Appelsinlundene rødmer i de første solstrålene som sildrer ned fra den bratte fjellryggen. En landarbeider hakker sindig løs på morgenstemningen. Solen slurper i seg duggen som drypper fra avokadotrærne. Langt der nede ruller havet inn mot en strand jeg ennå ikke har oppdaget. Et rom med en landlig utsikt og en liten terrasse der morgenen demrer i langsomme drag? Hotel Rural Finca Salamanca. Frokosten serveres i den høyloftede bygningen med tykke murer som en gang rommet tobakkstørkeriet. Nå minner den mest om en ridderslått sal.Jo, det er mulig - å reise en uke rundt på Tenerife uten en eneste dag å la seg fange inn av turiststrendenes myldrende parasoller.Tenerife er en øy for oppdagere. Her finner du alltid en utsikt mot et virvar av landskaper kastet ut av vulkanske utbrudd, en vill og vakker øy. Et nytt panorama gisper bak hver sving i vest og nordøst, hvitskurte landsbyer mellom svimlende grønne åser, svarte klipper som spidder havet. I nord ligger storslåtte og frodige plantasjeområder, i sør solstikkende brune ørkensletter, små byer fulle av lokalt liv. Og over alt funkler den snøkledde vulkanen Teide, Spanias høyeste fjell.Jeg har badet ensom i det naturlige bassenget i en forlatt havn, storbyflanert i den lokale vrimmelen under de skyggefulle trærne på ramblaen i Santa Cruz, inntatt frokoster med svimlende utsikter der veien slutter, spist de herligeste måltider på fiskernes restaurant, sett solnedgangen farve snøen på Teide rød når turistbussene forlengst har virret seg gjennom de siste rundkjøringene mot Playa de las Americas.

Den gamle kystveien

Det er klart det er mest økonomisk å stemple seg inn på charterselskapenes hotellmaskiner og utflukte seg på egen hånd derfra. Men får du da denne befriende oppdagerfølelsen når du hver kveld lar deg fanges inn bak turistreservatenes murer?Det ligger jo så mange idylliske alternativer der ute, gamle restaurerte landsens hus, staselige landeiendommer, praktfulle bypalasser. Du kan våkne midt blant palmene i Orotavadalen, rette blikket ut mot havet fra et 1600-talls plantasjehus i El Guincho, innta det uendelige panoramaet av hele sydkysten fra et rustikt kanarihus i La Escalona, våkne i grevens enorme himmelseng i Güimar, ta morgenkaffe til marmorfontenens sildring i patioen til et adelshus før du rusler ut i den monumentale lille byen Garachico - lenge før de første dagsturistene har busset seg opp.Eller som jeg, la dagen langsomt gry på hotellet som også er øyas største produsent av avokado, kanskje ta et morgenbad i bassenget før kartet brettes ut mot nye oppdagelser. Finca Salamanca ligger i utkanten av Güimar, en langstrakt by med uryddig sjarm og et staselig, andektig kirketorv. Turistene strømmer ikke hit, de haster igjennom byen til Thor Heyerdahls pyramidepark like utenfor, øyas nye store severdighet: Føl mystikken fra tidligere sivilisasjoner.Güimar ligger ved den gamle kystveien som kroker seg frem et par kilometer fra havet i den slake skråningen før øya skyter rygg. Krappe svinger gjennom gammelt jordbruksland, små klipper med forlatte huler. Med jevne mellomrom klynger husene seg sammen til hvite landsbyer av minste sorten omkring en kirke og en bar. En bar alltid med gamle menn. Her ligger Arico Nuevo og er den eldste av de tre Aricolandsbyene som ligger sving på sving. Det er en av de mest fredfylte og harmoniske bebyggelsene på hele øya. Hit kommer nesten ingen. En smal gate løper ned fra hovedveien med en mur av gamle velholdte hvitkalkede hus med dypgrønne dører, finner en liten plaza med en beskjeden kirke, deler seg til en kort rundtur uten at et eneste hus bryter idyllen. Det kan hende du ikke ser ett eneste menneske.Landeveien fører deg langt om lenge til et veiskille og den søvnige innlandsbyen Granadilla de Abona. Ved den gamle barokkirken døser noen små, farvestrålende gater som er reddet fra forfall.

Får plass på to benker

Til fjells eller mot havet? Valget er ditt. Veien til Teide går forbi Vilaflor som uten å prange med det skal være Spanias høyest beliggende landsby, ca. 1500 m over havet. En langskipet 1600-tallskirke ligger fortøyd ved en langstrakt plaza som skråner ned mot en liten bar hvor lokalfolket aldri trekker ut på de solfylte bordene.Tar du veien mot havet i stedet ender du på en av de fineste strendene på øya, lang og bred på randen av en ørken så nær flyplassen at du aldri ville finne på å dra hit. Playa de la Tejita? Ingen hoteller og ingen parasoller andre enn dem folk bringer med seg og strever med å tjore fast i vindkastene. Et arret berg reiser seg rødmusset i sør ved El Medano, storslått og karrig. I helgene strømmer lokalbefolkningen hit uten å overfylle stranden.Når du jager langs kysten på motorveien mellom Playa de Las Americas og hovedstaden Santa Cruz, så er det tilsynelatende ikke så mye av interesse du farer forbi - øde, goldt og uskjønne landsbyers umalte bakside. Men her ligger en forbikjørt stripe kyst med et røft og sjarmerende preg. Små landsbyer med store, halvferdige sommerhus rundt den gamle kjernen av fiskerlandsbyer med trange, hvite hus, idylliske plazaer og noen av øyas minste kirker. Her er en uendelighet av små viker med steinstrender og svartgrå sand, rammet inn av sandklipper og grotter.Ved Punta Abona kneiser et ensomt fyrtårn. En romslig sandstrand funkler i en halvbue mellom svarte klipper. På skrenten ovenfor ligger en klynge lave hus rundt en enorm plaza med en forunderlig stor kirke. Du får ikke annet svar enn at den gamle plantasjeeieren syntes stedet trengte slikt et gudshus.De fastboende er ikke flere enn at de får plass på to benker.

Oppdagelser nok til neste gang

Bare noen få kilometer nord for turistghettoen Playa de las Americas, ligger en bortgjemt perle skjult bak bananplantasjer - El Puertito. En godt beskyttet bukt, en liten strand, noen pensjonerte fiskebåter, en restaurant, et kapell hvor klokkene sjelden ringer og noen få hus. Når blir det for sent også her? Oppe i skråningen har gravemaskinene nettopp grafset i seg noen bananplantasjer og spyttet ut et nytt ferieanlegg i luksusklassen.Lenger nord på vestkysten kan du suge inn det lokale livet i byene som dukker opp mellom plantasjene - San Juan og Alcalá, ikke noe spesielt med dem. Og nettopp derfor. Finner du frem til Casa Juanas beskjedne inngang, har du funnet veien til det tradisjonelle kjøkkenets katedral, forrettet av Juana la Negra. Blir du med til en storslagen solnedgang i ytterste vest? På svingete smale veier, gjennom dryppende tunneler - farlig å ferdes i sterk vind og dårlig vær. Ytterst på Teno-odden kneiser et malerisk fyr. Bratte svarte klippevegger blottet for hus så langt utsynet rekker. Forgylles langsomt mens solen rødmende kysser horisonten.Og ennå har vi ikke inntatt nordkysten og funnet en restaurant nedgravd i klippene ved Buenavista, eller våget oss ut i bølgene på bortgjemte Playa del Socorro eller badet i bassengene i Bajamar og tilbragt natten på en bananplantasje. Og ikke har vi svimlet oss gjennom de ville Anagafjellene der veiene ender brått i små hvite landsbyer - Chamorga, Benijo, Taborno hvor sortkledde kvinner feier gårsdagen ut av hus. Eller til Chinamada hvor folk ennå bor i hulehus.Der veien tar slutt ligger alltid en bar og en utsikt.