Hvem: Lauryn Hill
Hvor: Oslo Spektrum
Når: Lørdag 21. januar
Publikum: ca 4500

Karakter: 3 (av 6)

Det knyttes store forventninger til konserter av typen «musikalsk ikon går under jorda og gjenoppstår tilsynelatende ut av intet».

Lauryn Hill fikk en umiddelbar stjernestatus under siste halvdel av 90-tallet. Etter å ha fanget oppmerksomheten til en hel generasjon med trioen The Fugees, klinte hun til som soloartist i 1998 med den musikalske knockouten The Miseducation of Lauryn Hill. Albumet ble så toneangivende i sin sjangeroverskridende form at det fremdeles står seg som målestokk for det ypperste innen produksjon, vokal og nyskapende arrangement. Hill hadde verden for sine føtter, men framfor å følge opp suksessen med nye produksjoner, skapte hun overskrifter med sine stadig mer religiøse og politiserte utspill.

At hun nå må ty til å turnere med det 14 år gamle albumet understreker mangelen på nytt materiale, men er likevel en drømmepakke for dedikerte fans fra den gang da, som med hjertet i halsen håper hun skal innfri.

To timer etter annonsert start skal vi få i svaret, i det hun skrider inn på scenen i pelsjakke og sparker igang med en hard versjon av «Killing me Softly», som for å få den ut av veien først som sist. På insisterende vis setter hun standarden. Hun er eldre. Hun lar seg ikke diktere. Og både stemmen og flowen er fortsatt på plass. De som trodde de skulle få oppleve en blek gjennomsynging av en CD-klassiker, har åpenbart tatt skammelig feil.

Mens DJ Rampage har varmet opp publikum med førsteklassepensum i hiphop og reggae, er bandet en beinhardt rocka sammensetning som lever opp til skinnklærne og leverer et tidsriktig sett som viser at Ms. Hill til tross for galskap og lavt produksjonsnivå fortsatt har ambisjoner om å være relevant. Med den største selvfølgelighet dominerer hun scenen som i en blanding av diva og crazy bag lady. 

Men etter en litt holkete versjon av «Forgive them Father» begynner det å bli litt anmasende. Hun benytter heller ikke muligheten til å ta det helt ned med den opprinnelig balladepregede Zion. Først etter fem låter tar hun seg til en setning til publikum. Det er tydelig at musikken skal tale for seg selv, men det gjør den dessverre ikke i lengden.

Mens åpningen tyder på en energisk artist med et hissig ønske om å overbevise, mister hun etter hvert publikum, som er en imponerende variert folkemengde med et ønske om et gjensyn med en gammel storhet. Likevel besitter hun magien som kan hale alt inn igjen, som hun gjør med Lost One. Men mye av grunnen er nok at man hører de elskede gamle låtene langt der inne et sted. Av og til er det dessverre best å la dem hvile i fordums glans.   

Anmeldelsen er basert på den første timen av konserten.