Øya som kaptein William Bligh på mytteriskuta Bounty oppdaget som første europeer i 1789, er ikke stedet for dem med krav om høy partyfaktor og heseblesende aktivitetstilbud. På den nordligste av Cookøyene i Stillehavet lever innbyggerne fortsatt et ubekymret liv fjernt fra masseturismen. - Denne øya er det nærmeste du kommer et paradis. Hvis kona di ikke blir nyforelsket her, så er det ikke håp for det ekteskapet, humrer underholdnings-globetrotteren Tore Strømøy i NRK. Våren 2002 besøkte han den vesle polynesiske øya på jakt etter slektningene til kaptein Reinhart Gotfred Jonassen fra Farsund i serien "Tore på sporet". Jonassen forlot Norge for over 100 år siden med kurs for Stillehavet, hvor han giftet seg med enkedronningen av Aitutaki, og ble selv høvding. Strømøy fant både slekten og en idyll han sjelden har sett maken til. - Det moderne samfunnet har ikke rukket å få noe fotfeste her, derfor blir man satt litt tilbake i tid når man tar seg innover på øya. Aitutaki bekrefter drømmen om søderhavet, med kritthvite strender og palmer. Slapper man ikke av på et sted som dette, bør man snarest mulig oppsøke en ekspert, sier Strømøy.Det er ikke lettvint å besøke Aitutaki. Mange velger "kortversjonen" via USA, vi tok den halvannet døgn lange melkeruten om London, Singapore, Sydney, Auckland, før vi landet på Rarotonga, hovedøya i atollen. Befolkningen på Cookøyene er kjent for sin gjestfrihet. Kokosmelk og blomsterkranser fra nasjonalblomsten tiare maori er derfor en selvfølgelig velkomst for alle tilreisende. Forutsetningen er jo selvsagt at man kommer når man skal.Bestiller du turen via et reiseselskap, slik vi gjorde, er det lett å stole på at oppgitte tider er korrekte, og dermed bli grundig lurt av datolinjens mange morsomme krumspring på disse breddegrader. På veien nedover passeres datolinjen første gang som forventet, og vi lander derfor i Sydney tolv timer foran norsk tid. På turen mot Aitutaki var vi derimot ikke like oppmerksomme på at vi sneide borti en ny morsom krok på datolinjen. Da vi (og reiseselskapet) trodde vi skulle ankomme Rarotonga lørdag kveld klokken 21.30, syv timer etter avreise fra Sydney samme dag, viste det seg i stedet at vi landet klokken 21.30, dagen "før" vi dro. Alle som kommer østfra får nemlig en og samme dag to ganger. Men selv slike bomskudd takler gjestfriheten på øya uten problemer. Det er likevel ikke før man går om bord i propellflyet fra Rarotonga Air, som tar deg den siste biten ut til Aitutaki, at du forstår rekkevidden av ordet paradisøy. For mens Rarotonga for lengst er viden kjent som et naturlig stoppested for reisende mellom Sydney og Los Angeles, er det fortsatt de færreste som har oppdaget Aitutaki. Og det føles nesten som man oppdager øya for første gang. Etter en halvtimes tur ut i havet, uten den minste antydning til land, dukker det plutselig opp en liten palmekledd flekk i de turkisfargete omgivelsene. - Det er først nå turismen begynner å ta seg opp her, det kommer også noen europeere hit, sier Haimona Browne, direktør ved ett av øyas to hoteller. Andre overnattingsalternativer som tilbys er av privat karakter med heller enkel standard. Du må betale så det svir hos direktør Browne ved Aitutaki Beach Resort & Spa for oppholdet, men er garantert din egen strand, kongelig forpleining, og du er bortimot mutters alene. Kontrastene fra luksustilværelsen hos Browne til dagliglivet ellers på øya, er derfor stor. Fattigdommen er påtagelig. Samtidig blir man slått av befolkningens evne til å innrette seg etter de rådende forhold, her brukes kokosnøtter som hagegjerder, og de fleste hus har like godt sine egne gravsteder i hagen. - Aitutaki Beach Resort & Spa er i dag øyas største arbeidsplass med 70 ansatte. Ellers jobber de fleste enten i små private selskaper eller for de lokale myndighetene. Veldig få lever lenger av jordbruk og fiske, forteller Browne. Sang og musikk har alltid stått sentralt hos lokalbefolkningen på øygruppen. I dag har Aitutaki ikke mindre enn fem ulike ensembler, som gjerne teller hele familier, og hvor de yngste danserne er helt ned i femårsalderen. Et av høydepunktene under oppholdet på Aitutaki, er en tur med den 34 fot store polynesiske katamaranen "Titi-ai-tonga" ut til øyene "One Foot Island" eller "Honeymoon Island". Man får følelsen av at stress og bekymringer umulig kan finnes på et sted som dette. Tanken på senere å skulle sette sin ben på en overfylt gresk sandstrand, virker fjern og uvirkelig etter å ha opplevd ensomheten og glansen av kjærlighetsøya. Vel tilbake om kvelden, står en av de tradisjonelle "Island Nights" på programmet, hvor du får servert kjøtt tilberedt i seks timer i en underjordisk ovn. Sikker skal du i alle fall være på at det ikke er hundekjøtt du da får servert. På Aitutaki er det nemlig ikke tillatt med hunder. Kriminalitet er samtidig totalt fraværende. Det nærmeste du kommer fare, er sjansen for å bli truffet av en de mange kokosnøttene som svaier i palmene over hodet på deg, uansett hvor du beveger deg. - Vi fjerner kokosnøttene fra palmene med jevne mellomrom, for å sikre oss at de ikke faller ned i hodene på gjestene våre. Vi må liksom være på den sikre siden. Men jeg har aldri hørt at noen er blitt skadet, sier Browne, som naturlig nok synes det er eksotisk med skandinaviske gjester.Bli likevel ikke overrasket om du plutselig dumper bort i en 90 år gammel dame, som vet hvor både Norge og Farsund er, som om det skulle være naboøya. Her bor nemlig Josie, datter av kaptein Jonassen fra Farsund. Hun virker om mulig enda sprekere når hun skjønner øya hennes har fått norske gjester. Selv driver hun to overnattingssteder og er tidligere blitt kåret til årets forretningskvinne på øya. - Dere skulle bodd hos meg, dere er jo nordmenn. Du vet jeg har vært i Norge? På norsk TV til og med? Og jeg skal tilbake, jeg er da ikke så gammel, sier damen.