Ikke tusen år før Kristus, derimot for bare 25-30 år siden, vandret innbyggerne i tre landsbyer på Kreta, en på nordkysten og to på sørkysten, besluttsomt ned til stranden. På nordkysten, mot et bakteppe av høye, gråbrune fjellskråninger, med et blinkende halsbånd av fem små strender for landsbybefolkningens føtter, skapte man Bali. En "fiskerlandsby" for turister, der de fleste fiskerne stiller i kategorien besøkende. Ving har nyåpnet Bali i år, etter flere års fravær.På sørkysten, i et lavere, mykere landskap, ble Plakias til på restene av et fiskevær, ikke for å dra mer sølvskinnende fisk av havet, men valutasterke trekkfugler ned fra charterhimmelen. I snart tre tiår har begge landsbyer balsamert feriesugnes sinn og sjel med Kretas berømte greske "salat" av sol, sand og sjø. Plakias er Sagas nyhet i år.

Tyrkisk honning

En times svingete kjøring vest for Heraklions lufthavn smyger synet av Bali meg i møte, hovedstad for fem strender og 250 faste sjeler. Ved nest ytterste strand ruller det sannsynlige landsbysentrum opp foran støtfangeren, dandert av oppmurte småhoteller på høydedragene rundt. Et halvt dusin blå og hvitmalte spisesteder, tavernaer, kaféer og barer opptar første orkesterrad ved havnen. Fra et tilsvarende antall skjenkesteder høyere opp kan man skue ned på den lune bølgeglitrende herlighet. Bali er full av knudrete høyder, hver sivilisert med en sving eller to av veien og utsalgssteder av alt fra badeballer til greske skulpturer. På en av dem, rett sør for havnen, omfavner Michalis Tsagarakis alle nyankomne med velkomstord, eget hotell og åpen utsiktsrestaurant under tak, Mythos Hotell & Apartements.- Hvem finner veien til Bali? Først og fremst familier, godt voksne mellom 30 og 50 år, forteller Michalis. - I våre gater finner du ikke "hooligans" eller fulle folk midt på natten. De unge velger seg Vest- Kreta i stedet. Og navnet Bali?- Frem til 1920-årene bodde tyrkere her. De produserte honning - kalt "bali" på tyrkisk. Men honning lages ikke lenger.

Sjarmerende strandperle

Til fots tråkker jeg først opp, så ned en bakke for å nå Evita Bay ytterst på smykkekjedet av strender. Det meste kan riktignok leies i Bali, men ikke sykler, ulønnsomt i et landskap med bratte bakker og korte avstander. Evita Bay, Balis minste, men mest sjarmerende strandperle, er tilgjengelig for alle. Knøttlille Evita Appartments troner dominerende alene rett bak strandsonen. Riktig et gullfunn må vi tro, den gangen landsbybefolkningen multipliserte naturherligheten med turistbusser og antall sommermåneder, og fant ut at de heller burde selge baderinger og servere arak enn å høste oliven og appelsiner. - Landsbyen lå opprinnelig på andre siden av kystveien og het Vlixada, forklarer Ioanna Tsatsaki (25), med hele sin familie involvert i hotelldrift. - I dag, med Balis to diskoteker, 20 restauranter og barer, 25-30 hoteller, snurrer alt rundt turiststrømmen. Det eneste vi har er beliggenheten, strendene. Bali begynte å bli mer populær igjen for rundt 12 år siden. Siden da er antall hoteller mer enn fordoblet. Men vi mangler historie, minnesmerkene. Skjønt de fleste tilreisende er bare interessert i sol, sand og sjø. Eneste utflukt i nærmeste omkrets er Agios Ioannos-klosteret med to-tre munker i fjellskråningen tre kilometer unna. Selv savner jeg mer bymessig skjønnhet i selve Bali. Og målrettet utvikling. Kanskje burde vi bygge en vannpark for barn i skråningene bak sentrum?Balis nyankomne drukner i pittoresk landsby-ynde den første timen. Deretter er det lett å oppdage det totale fravær av arkitektonisk sammenheng, med få vakre fasader, dessuten en smule mangel på vedlikehold her og der. Men mørket tryller bort svarte katter, de få umalte vegger og forvandler Bali til et lyssatt teater der dagens menypris på fisk og klimprende musikk fra nærmeste taverna lokker frem sansen for kveldens nytelse. Og den bløte idyll kan kunsten å balsamere, selv uten sykler og historiske minnesmerker.

Plyndrende pirater

På en knapp halvtime slukes kystveien til Rethymno i vest, dit Balis unge selv søker sitt uteliv. Så ruller jeg rett sørover over Kretas midje, gjennom oaser av blafrende løvskog og skeive geiteflokker før bil og sinn slukes av den gapende Kourtaliotis-fjellkløften ned mot sørkysten. Plakias strandpromenade har inngått evig ekteskap med en av Sør-Kretas lengste strender. En paradisisk kyststripe hvor plyndrende pirater for 600-700 år siden skremte folket og landsbyene Mirthios og Sellia opp i fjellskråningene. I 1970-årene vandret de ned til stranden igjen og et nytt levebrød. Plakias fem-seks hoteller og 40-50 gjestehus fylles raskt opp av tyske, østerrikske, belgiske og britiske turister fra slutten av mai. Noen av dem kom hit som ungdom, og vender tilbake som eldre med voksne barn. Souvenirforretninger og fortausrestauranter turistpreger det lille sentrum. Uten kino, med bare en gullsmed, er Plakias likevel på ingen måter påtrengende.Knapt noen registrerer veibroen over bekken halvveis inn i landsbyen, en gang rene "Berlinmuren" å regne da de to før nevnte landsbyer bygget opp hver sin bydel på hvert sitt landområde - delt av broen. Jeg lar strandpromenaden fortsette sin formiddagsdøs og tar fra en av sidegatene fatt på åssiden opp mot Mirthios, den mest populære utflukten til bens fra Plakias. Skyggefulle olivenlunder, en nedlagt mølle, gir vandringen stemning, før jeg etter en sakte time når mitt mål. Åssiden gir folket oliven, tomater, honning, kamomille og på bestemte steder en sjelden mangfoldig blomsterflora, det siste angivelig takket være frø som blåser over fra Afrika.- Fra november, etter at den siste turist er forsvunnet, arbeider vi med olivenhøsten, forteller Friderikos Kalogerakis som driver Tavarna Plaitia, anbefalt som beste spisested for den lokale grøde i hele området. Til dagsvandrerne fra Plakias serverer han fra 11-12-tiden gjerne salater, ost og oliven, fulgt av eget kildevann ført i rør fra Kotsifokløften. Så lander "briam" på bordet, auberginer, løk, urter, ost, olivenolje, poteter, tomater, zucchini, alt bakt i ovn. Og et duftende smakslerrett rulles opp mens Friderikos forteller om ungdommen fra landsbyene, som før Plakias ble bygget dro ned til stranden for å drikke og slåss. Om nordavinden som kan bli så sterk at halve hans taverna må stenge mens sjøen går hvit, sommer som vinter. Og om veien som nådde landsbyen i slutten av 1960-årene, brakte brød helt fra Rethymno og satte slåen for døren til byttesamfunnet.- Før veien byttet vi olivenolje, honning og fisk mot vin og det vi ellers trengte fra andre landsbyer, forteller han.

Severdigheter i kø

Flere utfluktsmuligheter er Plakias styrke. Med ett av de konkurrerende båtfirmaer langs landsbymoloen blir jeg på en halvtime vindfullt skysset østover til Preveli, en oaselignende strandidyll, en av Kretas mest fotograferte. Hvor Zevs, ifølge sagnet, skjulte kongsdatteren Europa kidnappet fra Fønikia (dagens Libanon) under palmetrærne. Den gang som nå hilser palmekronene Megapotamos-elven sildrende vann fra Kourtaliotis-kløften velkommen før havet favner det. Langt mer sannferdig er likevel den dramatiske beretningen om hvordan flere hundre allierte soldater, etter å ha lidd nederlag mot tyskerne under slaget om Kreta i 1941, først ble holdt skjult av lokalbefolkningen før de ble evakuert nettopp fra denne stranden ut til ventende allierte fartøy, deriblant en ubåt. Et steinkast fra dagens historieløse badehåndklær trylles hjemmebakst og kaldt drikke for sandalfolket ut fra den lokale snackbar.Tar man bilen til Preveli for å klatre et par hundre meter ned til stranden, passeres en praktfull steinbro over elven høyere opp i dalsøkket. Jeg inntar også Preveli-klosteret med en stor samling ikonmalerier i kirken, og konstaterer at besøkende fotograferer villig vekk, til tross for fotoforbud. Bali er et utmerket mål for familier, gjerne med små barn. Plakias er svaret for familier med større barn, par eller enslige med mer å se på ønskelisten. Og glem ikke å smake sverdfisk.