Fem dager tar det for den indiske amabassaden i Oslo å behandle visumsøknader. Det påstår i hvert fall ambassaden selv på hjemmesiden sin. Men Aftenposten har mottatt flere henvendelser fra lesere som har søkt om visum hos den indiske ambassaden.

De hevder de har blitt møtt med respektløs behandling, lange køer og mye frustrasjon.

Nordmann ble Sri Lanker.

Pankaj og Sarita har planer om å reise til India med familien i påsken. Selv om barna for lengst har begynt nedtellingen, er det fortsatt mulig det kun blir med planene.

Tirsdag forrige uke dro Pankaj til ambassaden med ferdig utfylte papirer. På grunn av lange køer, fikk han ikke levert søknaden før torsdag.

I en e-post til Aftenposten forteller Pankaj fortalt sin side av historien:

«Litt ut på dagen fikk jeg en telefon av damen som tok imot søknaden. Hun ville at jeg og barna skulle fylle ut et annet skjema i tillegg. Skjemaet er for dem som har tilknytning til Sri Lanka. Jeg spurte hvorfor jeg må fylle ut skjemaet. Det har jeg aldri gjort tidligere. På nettet har skjemaet navnet ’Additional visa form for Sri Lankans’. Jeg fortalte henne at jeg ikke er fra Sri Lanka, kun født der. Mine foreldre er indiske og jeg har vært norsk statsborger i manger år. Barna mine har ingenting med Sri Lanka å gjøre, og min kone er født i India.»

–Hvorfor ønsket dere at de skulle fylle ut et skjema for Sri Lankere?

–Det kom ikke frem hvorfor han var født i Columbo. Derfor ringte vi for å sjekke opp med han, sier Shrila Datta Kumar, førstesekretær ved den indiske ambassaden i Oslo.

–Var det nødvendig for han å fylle ut dette skjemaet?

–Om du spør meg, så var det ikke nødvendig, sier Kumar.

–Hvorfor måtte dette skjemaet også fylles ut av barna, som alle er født i Norge?

–Dersom man ikke er etnisk norsk, er det egne regler for utfylling av visumsøknaden. Man er ikke etnisk norsk om ikke foreldrene er født i Norge.

–Pankaj hevder kvinnen han snakket med truet med at han aldri vil kunne reise til India igjen. Har hun myndighet til å bestemme dette?

–Hun kan selvfølgelig ikke avgjøre det. Det er alltid to sider av en sak, men ingen ønsker å såre noen. De som tar i mot søknadene sitter der hele dagen og av og til kan det forekomme hendelser som gjør at ting ikke blir slik vi ønsker. Men dette burde ikke skjedd, sier Kumar.

Aldri svar.

Det er flere som har tatt kontakt med oss og vil fortelle om sine opplevelser med den indiske ambassaden. Helge Torsøe har lite til overs for behandlingen han fikk da han sendte inn søknad om visum.

«Jeg søkte om visum til India som ble sendt i posten. Etter ca. tre uker begynte jeg å lure på om vårt visum kunne ha blitt borte i posten og prøvde å sende e-post til ambassadens oppgitte adresse. Ingen reaksjon. Prøvde å ringe, fikk bare ferdig talemelding. 25. januar reiste jeg til ambassaden selv. Jeg fikk fatt i en ambassadeansatt som var innom uten å ekspedere i luken. Han lovet å se om han kunne finne min søknad, og etter ca. 30 minutter kom han med søknaden min og lovet at de skulle sende visum uken etter. Han holdt det han lovet.»

Ifølge Torsøe var stemningen ved ambassaden preget av irritasjon og oppgitthet. Flere skal ha gitt uttrykk for at det hadde vært vanskelig å komme i kontakt med ambassaden.

Aftenposten har også fått tips fra en annen leser som er opprørt over behandlingen han fikk ved ambassaden. Vedkommende ønsker å være anonym. Han skriver:

«De brukte fire uker mens de på Internett sier fem arbeidsdager. Jeg hadde telefonen stående på konstant og repeterende oppringing i to dager, sendte flere fakser og e-post. Aldri svar. I en periode hadde jeg mine tre linjer på repeterende oppringninger til ambassaden. Ingen svar - og hvis de svarte løftet de røret og la på igjen. Det er bare helt utsøkt arrogant - vårt første møte med India. Andre ambassader kan være en utfordring, men dette er toppen!»

–Hvorfor er det så vanskelig å få tak i dere på telefon og e-post?

–Vi er klar over problemet og tar tak i det nå. Denne sesongen har vi opplevd en storm av søkere som vil til India. Vi prøver å svare så mange som mulig, men om 100 personer ringer hver dag, rekker vi ikke svare alle. Dette var et problem fra desember til februar, men det har blitt bedre nå, sier Kumar.

Etter å ha sett hvordan søknadene hopet seg opp, har ambassaden måtte finne nye løsninger for å håndtere alt. Ambassaden er i ferd med å leie inn et eksternt selskap med eget kontor, som kan bistå dem med å motta søknader. Kumar håper at dette vil være oppe å gå innen neste India-sesong begynner, i slutten av oktober.

–Aftenposten opplevde også at noen løftet av røret, bare for å legge på igjen. Hvorfor gjøre slik?

–Jeg kan ikke forstå at det har skjedd eller hvorfor. Det er veldig uheldig, svarer Kumar.

–Hva tenker du om at folk oppfatter dere som arrogante?

–Det er ikke et inntrykk vi ønsker at folk skal ha av oss. Vi har ikke klart presset i vinter, men vi er oppmerksomme på situasjonen, Kumar.

To måneder.

Gurpreet Parmar leverte inn søknad om PIO-card, et visum av lengre varighet for norske statsborgere med indiske røtter, i begynnelsen av januar. To måneder senere hadde hun ikke hørt et pip fra ambassaden. Dermed sendte hun av gårde følgende e-post til ambassaden:

«Jeg forstår virkelig ikke hva slags mennesker som jobber på den indiske ambassaden. Dere har ikke respekt for noen. Jeg har sendt flere fax-er og e-poster til dere, og fortjener et svar på min søknad.»

–Hvorfor svarer dere henne ikke?

–To måneder er veldig uheldig. Jeg kjenner ikke saken personlig, det kan være noe spesielt med akkurat denne saken. Men jeg vet faktisk ikke hvorfor ingen har vært i kontakt med henne. Det bør defintivt være i vår interesse, sier Kumar.