Skogene slutter aldri. De forsvinner. Som grønne skygger bak bilen. Noen ganger har de kuer, eller røde stuer i seg. Men mest er de bare grønne. Jeg har ikke klart å bestemme meg for om jeg liker dem. Men jeg tror det. De står i stille kontrast til livet i Hondaen. Til et baksete fullt av popkorn, saltstenger, cola og vannflasker. Til fargestifter, dukker og "Hiawatha" i kassettspilleren. Midt i kaoset sitter reiselederen. Hun er 110 centimeter høy, feberhet og plaget av enorme munnsår. Men hun synger. Stille. Bak sammenklemte lepper.- Ikke si noe morsomt, mamma! Jeg klarer ikke le, formaner Kaja (5).Det er ikke akkurat Thelma & Louise som suser i femte gear nedover Vest-Sverige. Men vi er på tur. Vi er definitivt på tur. Det skal gå to timer og førtifem minutter før spørsmålet kommer første gang: - Er vi snart fremme?Vi er over halvveis. Dyrenes rike venter. Borås dyrepark er like stor som 55 fotballbaner. Elefantungen Kwanza labber husvarm ned til vanndammen mens moder elefant gafler i seg gress en halv meter fra oss. Her er det ingen Sabeltanner, eller tivoli. Ingen neonlysende skilt. Her er det skog. Selvfølgelig er det skog. Stier og gangveier snirkler seg forbi løvene, bjørnefamilien, apene med sine små babyer, gepardene, barnebondegården, strutsene og de aldri hvilende badeenglene i kjole og hvitt. Selv befinner jeg meg dyttende og pesende bak en vogn i bratt oppoverbakke. Reiselederen reiser på luksusklasse.- Dette er bra trening, Mamma! Litt fortere nå, så blir du like sterk som Pippi! hoier Kaja fra vognen.Det er tid for dagens andre is. - Her var det mange fra Norge! sier Kaja og kikker på alle menneskene utenfor bilvinduet. Så tenker hun seg om. Kobler to tanker og konkluderer med at svensker ser ut som oss. Verden er ny. Det er korv og mjölk. Veiskiltene har andre farger. Det er fantastiske veier - og nå vet også reiselederen hva et hotell er. Det er et fint rom uten kjøkken. Vi er på tur. Og vi suser av gårde. Gränna er den søteste byen i landet. På en husvegg henger to skilt: Ett til tannlegen - og ett til polkagrisfabrikken. Om sommeren er nemlig 14 kokerier i full sving med å forsyne 800 000 turister med polkagriser. Det har de holdt på med siden enke Amalia Eriksson søkte myndighetene om lov til å selge godteriet i 1859. Hos Gränna polkagriskokeri går det med ett tonn sukker i uken. Der står baker Joacim Laurin og klipper varme sukkertøystenger med sin farmors gamle saks. Det lukter søtt. Ingen tenker på tannlegen. Skogene følger oss gjennom Småland. Forbi Lønneberget og Mariannelund. Reiselederen har ikke spist på fem dager. Leppene er farget lilla av medisin. Mens regnet trommer mot rutene, begynner det å lyse gult på dashbordet. Det er noe med motoren. Men så lenge Kaja synger, kjører vi.- Der bor Pippi! jubler hun.Vi er i Vimmerby. Foran oss troner Villa Villekulla. Det 200 år gamle huset er innredet til hotell - i barnas ånd. Alle rom har Pippi-motiver malt rett på veggene. Ute finnes selvfølgelig Villa Villekulla i miniatyr. Sjefen selv, Rein Soowik, står i resepsjonen. I 1980 bygget han et lekehus som så akkurat ut som Emils hjem på Katthult. Det ble starten på familieparken Astrid Lindgrens Verden.- Jeg jobber som naprapat og Astrid Lindgren var min pasient. Jeg beklaget meg ofte over at det ikke eksisterte noen Lindgren-verden. Til slutt hørte hun på meg, smiler Soowik.Bedre verden skal du lete lenge etter. Idet vi går inn gjennom porten, dykker vi inn i fantasien sammen med Pippi, Emil, Karlsson på taket, Ronja Røverdatter, Marikken og Lotta i Bråkmakergata. Vi krabber gjennom musehullet og inn i Per Puslings hjem - der alle møbler er gigantiske. Vi spikker i snekkerboden. Vi ler av Karlsson der han står på scenen og nekter å synge om andre enn seg selv. Hver eneste dag gir mer enn 50 profesjonelle skuespillere liv til historiene, som utspiller seg på det 120 000 kvadratmeter store området. Naturen er vakker. Barna er lykkelige. Det regner, men vi kunne ikke brydd oss mindre.- Mamma, jeg vil ikke reise fra Astrid Lindgrens Verden, hulker Kaja.Vi er på tur. Vi må videre. - Fortell om da du var barn! mases det fra baksetet. Jeg har fortalt i nesten én time. Minnet er tomt. - Fortell om da du var ungdom, da! Sier Kaja.Hondaen ruller mot kysten. Mot reker i skjærgården, skrikende måker, båtturer og strender. Vi er på øya Tjörn, på gården til Mats og Gerda Lekander. Inntil for to år siden hadde de griser i fjøset. Nå er det turistene som regjerer på Tyfta Östergård - sammen med fire generasjoner Lekander og 60 mål jordbær. - Det er den gode luften som virker på henne, sier Gerda Lekander og nikker mot Kaja.Hun har begynt å spise. Rørte jordbær og nybakt brød til frokost. Vi klatrer i fjellet og gjør ingen ting. Jo, forresten; vi blir én dag ekstra. Hadde vi vært her i juli, ville vi opplevd skuespillerdatterens oppsetning av Strindberg i fjøset. Men turen er over. Vi må tilbake til skogene. Vi må finne E6. Vi må dessverre hjem. Men i baksetet sitter Pippi og synger.