De store gresslettene er tettpakket med folk. Et par tusen virkelige entusiaster har fått plass i fluktstoler, til 350 kroner billetten. Foran scenen spretter en ivrig, uvitende fisk i vannflaten i den lille innsjøen. Den hvite, diskrete scenen er vakkert plassert i landskapet, og de store trærne rammer det hele inn. Forventningene pirres av lyden fra champagnekorker som går lystig til værs. Så ser vi endelig den store, blonde manken til Diana Krall på scenen. - Hello, London! roper hun med dyp-sexy stemme, og jazzens dronning drar i gang ved pianoet. Det er sommerkonsert på Kenwood House i Hampstead, nord i London. Den gamle, elegante bygningen er kjent for sin kunstsamling med malerier av blant andre Rembrandt, Vermeer og Turner. Men enda viktigere; det store friluftsområdet er åsted for sommerens årlige picnic-konserter. Bak radene av fargerike fluktstoler velter det ut tusenvis av pledd, med de mest rikholdige picnickurver. Her er det ikke pølse i brød, eller en enkel burger stekt i all hast. Avanserte kyllingretter, pateer, salater og engelske snitter gir fornøyde ansikter. En flaske vin eller to, og kaldt øl i kjølebagen hører også med. - Hvorfor vil ingen ha min cous-cous, klager en dame bak meg. Noen lytter intenst til den canadiske jazzstjernen, men like mange prater ivrig med sidemannen på ullteppet. Til og med utenfor det store konsertområdet har hundrevis av mennesker slått seg ned. Diana Krall? Hun kan vi høre hjemme. Men picnic er opplevelse, det er å være sammen, det er selve sommeren! Og når mørket faller på, finner de frem sine lykter. Stemningsfullt og vakkert. - Vi planlegger fritiden og ferien vår rundt slike hendelser. Dette må du lære deg, insisterte en venn. Han hadde invitert meg med på min første cricketkamp, England mot Pakistan. I min naivitet trodde jeg at en slik kamp var et par timers kveldsbeskjeftigelse. Men engelskmennene følger gjerne spillerne med deres "bats" og den lille, harde ballen i fem hele dager. "Party in the Park" har det vært i Hyde Park og andre parker hele sommeren, med artister som Craig David, Eminem og Simply Red.

SW19 på verdenskartet

For en utenforstående observatør fremstår likevel tennisturneringen i Wimbledon som juvelen i den erkeengelske festivalkronen. Kanskje kjenner jeg igjen vår egen følelse av Holmenkollbakken - det aller helligste? Det kan også komme av at jeg er så heldig å få bo i dette området, og hver sommer oppleve at britene plasserer postkode SW19 på verdenskartet. Det er fascinerende å betrakte utallige limousiner som i noen uker glir majestetisk rundt i mitt nabolag. De litt mindre rike tar drosje fra jernbanestasjonen og opp til banene, mens hopen kjører toetasjes buss i skytteltrafikk. Som alltid dingler picnickurven lystig på skulderen. Oppe i Wimbledon Village står folk som sild i tønne på pubene utover kvelden. Hundrevis av mennesker fyller fortauene og gatene med en pint øl i hånden. Det syder i Wimbledon om sommeren. Tennis er de dannedes idrett, det kan jeg høre på støynivået når de rusler forbi huset mitt rundt midnatt for å ta tuben hjem. Ingen skriking og roping, ingen fotballskjerf eller bare overkropper. Tennisfolket snakker bare lavmælt til hverandre. Men det finnes malurt i begeret. Sist gang en brite vant herrenes Wimbledon-turnering er helt tilbake til 1936, da spillerne brukte langbukser. Heller ikke denne gangen skulle Fred Perry få avløsning som britisk nasjonalsymbol. I stedet ga sommeren en ny runde i den endeløse debatten om hva det vil si å være en ekte brite.

Ingen ekte brite

Greg Rusedski heter en britisk tennisspiller. Skjønt britisk; det skulle snart vise seg at han ikke var laget av ekte materiale. Rusedski er opprinnelig canadier, men fikk sitt britiske statsborgerskap på begynnelsen av 90-tallet. Under årets turnering ble han så opphisset at han bannet mot den svenske dommeren, direktesendt på TV over hele verden. Under den påfølgende pressekonferansen hadde stakkars Greg skjønt at han hadde tråkket i salaten. Han ba pent om unnskyldning, og felte til og med en liten tåre. Slikt gjør ikke en engelskmann. - Du blir aldri en ekte brite, Greg! Slik lød overskriftene dagen etter. Daily Mail var blant avisene som ga klar beskjed: - Greg Rusedski er ikke en av oss! For det første hadde han mistet selvkontrollen i kampens hete. Men hans manglende engelske gener ble fullstendig avslørt da han viste antydning til skjelvende stemme under pressekonferansen. - En sann engelskmann kan godt felle en mannlig tåre i triumfens stund, det er ikke noe galt i det. Men han tuter aldri når han taper. Aldri. En engelskmann taper med eleganse. Følelsesmessig ustabilitet er for andre, mer lettbevegelige nasjoner tordnet The Mail. Nå har britene reist på ferie, og boliggatene ligger stille. Men vi andre behøver ikke å kjede oss av den grunn. Til helgen er det Europas største festival for luftballonger i Bristol. Det er bare å pakke picnickurven!