natten. Den ene inviterte oss til «mi casa», som viste seg å være en seng i et bølgeblikkskur. Rett utenfor var kålåkeren, der vi kunne slå opp teltet. Åkerens nærmeste nabo var det lokale destilleriet, forteller Jørn, og fortsetter: –Så fort vi hadde fått teltpluggene i bakken, ble vi invitert til stedets kafé. På vei dit var vi innom destilleriet som bød på smaksprøver. Stefan, som en gang hadde syklet Romania på kryss og tvers, ba om å få bli med på turen videre. Vi så ikke noe til ham neste morgen, men derimot kom Ion og ba oss på frokost hos fruen. Vi tok med egg og et par brød som hun laget en solid frokost av.

En annen av utrolig mange minnerike episoder fant sted i en landsby i Sudan, der de tre ble tatt imot med åpne armer av landbyens menn. –Vi ble møtt med mat, vann og te og sjeiken nødet oss til å spise mer og mer. Da kvelden kom, sa sjeiken at vi kunne sove i hans brors hus, for han var i Saudi-Arabia for tiden. Vi ble tatt med til et fint hus, der tre senger ble satt ut på gårdsplassen mens syklene ble trillet inn. Litt uvant for oss, men ganske logisk, siden de fleste sover ute i Sudan. Neste morgen ble vi vartet opp med en flott frokost.

Gjestfriheten er noe av det som sitter sterkest igjen etter nesten et år på tur.

–Folk, særlig i muslimske land som Sudan, Syria og Jordan, visste ikke hva godt de kunne gjøre. Det ble disket opp med mat og seng til oss som jo var totalt fremmede. Da vi spurte hvorfor de var så imøtekommende, forsto de ikke spørsmålet – vi var jo gjestene deres! Det fikk oss til å se en del ting i perspektiv: Nordmenn som reiser ut, er veldig stolte av at vi er et av verdens rikeste land. Men når det gjelder åpenhet og gjestfrihet, har vi ikke mye å skryte av. Vi har en solid kvote å betale tilbake der, konkluderer de tre.