Denne uken er det den årlige "Flyktninge-uken" for britene. Flyktningene skal i løpet av en uke synliggjøre alt de bidrar med til sitt nye hjemland. For en nordmann kan en slik uke nesten virke litt unødvendig i smeltedigelen London. Britene har i lange perioder stått for en svært åpen holdning til innvandrere og flyktninger. Det preger for eksempel deres forhold til mat og drikke. Hvor tror du nasjonalretten fish 'n chips kommer fra? Jo, fra jøder av spansk og portugisisk opprinnelse, som omkring 1665 valgte å bosette seg i England. På slutten av samme århundre flyktet 100000 franske protestanter, kjent som hugenottene. De bosatte seg over hele Storbritannia, og flere av dem var blant grunnleggerne av ærverdige Bank of England. Britene har huset intellektuelle flyktninger som Karl Marx og Victor Hugo. 200.000 østeuropeiske jøder bosatte seg i London, Manchester og Leeds på slutten av 1800-tallet. En av dem var Michael Marks. Sammen med engelskmannen Tom Spencer startet han klesbutikken Marks & Spencer, hvor utallige nordmenn har kjøpt sitt undertøy. Neste gang du er i London vil jeg anbefale deg å ta en rundreise til noen av byens mest utpregede innvandrerstrøk. I løpet av noen formiddagstimer kan du forflytte deg mellom verdens kontinenter med helt forskjellig kultur. Fortsatt er det bare to timers flyreise fra Oslo. Reiser vi nordover til Golders Green, er vi i selve hjertet av jødiske London. Restauranten "Dizengoff" har hentet sitt navn fra Tel Avivs travleste gate. "Sollys" er et autentisk israelsk spisested, med menyen trykt både på hebraisk og engelsk. "Kosher King" dominerer matmarkedet, og falafel kan kjøpes på hvert gatehjørne. Du vil kanskje føle deg litt usikker på hvordan du blir mottatt i dette meget ortodokse jødiske området, men bare slapp av. Troende og ikke-troende er like velkomne.

Turkish town

Vi kjenner alle Londons veletablerte Chinatown. Men av nyere dato er tyrkiske Green Lanes. Opprinnelig var det tyrkisk- og gresk-kyprioter som kom hit på slutten av 1960-tallet. Nå har også kurdere og albanere slått seg ned her. Fortauene er dominert av tyrkiske restauranter og takeaways. Men enkelte restauranter fremkaller akutte sommerminner hos en norsk Hellas-turist, med tzatziki og moussaka på menyen. - Dette er vår "Turkish town", sier Ali stolt, med klar adresse til det mer berømte Chinatown. Han har bodd her i 12 år og driver restauranten "Diyarbakir". - Hit kommer det folk fra hele verden for å spise. Og selv om det bor over hundre forskjellige nasjonaliteter i Green Lanes, skaper det ingen problemer. Det er regjeringene våre som ødelegger. Skilt som "London Islamic Turkish Association" forteller at Londons nye innvandrere slett ikke glemmer sin tro og sin politikk. Lyst på en bedre middag? Stikk inn på "Sariyer Balik", nylig kåret til den beste tyrkiske restauranten i London. Vår reise går sørover. Vi har ikke sett innvandrer-London hvis vi ikke har vært i Brixton. Bydelen som for alvor ble satt på kartet under raseopptøyene på 1980-tallet domineres av afro-karibiske innvandrere. Plutselig er du forflyttet til en helt annen verdensdel. Har du hvit hud, skiller du deg utvilsomt ut der du vandrer storøyd rundt på de gigantiske markedene. Det er nesten vanskelig å forestille seg at det finnes mange nok mennesker til å kjøpe all den maten som stilles ut på fortauene. Her er det fiskeutsalg med papegøyefisk, kattfisk, flyvefisk og en hel del andre navn som ikke finnes i vår ordbok. I det karibiske kjøkken inngår også yam, som er en spesiell form for søtpotet, brødfrukt og en egen type bananer som stekes. "Kashmir Yam Boys" har det meste, hvis du skulle ha lyst til å prøve. Men det er en vaktsom holdning i Brixton. Hvem er du, og hva gjør du her? Dette er ikke stedet hvor du opptrer som en lett brautende turist eller vifter med lommebok og mobiltelefon. Også Brixton fremmer innvandrernes egenart. "Black cultural archive" har et lite kontor midt i bydelen. "Vi definerer den svarte identiteten", står det i et av vinduene. Vi trekker inn i vennlige "Bamboula Restaurant" for å prøve den afro-karibiske maten. Lammecurry med stekte bananer, yam og brødfrukt. Sterkt og godt. Ingen innvandrergruppe har dominert det britiske folks kjøkken så sterkt som det indiske. Det finnes indiske restauranter over alt i London. Mange av dem er riktig dårlige, og henter maten fra ferdigdisken på nærmeste supermarked. Men "indiske" Tooting i Sør-London er kjent over hele byen for sine restauranter. Kanskje kommer det av at bydelen har første- og andre-generasjonsinnvandrere i rikt monn? Sari-butikkene ligger tett oppover Upper Tooting Road. Vi føler oss umiddelbart hensatt til Colombo eller Calcutta. Slakterne har rått kjøtt hengende fra taket, det finnes utallige stoffbutikker og små boder med alskens spennende krimskrams. Air Lanka selger billige flybilletter. Det syder i Tooting, på alle mulige språk! Men hva med nordmennene, da? Fra Tooting er det ikke langt til langt mer velstående Wimbledon, hvor den lille norske kolonien har slått seg ned. Nei, hverken Husfliden eller Peppes Pizza er å se. Men i en delikatessebutikk finnes en ørliten geitost, som har fått navnet "Ski Queen". Ved siden av står det et lite skilt: "Det anbefales at man nyter et glass norsk akevitt til osten. . ." Jo da, det er moro å være norsk i London!