De siste årene har norske skientusiaster sett stadig mer mot Canada og USA. Men Alpene er fortsatt skimål nummer én når nordmenn skal på ski i utlandet.

De norske turoperatørene tilbyr reiser til Østerrike, Sveits, Italia og Frankrike. Også Slovenia har en bit av Alpene, men skistedene her er ikke snøsikre nok – eller attraktive - for de norske turoperatørene.

Med barna

Mens nordmenn tror de er født med ski på bena, er denne holdningen lite utbredt i alpelandene. I mange år har de derfor hatt svært godt utbygde skiskole-systemer. Dette kommer ikke minst barna til gode – og mulighetene for norske barn til å delta på skiskole i Alpene er derfor store, nesten uansett reisemål. Med litt flaks har skiskolene også skandinavisktalende lærere, blant de sikre her er Bad Gastein, Saalbach og Verbier (disse stedene står sentralt i det norske chartertilbudet).

Et godt tips er å sjekke skistedenes hjemmesider, her står det nesten alltid om skiskolene og deres tilbud; priser, aldersgrupper etc. En rekke skiskoler byr på lekpregede aktiviteter, nærmest barneklubber der barna – om ønskelig - kan oppholde seg flere timer daglig. F.eks er en destinasjon ukjent for de fleste nordmenn, Fiss i Tirol, Østerrike, tidligere kåret til Alpenes beste for barn og barnefamilier.

På pudderjakt

Er det heldig med været, kan du finne pudder nesten overalt i Alpene. Urørt, lett snø, helst i mengder og helt fersk, verdsettes av stadig flere alpinister – og da kan det lønne seg å stå tidlig opp om morgenen for å nyte de beste stedene og forholdene.

Noen steder har fått ”stjernestatus” når det gjelder gode forhold for løssnøkjøring utenfor løypene, og blant dem står La Grave i Frankrike (dit Langley Travel frakter turister) i en særstilling. Her finnes det nemlig ingen oppkjørte løyper. Bare en (todelt og veldig lang) heis og masse offpiste. Til gjengjeld bør man være god på ski – og man bør ikke kjøre uten guide.

Også steder som Andermatt og Engelberg er yndede reisemål for gode frikjørere, men disse står ikke på det norske charterkartet.

Blant andre anbefalinger er de italienske Alpene, for eksempel Courmayeur og høytliggende Champoluc. De fleste stedene i charterkatalogene tilbyr helikopterfrakt til de snødekte toppene, og nærmest overalt finnes offpisteguider (både for grupper og enkeltpersoner). Å kjøre offpiste uten lokalkunnskap er risikosport – og anbefales ikke.

I fjor var ikke Alpevinteren snørik, men i år finnes mye snø på mange steder. Vektlegges snøsikkerhet, er skisteder med en isbre i nærheten (som Saas-Fee) blant de tryggeste. Det skal også mye til for at f.eks Frankrikes Les Trois Vallees (med blant annet Val Thorens) mangler snø, beliggenheten er hele 2300 meter over havet..

Pudder og snø:

* La Grave, Frankrike

* Courmayeur, Italia

* Champoluc, Italia

* Saas-Fee, Sveits

* Val Thorens, Frankrike

For festen

Østerrike går for å være best på afterski. Mest berømt (eller beryktet?) er St. Anton, der du kan være på afterski fra 16 om ettermiddagen til syv om morgenen. St. Anton er nesten like berømt for festen som for skibakkene (som for øvrig er fine!), og mange unge søker jobb her på grunn av utelivet. På Crazy Kanguruh danser folk på bordene nærmest daglig.

I Saalbach lokker utestedet Hinterhag Alm med Alpenes beste afterski. Det pågår hele natten, og inneholder skikkelig ompa-opmpa-musikk og glühwein.

Bad Gastein, som finnes i programmet til både Sportreiser og STS Alpereiser, er det mest populære reisemålet for nordmenn på alpetur. Her er det liv også utenfor skibakkene. Men selv om afterskien kan være heftig, tar den ofte kvelden tidlig. Det er ikke alle som holder ut like lenge etter en hard dag i bakkene, og forbausende mange prioriterer skikjøringen også neste dag.

Gode festeplasser:

* St. Anton, Østerrike

* Ischgl, Østerrike

* Saalbach, Østerrike

* Bad Gastein, Østerrike

* Val d’Isere, Frankrike

For bakkene

Ser man veldig stort på det, kan det hevdes at Frankrike og Sveits har de bratteste bakkene og de heftigste løypene. Men det er bare å prøve seg i utforløypa i f.eks Kitzbühel, så forstår man at bakkevinkler og -lengder er jevnt fordelt i det store alpeområdet. Bakkene deles inn i fire kategorier: Grønne, blå, røde og svarte løyper. De svarte er de mest utfordrende, de blå nesten komisk lette for en nordmann.

Ser man på fallhøyde, altså største forskjell mellom topp og bunn i heissystemet, kan Chamonix skilte med muligheten til å renne 2807 høydemetre ned. Offpiste-”paradiset” La Grave kan friste med 2100 høydemetre. Zermatt i Sveits ligger ved foten av Matterhorn og kan skryte av et fall på 2279 meter. Heissystemet er koplet sammen med heisene i den italienske nabobyen Cervinia, og høyeste heispunkt er hele 3899 meter over havet. En kontrast kan være de 600 høydemeterne i østerrikske Obertauern, men fallhøyden kan iblant være mer imponerende på papiret enn i virkeligheten. Det er nemlig vanskelig å ta alle høydemeterne i ”en jafs”, og mange høydemetere er ikke automatisk synonymt med storslått skikjøring og gode løyper. Bl.a. kan en rekke transportetapper være nødvendig for å knytte sammen topp og bunn.

Kanskje kan det være vel så nyttig å telle antallet heiser og løyper. Et av Alpenes store fortrinn er nemlig at man her kan legge ut på tur, bokstavelig talt. Enkelte heissystemer er så store og så godt lagt opp at man kan dra på oppdagelsestur nærmest i dagevis. Variasjonsmulighetene er store. Da Aftenposten besøkte De tre dalene, der Val Thorens er det høyestliggende området, måtte det planlegges og jobbes godt for å komme rundt i heissystemets alle kriker og kroker. Noen sentrale heiser må man ofte benytte, men for øvrig kan overraskelsene være mange og oppdagelsesgleden høy.

I tillegg til De tre dalene (Les Trois Vallees) er Dolomiti Superski, SkiAmade eksempler på digre heis- og løypesystemer der man bare trenger ett heiskort. Men vær oppmerksom på at alle deler av disse systemene ikke henger like godt sammen. Flere steder kreves det buss (skibusser, stort sett gratis) en eller begge veier for å få med seg alle godbitene. Chamonix er ett eksempel, byen har flere skiområder som krever veitransport hvis man vil oppleve alle. Et annet eksempel er Gastein der Bad Gastein og Bad Hofgastein henger sammen, mens bussen er nødvendig for å komme til Sportgastein eller Dorfgastein. Avstandene er ikke store, men venting på buss er ikke alltid det alpinister er mest begeistret for. Se derfor nøye på skikartene som viser heiser og løyper hvis du vil ha kort vei mellom bosted og tilgjengelige bakker. Løypekartene finnes på destinasjonenes nettsteder. En nøye kikk på kartet før avreise fra Norge kan for øvrig være nyttig uansett; man blir fortrolig med heiser og traseer og kan bruke mindre tid på veivalg i selve bakken.

Luksus-Alper

Den som vil kle seg om før middag og få kredittkortet til å gå varmt, har gode muligheter i Alpene. På de mest luksuriøse skistedene finnes hoteller og restauranter der en sosialdemokratisk nordmann fort kan føle seg feilplassert. Velbeslåtte europeere har i mange år lagt sin elsk på steder som Cortina, St. Moritz, Davos og Gstaad, for å nevne noen av de mest profilerte. I Cortina i Italia kan du etter en økt i bakken handle klær, antikviteter og delikatesser i byens 250 butikker – og selvsagt sippe til litt champagne om kvelden. Flere alpebyer er forøvrig utstyrt med kasinoer der pengene kan rulle – hvis det er ønskelig.

Men disse snobbete stedene får rikfolket heldigvis ikke beholde helt for seg selv. F.eks er Cortinas flotte dolomittfjell tilgjengelige også for norske charterreisende. Her finnes nemlig hoteller og restauranter med et akseptabelt prisnivå. Og hvis man aksepterer å bo litt utenfor sentrum, som det bl.a. er gode muligheter for i Gstaad, er det ikke noe dyrere her enn andre steder. Heiskortene er også temmelig likt priset over hele Alpene.