Aftenpostens journalist Kristin Solberg i Damaskus.
Kristin Solberg

I en sofa under bildet sitter mor Tamina Abbas (67). Urolig pleide hun å ringe sønnene da de kriget, for å sjekke om alt var vel. Det hendte at de ertet henne. «Du har åtte sønner, det gjør vel ingenting om du mister én!» sa de. Hun pleide å svare at hver og én av dem var verdifulle for henne.

Tre år inn i Syria-krigen har Tamina Abbas ikke bare mistet én, men fire sønner: Mahmoud (37) en glattbarbert fembarnsfar, ettbarnsfaren Amar (29), Abbas (37) som tidligere var lubben, men som etter at krigen begynte, gikk ned 13 kilo, og Yaroub (26) som nettopp hadde giftet seg.

— Landet trenger disse martyrene, sier Tamina.

— Hvis Allah vil, kommer vi til å vinne. Ved hjelp av blodet til martyrene og klokskapen til Bashar al Assad.

Les også:

Delt by

Hun bor i en leilighet opp en smal trapp i Tadamon, 200 meter fra den nærmeste frontlinjen. Tadamon – ordet betyr solidaritet på arabisk – er en bydel med sunnier, drusere og alawitter, delt mellom myndighetene og opprørerne. Myndighetene erobret det meste av nabolaget tilbake for ett år siden, men mange er blitt drept i disse smale gatene både før og etter.

Noen hundre meter fra Taminas stue ligger dessuten flyktningeleiren Yarmouk, der anslagsvis 17.000-20.000 sivile har vært beleiret av Assad-regimets sikkerhetsstyrker det siste året.

Minst 194 sivile har ifølge Amnesty International mistet livet siden beleiringen hardnet til i juli i fjor, da all mat og medisiner ble nektet inn. 128 av disse sultet ihjel, de andre ble drept – noen av regimets snikskyttere.

Men på denne siden av frontlinjen finnes mat i butikkene – selv om prisene riktignok er tredoblet på like mange år. Syriske flagg er malt på butikkenes metallslåer. Bannere med bilder av drepte regimesoldater og Bashar al Assad henger mellom husene. Noen av dem er fulle av kulehull, som bevis på at krigen heller ikke nå er langt unna. Egentlig bare på den andre siden av den ene murveggen.

Les også:

Portretter

Portretter av Bashar al Assad henger også i Taminas stue. Bildet av hans far Hafez er prydet med hjerter. På en plakett står det «Take care Syria» som beroligende ord til landet i denne «krisen» – Tamina kaller det ikke krig. Til og med klokken til Tamina er prydet av det syriske flagget.

For henne og hennes sønner skyldes «krisen» slett ikke at regimet brutalt slo ned på fredelige demonstranter som krevde reformer – demonstranter som etter hvert tok til våpen selv. For henne er opposisjonen terrorister eller bevæpnede gjenger, Syria utsatt for en utenlandsk konspirasjon som hun mistenker er blitt planlagt over 10–15 år.

— De sier de kjemper for frihet, men alt de gjør går imot frihet, sier hun om opposisjonen.

— Dette er et fritt land, det har ulike religioner, ulike sekter. Det som skjer er galt, og presidenten fortjener det ikke.

Etter at tre av hennes sønner døde, ble hun invitert av Assad til presidentpalasset – et møte som er foreviget og som henger i glass og ramme på veggen.

Tamina Al Abbas (67) har mistet fire sønner i Syria-krigen, alle soldater.
Kristin Solberg

Drepte

Taminas sønner ble drept i rask rekkefølge, raskere enn noen mor skulle måtte tåle.

I september 2012 ble fembarnsfaren Mahmoud drept i en operasjon der han skulle frigjøre en kollega som var kidnappet.

— Jeg fikk først beskjed om at både Mahmoud og Abbas var drept, men senere ble det klart at Abbas var skadet, sier hun.

Abbas overlevde, men bare i tre måneder. I desember 2012 ble han og den yngre broren Yaroub drept i en operasjon i Daraya. Av de 12 militsmedlemmene som var med, kom bare to ut i live.

— Abbas fikk ordre fra generalen om at han måtte trekke seg tilbake da operasjonen var ferdig. Men han sa at han hadde skadede og drepte, og han ville ikke forlate dem, selv hvis det betydde at han ble drept selv. Og han ble drept, sier Meraay al Abbas (37) en av Taminas to sønner som ennå er i uniform.

Tamina fikk Abbas’ kropp etter at regimestyrker forhandlet frem et bytte med opposisjonsgruppen. Yaroubs kropp venter hun fortsatt på.

Ektemannen døde

Etter å ha mistet tre sønner, døde ektemannen, 65 år gammel. Både Meraay og Tamina mener det skyldtes tapet.

- Da han hørte om sønnene sine, var han sterk. Han viste ikke hvordan han egentlig følte det. Så fikk han hjerteinfarkt og døde, sier Meraay.

I oktober i fjor ble Amar drept. Det skjedde i Tadamon da en bombe eksploderte. Meraay var sammen med ham og har ennå en splint i foten, men han har ikke tid til å fjerne den, ikke nå, han har for mye å gjøre i krigen. Han kjemper videre i Tadamon – der lokale regimestyrker innimellom kjenner fornavnet på opposisjonskrigerne. De vokste opp i samme nabolag, men er nå adskilt av en stagnert frontlinje.

— Det ville vært en løgn å si at jeg ikke er bekymret for dem, sier Tamina om de to krigende sønnene som har overlevd til nå.

— Men landet er verdt mye for oss. Jeg oppmuntrer dem til å være sterke som løver. Naboene sier at det er nok, at jeg ikke må sende dem, men jeg svarer at jeg gjør det for landet.

Les også:

På offensiven

Det syriske regimet har vært militært på offensiven i vestlige deler av Syria. Regimet tok blant annet nylig over den opprørskontrollerte byen Yabroud.

Ifølge Frederic C. Hof ved The Atlantic Council foregår offensiven på to vis: Det ene ved å fjerne opposisjonskrigere fra grenseområdet ved Libanon. Slik forhindrer de opposisjonens tilgang over grensen, samtidig som de gjør det lettere for libanesiske Hizbollah-krigere å ta seg inn og ut av Syria. I tillegg vinner myndighetene territorium i store byer, inkludert i Aleppo og forsteder av Damaskus – som Tadamon.

— Regjeringen strever absolutt etter militær seier i Vest-Syria, noe den vil anse som en konsolidering av dens posisjon. Den store iranske og russiske støtten gir regjeringen en viss grad av selvsikkerhet. Det er usannsynlig at regimet ser for seg at det vil styre hele Syria slik det gjorde før midten av mars 2011. Det ville være nok å se delene av Syria utenfor dets kontroll i klørne på islamistiske ekstremister, sier Hof.

Store tap

Den treårige krigen i Syria har en høy pris. Ikke bare for de ni millioner syrerne som er drevet fra sine hjem, de 250.000 menneskene som lever under beleiring, eller de utallige sivile som er utsatt for ulike former for krigsforbrytelser, men også for regimet selv.

Over 58.000 regimestyrker er drept i Syria de siste tre årene, ifølge Syrian Observatory for Human Rights (SOHR).

— Man hører historier – fra alawitter – om utstrakt misnøye over tap i alawitt-områder; at folk lurer på hva det totale offeret for å holde en bestemt klan ved makten vil bli, sier Hof.

Dessuten er halvparten av landets BNP forsvunnet. David Lesch, professor ved Trinity-universitetet og forfatter av The Fall of the House of Assad, sier at regimet merker effekten av krigen på økonomi, moral og personell.

- Myndighetssiden har mistet betydelig flere krigere enn opposisjonen. Den har virkelig ikke kapasitet til å innta og holde på et betydelig territorium som ikke allerede er under dets kontroll, sier han.

— På den måten kan man si at opposisjonen blør myndighetene ihjel. Men med fragmenteringen av opposisjonen, kombinert med villigheten til et antall lokale opposisjonsgrupper som er trette av tre år med krig, til å forhandle lokale våpenhviler med regimet, er det ikke nok til å blø myndighetene nok til å overbevise dem om å forhandle, eller å beseire dem, fortsetter han.

Totalt 150.000 mennesker er blitt drept i Syria-krigen, ifølge SOHR. Derav over 51.000 sivile og nesten 38.000 opposisjonskrigere.

President Bashar al-Assad hilser til soldatene under hærens dag i august.
SANA

Ikke soldater

Sønnene til Tamina var ikke egentlig krigere. Før 2011 jobbet Mahmoud og Abbas på postkontoret, Amar i transportdepartementet. Yaroub tok den jobben han kunne finne; på byggeplasser, i fabrikker.

Da myndighetene sommeren 2011 begynte å dele ut våpen til sivile lojalister – i det de sa var ment å «beskytte» nabolag mot «bevæpnede gjenger» og «terrorister» – var seks av Taminas åtte sønner blant de første som meldte seg. De ble del av det de selv kaller folkekomiteer, men som innimellom kalles Shabiha av opposisjonen.

Senere ble diverse paramilitære myndighetsmilitser organisert under hæren i det som kalles National Defence Force (NDF). De er lokaliserte enheter bestående hovedsakelig av alawitter og andre minoriteter, og blir ansett som mer lojale og motiverte enn ordinære soldater.

Mens noen kjemper ulønnet i egne nabolag når det regnes som nødvendig, får andre lønn og brukes i økende grad i offensiver andre steder. Til forskjell fra ordinære soldater, har de ifølge nyhetsrapporter tillatelse til å spe på lønnen med plyndregods.

Taminas sønner kjempet ikke bare i Tadamon, men også i Barzeh, i Douma og i Daraya. Nabolag kjent for sine harde kamper og store sivile lidelser. Nabolag som er blitt beleiret, og der krigsforbrytelser har foregått.

«Propaganda»

I Syria er den enes martyr den andres morder. Syriske sikkerhetsstyrker står bak krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten over hele Syria. Noen av dem skjer i Yarmouk, noen få hundre meter fra Taminas stue.

«Regjeringsstyrker og regjeringsmilitser fortsetter å stå bak utstrakte angrep på sivile, de systematisk myrder, torturer, voldtar og står bak tvungne forsvinninger som forbrytelser mot menneskeheten,» heter det i den siste Syria-rapporten til FNs menneskerettighetsråd. Den kritiserer også deler av opposisjonen for å stå bak lignende overgrep.

Hverken Tamina eller hennes sønn er enige i den grove og dokumenterte kritikken mot sikkerhetsstyrkene.

— Det er propaganda, spredd med hensikt om å skape splittelse mellom folket og hæren, sier Meraay.

Utenfor høres lyden av skudd. Først er det opprørerne som skyter mot deres område, sies det. Så høres flere smell fra bombekastere.

— Nå er det vi som skyter mot deres side, sier Meraay.

252 drepte

Mens eksplosjonene fortsetter, blir det mørkt utenfor Taminas stue. I løpet av dagen som nesten er over, er 252 mennesker blitt drept i Syria, ifølge SOHR. Derav 48 sivile, 111 opprørere, 21 ikke-syriske islamistiske krigere, 27 fra NDF, 33 fra ordinære syriske sikkerhetsstyrker, 18 ukjente opprørere, 11 ikke-syriske krigere allierte med regimet, én fra Hizbollah.

- Jeg ga mine sønner til hjemlandet, og det finnes ikke noe mer verdifullt enn et hjemland. Vi kommer til å vinne, sier Tamina.

Bak henne står Amar med våpenet slengt over skulderen. Abbas vil aldri legge på seg de 13 kiloene igjen. Yaroub vil aldri få barn med sin nye kone. Skjegget til Mahmoud vil aldri vokse ut, og hans fem barn vil leve videre uten en far. Tårene renner nedover kinnene til Tamina mens hun snakker om dem.

Over hele landet og i nabolandene sitter andre mødre med andre bilder, av martyrer eller mordere avhengig av øyet som ser. Tamina sier hun er sikker på seier, men i denne krigen finnes ingen seierherrer, bare uendelig mange tapere.