I dag strømmer turistene til. Mestfranske, høres det ut som, i hvert fall utenom høysesongen.Noen skandinaver forviller seg også hit, men foreløpig kanman nesten forestille seg å ha oppdaget Collioure.Slikføles det i hvert fall når man ankommer med somletogetnordfra en søvnig ettermiddag. Ikke et menneske påstasjonen. Ikke en drosje heller. Bare et fransk ektepar meden liten gutt som gikk av samtidig. Også de er her forførste gang. Vi oppdager taxi-nummeret sammen, ringer ogventer en evighet. Hotellet vårt viser seg å ligge i flaugåavstand fra stasjonen. Taxisjåføren flirer og setter av deandre passasjerene først - siden de skal lengst. Litt logikkskal det være.

Spanske røtter

Det varansjosene som trakk oss hit, ellers hadde vi ikke ant atCollioure fantes. Ansjosspesialitetene har plassert byen pået spesielt kulinarisk kart og er dermed "Site remarquabledu gout" - smaksmesssig fremragende område*- norskoversettelse*. Den lille middelhavsfisken finnes imange utgaver. De ørsmå filetene er håndrenset avCollioure-damer, fermentert i saltlake og siden hermetiserteller lagt på glass, helst i olivenolje og ofte sammen medkapers.Fremdeles er l'anchois og "ansjoshusene" byenskulinariske attraksjon - også på spisekartet, men her ermer! Vin fra åsene omkring navnes med Collioure ogAOC-stempel og roses opp i skyene. Her er et eventyr avgåse-snadder og andelever. Her er katalanske spesialiteterså det monner. Egentlig er vi i Katalonia, pårådhuset henger det katalanske flagget ved siden avEU-flagget og det franske, og nå arbeider de kommunalemyndigheter med å gi Collioure en egen olivenolje for å fåorden på flere fundamentalt viktige saker.

Malernes vei

Her flanerer vi altså under plataner oglangsetter strandkanter med små kaféer på rekke og rad.Søndag morgen kommer med stort og fargerikt marked påplassen midt i byen, med all slags produkter og varer.Onsdag er det et nytt marked. Butikker er knapt nødvendig,når markedsfolket reiser omkring som de gjør.HenriMatisse og André Derain ruslet rundt her på samme måte i1905. Overveldet som oss, av idyll og gamle slottsmurer,fjell og hav og et fiskende folkeslag. De satte sittmaleriske stempel på det de så. Derain var her bare det eneåret, Matisse kom tilbake gang på gang. Her slapp de løsfarger og ferdigheter på en måte som ble hetende fauvismen.Maleriene havnet i museer og samlinger verden over. Men byengjorde noe lurt. Den sørget for reproduksjoner avMatisse/Derain, sikret dem mot vær og vind og satte dem oppomtrent der kunstnerne skapte dem. Det er blitt et utendørsgalleri med 20 lokale verdensmotiver som tilsammen heter"Chemin du Fauvisme". "Veien" åpnet i 1994, og publikumfryder seg.Også over det deilige Musée Peské sombåde har historiske og kontemporære samlinger. Det gamleherskapshuset er et besøk verd i seg selv. Ved siden avligger forøvrig en bygning vi trodde var stedets kirke, mensom viste seg å være kooperativen for vinbøndene.Mangekunstnere fulgte i fauvismens spor. Mange strømmer fremdelestil. Noen blir hentet hit. Tre romanske kunstnere stillerfor eksempel ut sin Collioure-kunst på Chateau Royal i år,takket være bidrag fra en lokalkunstorganisasjon.

Åpent slott

Slottetruver. Det ble bygget på 1200- og 1300-tallet, men harhistorie helt tilbake til år 600 og den tid. Det er i dagligbruk, blant annet av marinebasen på stedet når de driver meddykking og andre øvelser utenfor havnen, der delfiner ogsåhar for vane å dukke opp. Men det digre slottet er først ogfremst åpent for alle oss som vil kikke i haller ogirrganger, utspring, tårn og altså saler forkunstutstillinger. I Collioure kikker man på kunst somble til og kunst som blir til. Gatene er fulle av kunst ogkunstnere. Noen kaféer, som Les Templiers, har dekorertveggene med "takk-for-maten"-bidrag fra årenes løp,usignerte godbiter er blitt velkjente trekkplastre.Deter lett å stikke innom vinkjellere med degustation(prøvesmaking) og spisesteder i alle prisklasser. Det erklart byen er en turistmagnet, men den har noe ved seg somandre magneter kan mangle. Den er hyggelig, folk er rett ogslett vennlige og hjelpsomme. Dessuten er byen fremdelesliten. Den lever sitt normale hverdagsliv med skole ogveiutbygging og kommunale oppgaver. Den er blitt velstående,og den pløyer midler tilbake.

Fargerik by

Nylig ble for eksempel den gamle møllen overbyen restaurert, og det anlegges frilufts- og turområder. Endag hver vår deler kommunen ut gratis blomsterpotter tilalle som vil ha - for å oppmuntre til å slippe blomstringenløs på balkongene.Med blomstringen følger et velsteltpreg som smitter. I hvert fall er de gamle, trange husene ismale, opprinnelige streder pusset og malt i farger slik dethøver seg en fauvistisk by. Muligens mister det opprinneligenoe av det opprinnelige med alt det velstelte, men detbetaler seg også - når byen prioriterer at den vil se pen ogsøppelfri ut.Er det derfor det ikke er tagging iCollioure?

Turterreng

Det er detnemlig i nabobyene lenger mot grensen. Vi tok somletogetvidere en dag - men snudde fort. Det frister ikke å stanse inedtaggede, arme, tomme småbyer med knuste vindusruter. Gjørnoe med det, og vi kommer kanskje tilbake.Hva mer gjørman i Collioure?Byen kranses av bakkelandskap medvinmarker og småveier som det er godt både å gå og sykle på.Man kan besøke en borg her og et fort der. Det frister å nåhelt til topps, til La Tour de Madeloc (652 m) - en goddagstur til fots. Så kommer man et hakk nærmere Pyreneenesom glitrer med snetopper langt der bak når disen slipperdem frem.Men man kan nøye seg med å flanere. Og se påfiskere som lander med stort og smått. Ansjos, foreksempel.