- HAHAHAHAHAHAHAHA! Hvorfor slik en høy latter? Det kommer, det kommer.På flyplassen i Svolvær er det sol, blå himmel, grønt hav, spisse fjell, og ho mamma hilser VELKOMMEN, du må møte slekta, sier hun, de er her, åtte stykker, vi hilser og gliser, og ho mamma spør om jeg foretrekker tørrfisk av hyse eller torsk, og onkel Leif Rune ringer og sier han har dratt flyndregarna, jeg må hente et par til middag.- Ho mamma sier jeg må spise hvitskinnet, for der er sunn Omega 3, og så spør hun om jeg er syk, for da må jeg ta tran, og kan jeg levere sei til Leif og Margith, mine besteforeldre? Bestemor serverer vafler og bestefar sitter i sofaen med fingre store som lommelykter, han ser på et dyreprogram og befaler med 70 lofotvintres røst meg å kutte ut femijobben i Oslo, jeg bør flytte til Henningsvær og jobbe med torskehoder.Han har en plan. Han skal eksportere til Nigerien! Det skal bli store greier! Utenfor blåser nordavinden. Måker skriker en bønn. Dette er Lofoten for meg. - HAHAHA! Men noe er forandret. På grusveien i det lille fiskeværet går jeg i kø etter nordmenn, nederlendere, tyskere, biler, busser, bobiler, de er overalt, det er en invasjon, som Gremlins, kafeer og restauranter vokser opp, og jeg husker hva filmregissør Knut Erik Jensen sa: "I Lofoten finnes snart flere kelnere enn fiskere".For ikke altfor mange år siden var dette en perle på jord. Nå er Henningsvær en oppdaget perle. Og som alle andre perler, baler Lofoten med å bevare ektheten når de invaderes av turister.Det er litt ironisk. Frank A. Jenssen kjøpte et utdødd fiskebruk i Henningsvær og laget galleri med bilder av gamledagers Lofoten. Det har mer besøkende enn samtidskunstmuseet i Oslo, hevder han. - Du kan spørre: Var det bra å bygge galleri her? Her skulle det jo kjøpes fisk. Men å ønske at alt var som før, er falsk nostalgi. Hadde ikke turismen kommet, vet jeg ikke hvordan det hadde sett ut. Men alt trenger ikke bygges som rorbuer for å bevare sjela. Da blir Lofoten et museum, sier han, og spytter snus.- Faren er at tempoet i turismen ødelegger produktet. Jeg var på Louvre-museet i Paris. Du går i kø. Det kan skje her også. Men dog: Det gjelder foreløpig kun 2-3 uker i juli. Fisket er helt klart det viktigste for Lofoten - selv om industrien er effektivisert. Vi kan ikke vise turistene fiskekultur hvis den ikke finnes, sier han.I tusen år har vinterens skreifiske gjort Lofoten til en diger møteplass. Opptil 60 000 dro hit. I 2003 kom knappe 4000. Nå kommer menneskemengdene fra hele verden i sommermånedene, for å oppleve vakker natur og ekte kystkultur. Turismen bare øker. Mens mange hevder fiskeriene er døende. Fiskeripolitikken gjør at kvotene samles på få, men store hender. Småfiskerne dør ut, sammen med lokale fiskekjøpere og mottak med arbeidsplasser. Stadig flere fiskevær, som Henningsvær, overtas av eiendomsutviklere som restaurerer og bygger turistrorbuer på brygga. Og diskusjonen raser i alle bygdene: Hvilket Lofoten vil vi ha? Moderne? Tradisjonelt? Er rorbuer, som før var for fiskere, ekte når de huser turister i et nedlagt fiskevær? Spiller ekthet noen rolle?Vi kjører ned den vakre, svingete veien til Nusfjord, en av Lofotens største attraksjoner, med kun 20 fastboende igjen. Rica-kjeden driver fiskeværet. Dit kommer flokker av turister fra cruisebåtene. Reiselivsstudenten Per Tore (18), som er hjemme for å jobbe i ferien, sier det kan være så fullt av busser at han ikke får ut bilen. - Det er trist, Nusfjord har ligget og råtnet de siste 20 årene, fiskerne flykter, folk flytter. Nå satser vi alt på turismen. Men vi vet, at når turistene reiser, stenger alt, sier han oppgitt. Sjefen Jim kommer. Han nekter Per Tore å bli fotografert i vanlige klær. Han krever at 18-åringen skal ta på seg en gammel kolonial-uniform. Slik vil Rica at Nusfjord vises. Som det liksom en gang var.I ødemarka, på et sted kalt Limstrand, spør Raymond Walsøe Tetlie sjenert om vi har lyst til å se på noe? Han leder oss glødende inn i et fjøs. - Ja dette er nok verdens største nissemuseum! Over 3000 nisser! Guinness' rekordbok er på vei. Jeg kan skape en helt ny nisje for Lofoten, sier han. Han har vært fortryllet av de små figurene siden han var liten. Nå kjører han rundt i flere land og samler. Varsomt løfter han opp en nissefar. - Denne er helt spesiell! Og denne er fra Holland, en kjempenisse! Og denne er svensk. Helt spesiell. Se under, jepp, en førsteutgave! Og her har vi en av bare papir! Og denne, ja den nissen var den første jeg fikk som barn, jeg koste så mye med den at juletreet nissen holdt ble kost i stykker, sier han.I 1980 overlevde han et forlis. Med ødelagt kropp drev han 38 timer i sjøen. - Nissene er medisin for meg. Idet jeg går inn her, blir jeg rolig.Klokken er ett på natten, men lyset bare renner inn vinduet. Jeg har hørt om en politimann som skulle etterforske drap i Nord-Norge. Han ble gal av lyset. Jeg ligger i sengen og leker bakventleken. Later som lys er mørke. Det funker. Men vi står opp tidlig for å kjøre. Det finnes ikke lange strekninger her. Men alt tar tid. Veiene er svingete og smale. De er likevel fine å kjøre. Fjell på en side, hav på den andre, og på et jorde står en gubbe i singlet og roter med en gjenstand. Vi stopper i Stamsund, hos Scott Thoe, en kunstner fra Minnesota, som kom hit for 25 år siden. Han har utsmykket flere bygg i Lofoten. Men han liker likevel ikke det han ser. - Å øke turismen er å gi ris til egen bak. Da kan Lofoten bli billig charterturisme for folk som syntes Indonesia var kult for to år siden, i fjor Las Vegas og nå Lofoten. Vil mennesker som søker stillhet og natur komme hit da? spør han på nordnorsk. Han mener Lofoten tåler sommerturister, men misliker det kunstige som blir igjen etter dem: Hotell, kafeer, gatelys. - Det er litt urettferdig at vi bor i mørket nesten hele året, så kommer turistene i to måneder og høster den lyse tiden med oss. De skygger for det fine. Men folk her er smigret over at turister fra hele verden kommer til dem. Så de pusser opp alt som finnes. Selv kan jeg få hjertebank av å se et forfallent hus, se trevegger malt med tranmaling og barduner som holder huset på jordet i uvær. Men jeg er et rart dyr, jeg vil se stjernehimmelen og kjøre på grusveier, sier Scott, og flirer. Vi kjører forbi fantastisk strand ved Valberg. Lysstråler trenger gjennom mørke skyer. Det er slikt lys malerne her har balet med i hundrer av år. Vi må le. Vårt kamera bruker under ett sekund på å forevige synet.Nesten overalt hvor vi stopper henger bilder av fiskere. Men vi ser ikke fiskere. Erlend Fredriksen, snart 17 år, kikker utover kaia i Henningsvær. - Helt siden jeg var åtte-ni år har jeg drømt om å bli fisker. Det er så spennende når du ser fisk på ekkoloddet, og så kommer sekken med fisk opp av vannet, du ser den er full, og tenker: Ja det her gikk jo godt! Hva sier vennene dine? De sier fisking ikke er noe å satse på. Men jeg kunne aldri blitt mekaniker. Det er rart å se havna her nå, sier han, og peker på båtene. - Den er til salgs, og den, og den, og den, og den fine, den bruker de til å ta turister med ut på havet. De har ikke råd, sier han.Sterke krefter jobber for å få Lofoten inn på Unescos Verdensarvliste. Lofotens fastlandsforbindelse står ferdig høsten '07. Det kan gi flere turister. Og AS Norge ønsker oljeboring midt i gyteplassen for torsken. Dette er et betent tema. Lofoten er midt i en brytningstid. Et kommunikasjonsbyrå i Larvik jobber med å utforme en masterplan for å "brande" Lofoten, øke turismen og gjøre den helårs. Slik kan arbeidsplasser skapes.Den neste morgenen kjøper vi bakervarer av Lin og Linn. Vi klager over at vi mangler CD'er til bilen. Da løper Linn og henter CD-samlingen sin. Vi kan låne den til vi er ferdig. Dermed ergrer vi oss ikke over trege bobiler, vi koser oss med Depeche Mode i sakte fart, og slik har det seg at vi senere på kvelden sitter på Å, ytterst i havgapet, og ser havet og evigheten mens vi hører Foreigners "I wanna know what love is". Det blir så mye for oss at vi til slutt ikke forstår låtteksten.I Svolvær møter vi nessekongen John Berg, femte generasjons fiskehandler og en mann av den nye tid: Han investerer også i reiseliv. - Det vi viser turistene må se ekte ut. De søker ekte kystkultur og fiskevær. - Har rorbuene TV? - TV? Nei, her skal du se ut vinduet. Der viser naturredaksjonen program 24 timer i døgnet! - Men når det bare blir mindre fiskere stiller man ut kystkultur som kanskje ikke eksisterer? - Jeg var på ferie nå. Der viste de frem en same. Kyss meg en viss plass! Det var så flaut. Nei, vi bor ikke her for midnattssolen, fisken er vår fremtid, sier Berg.Hans yngre kollega er ikke helt enig og påpeker at turismen på få år har nådd halvparten så mye omsetning som fisket. - OK, noen turister blir skuffet over ikke å få sett fiskebåter. For femti år siden lå 500 småbåter i havna, men det kan ikke skje lenger, vi kan ikke opprettholde koselige fiskebruk i enhver havn bare for kosen. Det er falskt. Verden går fremover, alltid fremover! sier han.Noen klarer å omstille seg og tenke nytt. Oddleif, en fisker vi møtte i Å, tar med seg turister ut på fiske. Andre bygger rorbuer, noen starter oppdrett av skjell, krabbe og torsk. De lager gallerier og inviterer på hvalsafari. Vil du være med, så heng på, ellers må du stå.Bacalao er Svolværs hippe hangout. De har alt Grünerløkka har. Pluss fiskeburger. Andrea ler. Hun leser et dikt venninnene har skrevet: "Kjære Andrea, ti år på hvert lår, smekker som en mår, vill som en loppe, vakker som en hoppe, i vårt hjerte du alltid består." Andrea er så glad. Hun har pyntet seg for bursdagen og viser frem skoene hun kjøpte i New York. Hun har nettopp flyttet tilbake til Svolvær. - Det begynner å skje ting her. Folk på rundt 25 år flytter tilbake etter studiene. De starter kafeer, klesbutikker, restauranter, det oppstår dykkeskoler, klatreskoler, nytenkning. Vi merker energien, sier de. - Si hva du sa i stad. Si det! roper jentene til Andrea. - Neeeeei. - Jo, du sa, Jeg gleder meg til å kjenne stormen og uværet røske mæ i håret!Men det cooleste i Lofoten er Magic Ice, en bar med iskunst og dry martini i syv kuldegrader. En gammel dame skynder seg ut. - Nei, det var for kaldt! Det var det, faktisk! Hun har flammerød nese. Vi spør vertinnen om folk holder lenge ut i iskonseptet. Åja, sier hun, en gruppe var her en time, i hvert fall tre kvarter.Det er rart "Ringenes herre", som satset så mye på grønne farger, ikke er filmet her. Det er grønt både i havet og fjellet. Når du mangler ord til å beskrive, må man le. Du kan ikke si: Ja, her var det fint. Det ødelegger alt. Du må le eller banne. Ved hull 6 står Frode Hov og banner fordi golfslaget nesten endte i havet. Frode har startet golfbane og ønsker flere medlemmer og turister. - Alle vil til Lofoten. Men det er vanskelig å komme hit. Vi trenger en stor flyplass som kan ta store fly, bedre veier og lekepark for unger. Men folk er skeptiske og vil ha det så genuint. Men det går jaggu an å forandre uten å selge sjela, sier han. Plutselig må jeg urinere. Jeg spør om det er lov å gjøre det i fjæra, men blir flau: Lofotværinger går for å være robuste, men de er så moderne at de har golfbane. Frode svarer tørt: - Det er en myte at golf er snobbete.Fire ting er påfallende: 1. folk er lett å få kontakt med. De er vant til å konversere, etter 1000 års smalltalk om fisking. 2. svært mange i servicenæringen er fra Østlandet og Sverige. 3. Myten om at man ikke får kjøpt fisk i Lofoten må knuses. Turismen har gitt Lofoten stolthet over egen matkultur. De selger mer torsk enn wienerschnitzel nå. 4. Reiselivsstudier er svært populære blant unge lofotværinger. Vi møtte kun én fra fiskerifag.

- Hun var fin! roper vi i bilen, vi så en dame på sykkel ved Leknes, stedet som forøvrig har landets kanskje største pornobladutvalg i Mix-kiosken. Vi gjør det hver gang vi ser et hunkjønn. Selv om hun er 82 og har trebein. Alle er fine. Det kan være noe med lyset her. Det er umulig å se dårlig ut. Vi følger strømmen av mennesker til vakre Eggum, de parkerer og går mot havet, og der står plutselig en skulptur. Et mannshode som ser utover havet. Vi snakker engelsk med et ektepar. Etter en stund skjønner vi at de er norske. Dette har bare hendt meg i Bangkok før. En høy mann kommer løpende: - Er dette kunsten? Er det dette? Jeg forstår ikke alt, de finner nå på mye rart, sier han, og fotograferer. - Vet dere hvor neste skulpturlandskap er? spør han stresset.Per Wahl (49) sitter utenfor sitt røde hus i Henningsvær og gnager tørrfisk. Eks-skipsmegler flyttet fra Oslo for å bli fisker. - Det har tatt meg tre år å rense hodet nok til å klare å lese bøker igjen. Jeg hadde fire telefoner på vent, folk som ropte og brølte, det var et eneste kjør på jobb. da jeg kom hjem, var jeg støvsugd i hodet. Jeg har aldri hatt så mye tid som nå. Og mest tid bruker jeg på å forstå reglene staten lager for fiskerne, sier han, og ganger mer tørrfisk.Bølgene høres ut som en motorvei, en rytme av dønninger som blir et suuuus. Vi hviler i sanden på den nydelige stranden. Her er 18 fastboende med snittalder på 60 år. Unnstad er samtidig et av Europas beste surfesteder. Peke Eloranta fra Finland sitter helt stille. Han venter. - Dette er et av de vakreste stedene i verden jeg har surfa på. Vi kjører fra Finland for å oppleve det, sier han. Han håper på et lavtrykk over Island som sender dønninger hit. Han orker ikke vente lenger og går sakte ut mot vannet. Snowboardproffen Peter Bauer bestemmer seg også: - Det er shitwaves, men bedre å være i vann enn å pille nese på land, sier han.- Hva er ditt favorittsted i Lofoten? spør fotografkompisen min plutselig. Jeg tenker, men finner ikke svaret. - Alt er fint, svarer jeg. - Alt er faktisk fint, sier han, og så ringer våre nye venner Lin & Linn og ber på øl nede ved havet. HAHAHAHA!