Folk flest – ved fem av dem

Rundt bordet sitter Judy Kepher-Gdna, en høyt utdannet kenyansk kvinne, Praduman Singh, prins fra Rajastan, Kalden Chophel, tibetansk fjellfører, Lars Lindkvist, en svensk doktor i biogeografi og James Fimiren Ole Muntet, guide, kriger og kvegeier. En uortodoks gjeng vanlige folk, på et uortodokst sted – de er samlet i Kenya for å feire ti år med økoturismekonseptet Basecamp. –.Det blir ingen løsning på klimatrusselen før politikerne inviterer vanlige folk inn i forhandlingene. Men det våger de nok ikke, sier Kalden Chophel. Det nikkes rundt bordet. Det intense, gule afrikanske morgenlyset får øynene hans til å gløde. I noen minutter ser det tørre gresset ut som millioner av gullstrå, før solen vipper over horisonten og starter en ny het dag og gresset igjen blir grått.

Sjeldent syn.

Sjiraffene nede ved elven bråstanser på sin duvende morgentur. Stirrer mot oss. Noe så snodig har de neppe sett før. Fem debattanter fra tre verdensdeler, i tillegg til en masaivakt mot løvene og en journalist – sitter alene under det ensomme akasietreet. Scenen vi har rigget til – langbord med hvit duk, tekopper og kjeks midt i verdens mest dyretette område på Masai Maras savanne, virker sikkert litt absurd for dem som ikke har forsøkt. Men det gir tankefred. Og diskusjonstemaet er vel enda mer absurd – menneskenes utslipp av klimagasser som truer med alvorlige, irreversible klimaendringer. En trussel verden foreløpig har svart på med endeløse resultatløse forhandlinger – og endeløse debatter om trusselen er reell eller ikke. Føre var er for festtaler. Samtidig går verdens CO2-utslipp i taket. I fjor økte de med 3,5 prosent.

Tause ulver.

Selv ikke Masai Maras strutser er så flinke til å gjemme hodet i sanden som menneskene. Som de andre dyrene i Afrika merker strutsene klimaendringene på kroppen. –.Mange mennesker tror visst at de kan operere på egen hånd, uavhengig av naturen. De skulle visst hvor feil de tar. Sier Kalden. –.Hva gjør vi med verden egentlig? Da jeg var barn var luften ren, det gikk én buss til Dharamshala i ellevetiden hver dag, nå går det busser hvert kvarter. Luften er ikke ren lenger. Jeg hørte ulvene hyle om natten, nå er de tause. Selv oppe i fjellene hos oss er naturen kommet på avstand, sier han. –.Vi trenger ingen flere rapporter for å vite at klimaet endres. Vi ser det på savannene, vi har mistet tusener av kveg i flom og tørke, sier masaien James Fimiren Ole Muntet. –.Hvorfor ser ikke politikerne dette? Jeg tror ikke de egentlig vil.

Om frykt.

–.Er dere redde? James: –.Jeg kjenner frykt. Dyp frykt. Før visste vi når regnet kom på savannene, og når det var tørke. Sånn har det alltid vært. Men nå er alt annerledes, alt er ute av rytme. Det regner lite i regntiden, men mye på andre tider på året, da det skulle vært tørt. Det er naturen som dikterer vår mulighet til å leve her som nomadefolk. Nå er vi villrede, vi kan ikke planlegge, vet ikke om kuene får vann og gress. Vet ikke når vi skal vandre videre. Vi ser kuer og geiter og sauer dø fordi det ikke regner når det skal. Judy: –.Ja, jeg er urolig, men jeg er mest redd fordi vi i Afrika vet for lite om hva som kan skje. Fakta og kunnskap om klimaendringene i Afrika er svært mangelfulle. Når vi ikke vet, kan vi heller ikke handle, kan ikke tilpasse oss. Det er selvsagt ingen unnskyldning for å ikke gjøre noe, men det hadde vært bedre om vi hadde visst like mye som man vet andre steder i verden. Lars: –.For meg som vitenskapsmann er det nå utenkelig at klimatrusselen ikke er reell. Forskningen og kunnskapen er overveldende. Men jeg er ikke redd. Frykt gjør oss irrasjonelle, og gjør at vi ikke klarer å ta i bruk alle verktøy som tross alt er tilgjengelige. Men jeg er bekymret, og ikke minst dypt frustrert over at regjeringer i den utviklede verden ikke vil gjøre det som trengs. Og jeg er like frustrert over regjeringer i u-landene som sier de ikke vil gjøre noe fordi det ikke er de som har skapt problemet. Klimatrusselen er blitt en kasteball med beskyldninger og anklager, hvor ingen har tatt lederskap. –.Du er altså mer redd for handlingslammelsen enn selve klimaendringene? –.Ja. Men samtidig er det oppmuntrende å se at enkeltmennesker over hele verden, også i USA, handler på egen hånd. Der ligger håpet. Kalden: –.Frykt er et vanskelig tema, men det bekymrer når årstidene blir borte, når det regner om vinteren i stedet før å snø. Når regnet er så intenst at flom ødelegger jorden og avlingene. Blomstene på frukttrærne regnet bort sist vår. Jo, jeg er redd. Praduman: –.Jeg vet ikke om jeg er redd. Vi ser endringer i klimaet, men vi har observert klimaendringer for kort til å være sikre på hva som er årsaken. Jeg er ganske forvirret, selv om det skremmer når forskerne forteller at havet vil stige. Judy: –.Debatten om grafene, om de store endringene er én ting. Men lokalt opplever jo folk over hele verden at «noe skjer». Min mor kan ikke noe om klimavitenskap, hun kan ikke lese, men hun ser at regnet ikke kommer når det skal. Hennes og andres oppmerksomhet er positiv.

Om politikere.

Solen begynner å varme, det serveres kaffe og te rundt bordet. Latteren sitter løst. Lars: –.Tenk om det kommer en turistbuss forbi her nå. James: –.Vi vil bli en ny attraksjon i Mara, i tillegg til løvene. –.Kan vi forvente at politikerne skal klare å hindre de mest alvorlige klimaendringene, at de blir enige og gjennomfører nødvendige tiltak? Praduman: –.Definitivt ikke i mitt land, India. Kravene må komme nedenfra, og det skjer foreløpig ikke i et land som mitt, fordi folk er mest opptatt av å dekke basisbehovene for å overleve. Klimaendringer kommer i bakgrunnen. Judy: –.Ja, politikere i u-land har tunge, presserende spørsmål som økende fattigdom og store helseproblemer å bale med. Miljø kommer i bakgrunnen. Men vi har enkeltpersoner som Wangari Maathai som har reist miljøbevisstheten i Afrika, men hun klarer det ikke alene. Vi må vente på en ny generasjon ledere som kan ta hennes ideer inn i praktisk politikk. Politikerne vil først handle når miljøkrigere som henne blir mange. Hver enkelt av oss kan bli krigere ved å gå foran i vårt eget daglige liv. Det høres banalt ut, men er helt nødvendig og veldig viktig. Lars: –.Politikere handler på mandat. De er opportunister. Og klimatrusselen vil ikke bli løst med opportunistiske avgjørelser, det trengs strategiske avgjørelser basert på langsiktighet. Politikere må oftest prioritere de kortsiktige krav og behov for å sikre gjenvalg. Og politikere klarer bare å forholde seg til noen få saker om gangen. Når klima er «in» handler de, men når klima ikke er på topp av dagsorden, fokuserer de på noe annet. Det virkelige trykket vil først komme når folk flest virkelig ser, føler og lukter klimaendringene – som Praduman sier om regnet, som Kalden sier om breene som smelter og James sier om kuene som dør. Det er først når vi får en kritisk masse av folk som opplever det samme, at noe vil skje. Kalden: –.Bare noen veldig, veldig få politikere tar trusselen seriøst. De fleste politikere kommer i posisjon for å få makt og velstand, de bryr seg lite om naturen. Og kunnskapsbehovet hos folk flest er enormt. Der jeg kommer fra, er det mange som ikke engang vet at plast de kaster blir værende i naturen i hundrevis av år. Kunnskapen om natur og miljø er ikke så god som noen tror. James: –.Politikere vil helst bare gjøre ting som tilfredsstiller flest mulig. Dersom det er upopulært å forby skogbrenning, vil ikke politikeren forby det, han vil ikke kritisere velgerne sine. –.Så handlingen må komme nedenfra og ikke ovenfra og ned, slik vi er vant til i politikken? Praduman: –.Ja, definitivt. De vil først gjøre noe når de er sikre på at velgerne krever det. Kalden: –.Se hvor Obama fikk mesteparten av pengene til valgkampen fra. Det var fra vanlige mennesker, som bidro med noen få dollar hver for å sikre forandring i samfunnet. Det viser at når folk våkner, så har de virkelig makt. Men de må være opplyst, de må forstå. Derfor trenger vi flere som Nelson Mandela og Dalai Lama som klarer å se helheten, og som klarer å vekke folk. Lars: –.Det er en fin romantisk forestilling at folket skal reise seg og kreve at politikerne tar klimatrusselen på alvor. Men klimatrusselen kan bare løses ved at vi får seriøse, ansvarsfulle politikere som tar store alvorlige grep. Og det må skje snart. Vi kan sammenligne med HIV-epidemien, det er ikke HIV som dreper, det er andre sykdommer man får fordi immunforsvaret er brutt ned. Klimaendringer svekker kloden så mye at det ikke vil ta lang tid for ufred og vold bryter ut i kampen for å takle endringene og knapphet på ressurser. Derfor trengs tøffe politiske tiltak. Alle må presses til å være med, inkludert Afrika og Asia.

Om levemåte.

–.Hva sier klimatrusselen om måten vi lever på, er det et sykdomstegn? Lars: –.Opplagt. Judy: –.Klimaendringer er som et virus, det er menneskenes levemåte som fører til global oppvarming. Vi må finne alternative måter å gjøre ting på. Praduman: –.Jeg tror vi må ta et steg tilbake. Lars: –.Jeg er skuffet over enkeltpolitikere, men jeg tror på menneskeheten. Vi har stor evne til å finne løsninger. Menneskene har vist gang på gang at vi klarer å helbrede sykdommer når krisen tilspisses. Nå ignorerer vi klimatrusselen, det har vi gjort lenge, og vi kommer til å fortsette å gjøre det så lenge det går. Men når krisen blir sterk nok, vil finne løsningene. Jeg er optimist. Husk at sykdommer gjør oss til bedre mennesker, klimatrusselen vil tvinge oss til å endre måten vi lever på, og vi vil komme ut som bedre mennesker. Men vi må dessverre akseptere mange alvorlige klimaendringer på veien. Natur vil ødelegges og mange mennesker må dø først. Kalden: –.Av alle dyr er mennesket det eneste som hele tiden vil ha mer enn det trenger. Du ser det spesielt i de rike, utviklede landene. I Sveits fant jeg en gang en TV noen hadde etterlatt i veikanten. Jeg ble fortalt at folk kaster ting de ikke trenger, og fikk sjokk. Jeg tok den til søsteren min som bodde i Sveits, hun var vant til dette, og ble flau over at jeg tok hjem søppel. Så plukket jeg opp en madrass som noen hadde kastet. Den var veldig god å ligge på. Folk skifter alt bare for å få nytt. Det er en sykdom. Grådigheten holder på å ødelegge oss. Det bør være lett å forandre dette. Folk trenger mer åndelig balanse, tror jeg. Vestens syn på forbruk, som også resten av verden streber etter, gir bare kortsiktig lykke. Lars: –.I mangel av kontakt med naturen forbruker vi mer og mer. Det er blitt som en gud for mange. Judy: –.Det er veldig sant. Gamle afrikanske trosretninger som var sentrert rundt naturen, sørget for naturvern av seg selv. Hellige fjell, elver, trær og vann ble passet på. Nå er det higen etter penger som driver folk, skogen hugges og jorden utpines. James: –.Masaiene vernet om mange trær og busker fordi vi brukte dem i vår naturmedisin. De mest sårbare plantene ble bare forsiktig brukt, litt bark, noen få røtter. Vi passet på at vi bare høstet, vi drepte aldri. Nå fjernes hele trær og selges til smarte forretningsfolk som selger det videre. Resultatet er at trærne dør ut. Praduman: –.I India var store områder knyttet til templene, det var forbudt å bruke dem. Men nå er presset fra en økende befolkning så stort folk flytter inn i områdene, og trærne hugges.

Om miljø, moral og etikk.

–.Er klimatrusselen også et etisk og moralsk dilemma? Lars: –.Moralen dreier seg om respekt eller manglende respekt for miljøet rundt oss. Dette er noe du ikke kan lære i bøker, det går rett på hvordan vi er som mennesker, hva vi har lært fra starten av, hvordan vi forholder oss til hverandre. Og når vi ber folk bidra i kampen mot klimaendringer, så treffer vi disse strengene. Derfor burde det ikke være vanskelig å få med de fleste. Men det er ett stort unntak: Hvis du ikke er mett, og ikke klarer dekke de mest basiske behovene så er det uaktuelt å tenke på klodens klima. Derfor henger fattigdom og klimatrusselen så tett sammen. Begge må løses samtidig for å lykkes. Judy: –.Det handler mye om eksempelets makt. I fattige land ser folk for eksempel FN-personell kjøre rundt i de nyeste og dyreste og største bilene. De ser bare luksusen, og vil strebe etter det selv. Hadde FN halvert bilparken og antall høyprofilerte delegasjoner som kommer for å se på fattigdom, ville det gjort en forskjell. De må vise at ting kan gjøres annerledes og likevel være bra. Hvis du skal lede, må du vise i praksis at det virker å gjøre ting på en annen måte. Ikke bare snakke. Verden vil rett og slett ikke tåle at u-landene gjør det på samme måte som i-landene har gjort. –.På samme måte er det moralsk feil at u-landene slapp unna uten forpliktelser i Kyoto-protokollen. Det har resultert i at u-landene har ignorert hele problemet i mange år, de har sluppet unna. I Kenyas miljødepartement er det kun én person som arbeider med klima og som reiser rundt på konferanser. Myndighetene forholder seg rett og slett ikke til problemet, de har på en måte fått aksept fra verden for at dette ikke er deres sak. Ikke deres problem. Og det er jo helt, helt galt. Lars: –.Det er ikke én standard. Moral er personlig, vi må gjøre klimatrusselen personlig. Ikke privat, men personlig. Vi er forpliktet til vise lederskap, og gjøre alt vi kan hver og en av oss. På samme måte må hvert land få et personlig ansvar. Ta turisme som et eksempel. I fremtiden kan vi ikke bare reise rundt og se på dyr, vi må tenke klima samtidig. Hele tiden. Praduman: –.Det må ledes ved det gode eksempel. Så lenge den rike verden gjør som nå, vil aldri folk i utviklingslandene legge om. Aldri. Bare glem det.

Om befolkningsveksten.

–.Klimatrusselen er ikke en enslig utfordring, den er vevet sammen med «alt det andre» som er vanskelig? Lars: –.Nei, planeten blir ikke bare varmere, den blir også fullere av folk. Verdens befolkning dobles i min levetid. Befolkningsvekst og klimatrusselen må takles samtidig, hvis ikke vil vi i hvert fall ikke klare dette. Og som Kalden sier, vi må tenke nytt om hva som er viktig med livet. Menneskene må finne nye verdier, finne tilbake. Klimatrusselen krever ikke bare tekniske løsninger, den krever at vi som moderne mennesker endrer vår tenkemåte, vår holdning til verdier og hverandre. Judy: –.Klimatrusselen er en del av alle de utfordringer menneskeheten står overfor. Helse, sykdommer, befolkningsvekst og fattigdom må løses som en del av det hele. Klimatrusselen kan ikke løses med bare tekniske installasjoner. Lars: –.Det må også inn en ny tenkning på hvordan moderne teknologi spres fra nord til sør. Foreløpig er teknologioverføring forbeholdt de store talene. Men dette må skje i praksis. Vi snakker ikke om å gi gaver, ikke bistand. Det er investeringer til eget beste. Vi vil være 9.milliarder om få år, og det vil være 3–4.grader varmere om noen få år. Det er sannheten.

Om en ny klimaavtale.

–.Det forhandles om en ny avtale. Noen tror, andre tviler på at man kommer i havn i København om et år. Må avtalen bli annerledes enn Kyoto? Lars: –.Jeg håper den nye protokollen som skal på plass i København neste år tar med seg alle tiltak fra små til store, for fattige og rike land. Det må gjøres mer lønnsomt å verne enn å forbruke. Slik er det ikke i dag. Uten det vil vi ikke lykkes. Judy: –.Jeg håper København-avtalen tar inn de mange hundre enkelttiltakene folk flest kan være med på. Den må vise at hver enkelt kan involveres. Avtalen må ikke som Kyoto bare dreie seg om kvoter, overføringer – de store tingene. Avtalen må inneholde tiltak hver enkelt kan bidra med, hver landsby, hver bydel. Kyoto ble konstruert for de store grepene. Det er selvsagt nødvendig, men det klarer ikke folk å forholde seg til. Avtalen må ha noe for alle, alle må føle eierskap. –.Klimatrusselen må ikke koke ned til bare å være et nord-sør-dilemma heller. Vi må ikke glemme det personlige ansvaret, hvor alle må med – rik eller fattig. Da blir vi passive i stedet for proaktive. Hvis de fattige fritas for alt ansvar hjelper det hverken fattige land eller klimaet, selv om selvsagt de rike landene har et helt spesielt ansvar. Men vi må ikke bare være opptatt av hvem som har ansvaret, hvem som har skylden. Det gjør u-landene passive, og det hjelper dem i hvert fall ikke. Praduman: –.Uansett gode forsetter, millioner i den fattige verden vil øke sine utslipp når levestandarden øker. Forbruket øker hvert minutt. Da blir det helt avgjørende at vi får hjelp til å velge miljøvennlige løsninger. Bedriftene våre vil ikke prioritere rensing og ny teknologi. Fabrikkene vil komme, bilene vil komme, vi kan ikke reversere den prosessen. Lars: –.Jo, vi må endre denne prosessen. Vi må endre syn på hva som er utvikling, og hvordan vi forbruker. Den rike verden er jo egentlig ikke utviklet. Den har ikke skjønt hva som virkelig betyr noe. Det vil være en katastrofe om hele verden skal adoptere vår måte å definere velstand å lykke på. Praduman: –.Folk vil ha jobber, penger og materielle goder. Lars: –.Ja, vi trenger jobber, mat og utdanning, men trenger vi fabrikkene slik de er nå? Det finnes en annen vei. James: –. I masaitradisjonen sier vi at «jeg er fordi du er, og du er fordi jeg er». Ingen kan leve i et vakuum, alt henger sammen. Vi har alltid eid alt land sammen, kuene har gresset fritt. Nå privatiseres landet, noen selger, noen setter opp gjerder. Med ett trues vår kultur og vår livsstil. Det er ikke alt fra vesten som er bra. Judy: –.Vesten har nok mistet det å være «oss og vi». Vesten har mistet det å kunne være personlig, uten å bli privat. I mange rike land er alt blitt privat. Kanskje det er begrepet «mitt» som skaper grådigheten som truer hele kloden? James: –.Jeg tror verden må reversere, vi må alle igjen lære å jobbe sammen. Dette kan høres ut som romantiske og store ord, men det er egentlig veldig enkelt og helt nødvendig. Kalden: –.Jeg tror det viktigste er at politikerne forstår at vi vanlige folk må inn i klimaløsningen. Forskerne, politikerne, byråkratene klarer ikke dette alene. De klarer ikke få til den dugnaden som er nødvendig. De må ta med oss.