Nå går det riktig vei med kraftmagasinene og strømprisen. Det høljer, det bøtter, det surkler, det faller brottsjøer over presenningen på fotballpuben i Vestre Strandgate, og fortsatt er det to timer igjen til avspark. Kan man bedre ha det?
Heia Brann, heia Brann.Blod er tjukkere enn vann.Vi er lagets tolvte mann.Våre hjerter står i Braaann.
To leddbusser, merket Brann stadion, står på lur bak hekken mot Håkonsga- ten, mens våte studenter driver klyngevis forbi, på vei fra forelesninger på det som het Leninhøyden i de harde årene. Studentene hever ikke et øyenbryn, fotballpuben er et selvsagt innslag i bybildet: Iført røde trøyer med tall på ryggen sitter voksne mennesker og synger, alt fra den høyverdige Bergenssangen om Ulriken og den nystemte, og helt til det langt mindre høyverdige for cupfinaler og andre kamper østpå:
Oslo by har så mye den kan by på,Sjapper vi kan spy på,steder vi kan sette i brann.Vi skal pisse på Smuget,Vi skal spy på Karl Johan.Og vi skal hale seieren i laaaand.
En tekst som denne hadde falt sørgelig gjennom hos Nina og Edvard ute på Trolhaugen. Den hadde heller ikke slått an på studentkaféen "Det akademiske kvarter" på neste gatehjørne, og slett ikke på det anerkjente konsertstedet "Garage" på hjørnet etter det igjen. Men Bergen spiller på et meget bredt register. I Bergen er det ingen sak å planlegge en konserthelg, en teaterhelg, en fotballhelg, en rølpehelg, der alle attraksjoner (unntatt Trolhaugen og Sæveruds Siljustøl) ligger tettere på hverandre enn i London, Paris og Berlin. Som tilreisende østlending kan man i Bergen også nyte den helt spesielle gleden det er å skjønne nær sagt alle nyanser i de innfødtes eget språk. - I Bergen har man ikke det tydelige skillet mellom østkant og vestkant, bemerket forfatteren Erling Gjelsvik over en leverpostei på Wesselstuene.Forskjellene på folk har selvsagt vært svære, også her. Men skipsredere og grosserere har bodd vegg i vegg med gatefeiere og bryggeriarbeidere, knallharde klasse- og kulturmotsetninger har fått en mer klaustrofobisk form. Og Bergen er blitt et gate- teater, preget av direkte og usminket tale. Erna Solberg har naturligvis sine røtter her, Davy Wathne og Hans-Wilhelm Steinfeld også.- Bergenserne har evnen til å gi og ta imot veldig mye juling. Nordahl Grieg sa en gang at det var deilig å komme hjem til "den brokksprengende råskapen" som preget omgangsformen i Bergen, forteller Gjelsvik, som selv har deltatt i bergenske avispolemikker der personangrepene er hardere enn hva man kan tillate seg i rikspressen.Til gjengjeld, i tilfelle noen skulle bli engstelige, er det ifølge Gjelsvik en myte at bergensere er så mye mer sjåvinistiske enn alle andre. I det brekende skryt ligger lag på lag med selvironi, du hører det også i mange av tekstene om Brann: "Vi har et superlag på gang", (det har bergenserne hatt hver vår gjennom generasjoner), "vi é så god at det går næsten ikkje an" osv. Og Frode Hellebø, som nå har spilt høy musikk på puben foran Brann-kamper i 27 år, legger også inn bolker med det gjestende langs supportersanger. Stemningen er raus og gemyttlig.Så hvordan skal du nærme deg denne by?Du skal kjøpe deg paraply og gå rundt. Store deler av Bergens gamle sentrum er som skapt for å vandre. Du leser gatenavn som selv den verste grinebiter før eller senere må komme i humør av: Vaskerelven og Vaskerelvsmauet, Georgernes verft, Strangebakken, Skottesalen, Småstrandgaten, Forskjønnelsen, Vefrlidsalmenningen, Dyvekegangen, Hollendergaten, Søndre og Nordre Steinkjellersmauet. Og hva skal man si om Bergens Tidendes adresse, Krinkelkroken 1?Å kjøre Fløibanen tur/retur er en meget utbredt nybegynnerfeil. Nedover fra Fløien folkerestaurant skal man gå. Første del av turen er på gangvei gjennom fri natur, lenge med en fossende bekk på venstre hånd. Andre del av turen går ned gjennom et ultrasjarmerende vedlikeholdshelvete, bestående av stupbratte brostensgater, sprossevinduer og liggende trepaneler. Du vet ikke når du forlater et smau og befinner deg på trammen eller halvveis inne i entreen til en turistattraksjon av en bergenser. Til slutt er du nede på Bryggen, der fiskeridirektør Sigurd K. Asserson (1882 - 1937), "foregangsmann for norske fiskeriorganisasjoner", står på sokkel i en avblomstret rhododendron. Fra dette sted gikk også skonnertriggen Sleipner og andre seilskuter som i 1860-årene dro direkte til Chicago, og "åpnet europeisk trafikk på lakene", (uttales læikene). Bergen er en by på Vestlandet. Og i verden.På våren og forsommeren er Bergen på det vidunderligste. Da er været ofte bra, rhododendronen og kirsebærtrærne i blomst, festivalene kommer på løpende bånd. Deretter kommer noen intense juli- og augustuker da du må dele Fisketorget med videobehengte møljeturister fra det store utland. Etter det igjen kommer tiden vi nå er inne i, høsten og senhøsten, med sine til dels meget betydelige nedbørsmengder. Utenfor Husfliden i Vågs-almenningen har noen i skjær affekt forsøkt å presse to defekte paraplyer, en mørkeblå og en stripete, inn i en trang og gjenstridig papirkurv. I Bugården 8, på hjørnet av Lodin Lepps gate, har trollet i døren til souvenirbutikken fått på seg en regnkappe i tynn oransje plast.Innendørs skjer det mye. Erling Gjelsvik (55) og hans generasjon, som var henvist til endeløse køer på utestedene "Wessel" og "Holberg" i 1970-årene, ser nå et eventyrlig utbud av kneiper og kafeer rundt seg. Kunstsamlingene som ligger på rekke og rad langs Lille Lungegårdsvann; Stenersen-samlingen, Rasmus Meyers samlinger (med alt av Munch i behold), Lysverket (som ble kunstarena i fjor) og samtidskunsten i Bergen Kunsthall, er viktig å få med seg. Men åpningstidene er av den fattige Bergen kommune kuttet ned til "12 - 16, mandag stengt", reaksjonene har vært sterke.Vi er for tidlig ute. Vi virrer litt rundt i regnet. Nærmest på slump stiger vi inn på et praktfullt sted som åpner 11 - de zoologiske samlingene på universitetshøyden. Gå hit med barn. Eller uten barn. Du får oppleve hvordan et skikkelig museum skulle se ut før moderniseringen satte inn: Svære montre med mørke trerammer. Malingsslitte bordplanker. Ikke noe interaktivt dilldall. I vestibylen finner vi en rekonstruksjon av den nå forlengst utdødde storfuglen dronten, som jo var tallrik på Mauritius før øya ble oppdaget av portugiserne i 1507 og gjenoppdaget av nederlenderne i 1601. I trappeopp- gangen henger et elefanthode. I annen etasje står en hel elefant i monter, ved siden av en maursluker. I andre montre står en tiger, en leopard, en løve, en kaffebøffel, en amerikansk bison, flere orangutanger, en amerikansk bison. De fleste av disse dyrene kom til Bergen i årene mellom 1890 og 1910, solgt av engelskmenn. Kolonistene i Afrika hadde det med å skyte noen dyr og selge dem til museer for å delfinansiere ekspedisjonene.- Det var litt min før tid, sier zoologen Einar Andersen. Han sitter på et kontor bak utstillingene og skriver på en tekst om sør-amerikanske mygg. Andersen er fra Tønsberg, og skal ikke på Brann-kamp. - Jeg har sett fire fotballkamper i mitt liv. Og bare ett mål!Kvelden senker seg over Bergen. Vi står midt i Bastionen, den følelsesmessig sterkt engasjerte supportergruppen på nedre felt av Store Stå. Jan Erik Endresen, til daglig manuell terapeut, står ute på plenen og synger Bergenssangen, et fast innslag på Brann stadion. Og regnet har på ingen måte gitt seg. Plenen er en sklie. Det gjestende lag tar ledelsen i kampen. Det kommer noe forknytt over fjesene omkring oss. Noen av de sinteste stormer frem til gjerdet og knaller nevene i baksiden av reklameplakatene for å markere misnøye med stadig flere dommeravgjørelse. "Gå nå på, maaann!" "Dé e ikkje vi om skal trække ut tiden".Holder du med bortelaget, ikke vis det nå. Ikke klapp. Ikke smil. Bare hygg deg i det stille.