Paven har vært der, Kjell Magne Bondevik har vært der, Mozart, Beethoven, Franz Liszt, Bela Bartok. Napoleon har vært der, Thomas Alva Edison, Albert Einstein. En norsk journalist har vært der, en gang da han var ung og utvekslingsstudent. Året var 1970.Stedet er Bratislava. Jeg spurte den norske journalisten:- Var det hyggelig i Bratislava?- Hyggelig? I 1970?Straks innså jeg at spørsmålet var stilt uten bruk av hjernen. Men i dag? I dag er Bratislava en annen verden enn den som var gjeldende da Tsjekkoslovakia var et kommunistisk lydrike under Sovjetunionen. I dag er Bratislava hovedstad i republikken Slovakia og EU-medlem siden 1. mai i år. Kommunisttider er avløst av EU-tider.Da jeg vandret i de innbydende gatene i gamlebyen, tenkte jeg på noen ord som stammer fra presidenten i Slovakias nasjonalforsamling. Da det blå EU-flagget med sine gule stjerner ble heist for første gang i Bratislava 1. mai, sa Pavol Hrusovsky:- For generasjonen som levde i et kommunistisk fengsel, omringet av piggtråd, er EU en drøm som er blitt til virkelighet.Utebyen Bratislava er en fristelse. Lekre steder for alle aldere. Det er lørdag kveld, hvorfor ikke begynne med et gourmetmåltid til overkommelige priser? På Brasserie Carlton på Radisson SAS Carlton Hotel midt i byen nyter jeg coq au vin og slovakisk, tørr hvitvin. Etterpå går jeg bare noen steg til Café Verne vis-a`-vis den amerikanske ambassade, et gøyalt sted med plysjsofaer og unge folk, gamle bilder på veggen, prangende speil og mørke rammer, intimt og trivelig. Her er vin og småretter som lasagne. Der kan man treffe ungt folk. Hvordan opplever de sin egen by?Jana Pavliková er 25. Til daglig arbeider hun med turister gjennom Bratislava Tourist Service. Jana har vært bosatt i Bratislava i åtte år. Hun sier at tsjekkerne liker gamlebyen i Bratislava. De kaller den for "Lille Praha".- Byen vår har masse studenter, så det er fint å være her. Og alle steder man skal oppsøke, ligger jo i gangavstand fra hverandre. Mange kommer fra Wien og Østerrike for å oppleve opera og konserter i Bratislava, og så spiser de på hyggelige restauranter etterpå. Etter at Slovakia er blitt fritt, er det mange utenlandske investorer som skaper arbeidsplasser, eksempelvis bilindustrien. KIA og Renault er allerede her. Lucia Paskova har sitt virke ved ordførerens kontor i byens vakre rådhus.- Her er ikke mye kjedelig. De unge liker å gå ut, her er masse diskoteker som er åpne til seks om morgenen; The Boat Cirkus Baroc slår an. Kulturtilbudene ligger på et høyt kunstnerisk nivå og østerrikerne kommer gjerne. Det er jo dessuten mye billigere her enn der, sier Lucia.Hun er glad for den nye tid. Lucia Paskova sier det slik:- Jeg er 26 og var bare elleve da jernteppet falt. Men jeg husker godt de gamle tidene. Jeg er enormt glad for at det kommunistiske diktaturet er vekk for bestandig. Tenk bare på mulighetene vi nå har til å kunne reise! Nå kan jeg reise til England bare med mitt ID-kort! Vi er medlem av EU. Nå lærer barna engelsk fra de er seks, før var det russisk som gjaldt. EU tilbyr utvekslingsprogram for studenter. I kommunisttiden måtte slovakere vente i minst et halvt år på å få visum til nabolandet Ungarn, selv om Ungarn også var kommunistisk diktatur. Ved grensen måtte vi vente minimum en time for å passere grensen. Vi er glade for å få muligheten til å velge. I diktaturet var det bare én type tyggegummi, om du forstår, én sort melk, én sort ost, vi sto i køer over alt. Bratislava har hatt mange navn. Ungarerne kalte den Poszony og frem til 1919 het byen Pressburg. Alle de ungarske konger og dronninger ble kronet i byens domkirke, som heter St. Martins dom, blant dem Maria Theresia i 1741. I St. Martins feiret pave Johannes Paul II messe 30. juni 1995.St. Martins domkirketårn rager over gamlebyen med sitt 85 meter høye tårn. Det er blitt søndag og stille i de gamle brostensbelagte gatene. Klokkene fra domen kaller til messe og kirken er fullsatt. Vakkert bymiljø i gatene bak domkirken; renessansehus, barokkhus. Men rett foran kirken pløyer en horribel motorvei byen. - Bratislava er Europas best bevarte hemmelighet. Bratislava er som en sørlandsby i mur, men med litt større forhold, sier Tor Fosse, sjef for BIFF, Bergen Internasjonale Filmfestival, i Bratislava for første gang.Nederst ved trappen til domkirken spiser jeg frokost på Korzo Café & Restaurant, som er åpen fra 08 til midnatt. Jeg får "English Breakfast". Korzo tilbyr også noe for tilhengere av vegetarretter. En gammel skjenk gjør interiøret gildt. Der sitter vi gjerne utendørs med utsikt mot Nybroen over Donau. Kommunistene bygget café over det dominerende brospennet, men den kommunistattraksjonen ble nedlagt. Det danske flagget vaier fra et vakkert 1500-talls byhus i Panska ulica 27. I første etasje en kneipe med Carlsberg-parasoller. Pivnica u kosla har ligget der siden 1874. Videre, videre, innover i den unike gamlebyen med bare rehabiliterte hus. I Pálffy-palasset, med adresse 10 Ventúrska ulica, spilte Mozart i 1762, bare 6 år gammel. Her befinner seg i dag Østerrikes ambassade. Lenger opp i gaten bodde Franz Liszt som dirigerte sin egen kroningsmesse i domkirken. Han var bare ni år første gang han ga klaverkonsert i Leopold de Pauli-palasset.I en by som ikke ligger ved hav eller fjord må man ha en elv å gå langs. Roma har Tiberen, Paris har Seinen, London har Themsen, Berlin har Spree, Praha har Moldau. Bratislava hadde ikke vært på kartet uten Donau med sin vannvei gjennom Europas hjerte.Jan Otto Hauge er en tilfreds norsk turist som man plutselig støter på ved Donaus bredd. Han har bodd i rom på båtell. Granica Botel byr på rom til 560 norske kroner. På programmet i byen? En times båttur på Donau for den svimlende sum av 34 norske kroner for to personer.Vi går under lønnetrær langs Donau, lektere flyter langsomt forbi i retning Budapest, og rett ved Konserthuset er hele EU-kartet malt på brostenen. Der ligger de, alle EU-landene. Norge er utradert av kartet.- Aldri ser vi vel tydeligere utenforlandet, smiler Jan Otto Hauge.Hettemåkene holder kongress over menneskene som studerer EU-kartet. Det praktfulle Nasjonalteatret fra 1886 ligger fornemt til ved den lange hovedgaten med det for nordmenn umulige navnet Hviezdoslavovo nám med sine trerekker og eleganse. USAs ambassade ligger der også, som en festning.En ny vandretur inn i den konsentrerte gamleby som er full av innbydende rimelige spisesteder for den som rår over norske lommebøker. Her kan man godt være i flere dager. Den smale gaten Rybárska brána innleder vandreturen med McDonald's og Restaurant Mezzo Mezzo, der jeg nyter fiskeretter for 150 norske kroner hovedretten! Grillet laks, grillet blekksprut, grillet rødfisk.Det store gamle torvet midt i byen heter Hlavné námestie, en ualminnelig vakkert brostensbelagt plass omgitt av mange stilarter som appellerer til øyet, barokk, renessanse, jugend. Her foregår byens årlige julemarked. På hjørnet av torvet har den franske ambassade en god adresse. I huset bodde den russiske komponisten Anton Rubinstein. Jesuitterkirken ved torvet er en av byens vakreste og samler alltid fullsatte kirker når det er messe.Lunsj? På dette torv selvfølgelig, på Roland Restaurant & Café med schnitzel i friluft, en god slovakisk hvitvin, en chardonnay fra Mrva & Stanko 2003, tørr og god. - Det er deilig å slippe alle de menneskene som går oppå hverandre i gatene, sånn som i Praha, sier Tor Fosse.- Sannelig mitt min hatt, der står Napoleon også, midt på torvet.- Hvem?- Napoleon Bonaparte. Han står der!Den franske keiseren bronsestår på torvet, han lener seg over en tekkelig benk og turistene nyter å la seg avbilde på benken sammen med Napoleon, hengende over seg. Napoleon har også satt sitt preg på byens historie, den lå midt i ildlinjen da Napoleonskrigene raste. Det var i Primatial-palasset, i dag byens rådhus, at Napoleon og keiser Franz II undertegnet fredstraktaten i Pressburg 26. desember 1806, etter slaget ved Austerlitz, der Napoleon vant en knusende seier og Østerrike måtte avstå viktige områder.Utebordene ligger tett i tett på Sedlárska-gaten som avløses av Michalská-gaten. Som ender ved det høye hvite bytårnet fra 1400-tallet, som selvfølgelig heter Michalstårnet. Eller Michalská brána, på slovakisk. Bratislava slott er det store landemerke i Slovakias hovedstad der det kneiser på en høyde over byen med sine fire beskjedne tårn. 30. mai 1811 ble slottet herjet av en ødeleggende brann. I mange generasjoner sto det der som en ruin. Men i 1955 besluttet myndighetene seg for å gjenreise anlegget. I 1968 sto det ferdig gjenskapt. Innenfor murene er det plass for flere museer, blant annet et historisk og et for gamle slovakiske mestere innen malerkunsten. Det dreier seg om Slovakias nasjonalgalleri, må vite.Fra toppen av borgen er det utsikt som ikke så lett glemmes. Et flatt landskap, men Karpatene hever seg i bakgrunnen. En Staromaren-pils på utestedet Hradná Vináren smaker. Her nyter vi synet av gamlebyen under oss med Donau og domkirken og røde teglstenstak. Men medaljens bakside kommer også tydelig og grotesk frem her på høyden over Bratislava. Det er kommunistregimets boligblokker på den andre siden av Donau, i bydelen Petrzàlka. Høye menneskefiendtlige boligkasser fra 1970-tallet står der tett som rogn og som en slags evig hilsen fra det kommunistiske system. De står der tett i tett og vitner med sin stil om umenneskelighet og ensretting.Jeg vil utenfor gamlebyen også. Trikken går ustanselig, billetten koster tre norske kroner, sporvognene er fra 60-tallet, slitte og med elendige plaststoler. Men det er artig å skrangle seg frem, se mennesker og hus, forestille seg hvordan det var den gang Europa var delt og et kaldt jernteppe skilte vår verdensdel. Jeg tenker på Aftenpostens fotograf, John Myhre, som en dag under den kalde krigen fikk tatt et bilde av den forviste slovaken Alexander Dubcek på en gate i Bratislava. Hvor tar jeg trikken? Til endestasjonen. Det viser seg å være Zlaté piesky, en liten innsjø med slitne spisesteder og campingområder. Innen trikken har ristet seg tilbake til gamlebyen, har jeg opplevet et stykke virkelighet i en gammel by.