Karl-Heinz Böhm flyttet fra Øst- til Vest-Berlin tre år før muren ble bygget.
Signe Dons

Det er 53 år siden han og kameratene bombarderte østtyske soldater med stein akkurat her, på vestsiden av monumentet.«Nå blir det alvor» hadde faren sagt da nyhetsmeldingen kom på radioen samme morgen, søndag 13. august 1961:

I ly av natten hadde soldatene rullet ut piggtrådbarrièrer langs grensen mellom Øst— og Vest-Berlin. Byen 17 år gamle Karl bodde i, var delt i to, familier, venner og kjærester i ferd med å bli adskilt av metall, stål og betong.

- Feige amerikanere

— «Vi må stanse denne galskapen». Det var vår første reaksjon. Først kastet vi småstein, så begynte vi å ta de store. Vi syntes amerikanerne var feige, vi var så skuffet over at de ikke gjorde noe, minnes han i dag.

Karl og kameratene dro tilbake for å kaste stein den 14. august. Og 15., 16. og 17. august. Så ga de opp.— Østtyskerne som bygget muren, hadde kalasjnikover, men de brukte dem ikke, de bare dukket unna. Det var politiet på vestsiden som gjorde mest for å stanse oss, selv om vi var på samme side. De brukte vannkanoner for å hindre at situasjonen eskalerte, jeg kan huske trykket fra den harde strålen i ryggen.

En politimann i Vest-Berlin holder vakt mens østtyske arbeidere jobber på muren i Bernauer Strasse 7. oktober 1961. Muren rundt Vest-Berlin, som var en vestlig «øy» i Øst-Tyskland, var til slutt 155 kilometer lang.
AP ARKIV

Les også:

Hørte rykter

De hadde hørt rykter om at noe var i gjære, at østtyske myndigheter fikk tilsendt piggtråd og annet materiale gjennom Polen.

— Før muren fryktet vi at et eller annet skulle skje, men vi visste ikke hva, forteller Karl.

Frykten var ikke ubegrunnet. Seierherrene fra annen verdenskrig – USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike – kontrollerte hver sin del av byen: De alliertes sektorer utgjorde Vest-Berlin, mens Øst-Berlin ble styrt av Sovjet.

Mot slutten av 1940-tallet ble splittelsen stadig dypere, ideologisk og økonomisk. Samarbeidet mellom øst og vest var blitt til en isfront.

Øst-Tyskland ble i 1949 til Den tyske demokratiske republikk (DDR) – et Kreml-støttet kommunistisk diktatur, styrt med jernhånd av Tysklands sosialistiske enhetsparti (SED).

Millioner flyktet

Frem til 1958 bodde Karl og foreldrene i Øst-Berlin.

— Ella Fitzgerald, Count Basie, Louis Armstrong ... Jeg kunne ikke leve uten jazz! Men i øst var det forbudt å lytte til vestlig musikk. Jeg insisterte på at vi skulle flytte til Vest-Berlin og fikk det som jeg ville, sier Karl.

Det skulle foreldrene hans komme til å takke ham for få år senere.

Trusselen om en militær konfrontasjon mellom øst og vest lå blytung over Berlin gjennom 1950-tallet. Vest-Berlin var en vestlig «øy» i DDR, grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland gikk mange mil lenger vest i landet.

For flere hundre tusen DDR-avhoppere gikk veien til frihet gjennom nettopp Vest-Berlin. Mellom 1949 og 1961 hadde anslagsvis 2,5 millioner østtyskere rømt over grensen til Vest-Tysland.

Den østtyske soldaten Conrad Schumann rømte fra Øst- til Vest-Berlin allerede 15. august, mens muren ble bygget. Bildet er blitt et symbol på undertrykkelsen i Øst-Tyskland og ønsket om å flykte derfra. Man anslår at rundt 5000 personer klarte å rømme over muren frem til 1989.
Piero Oliosi, NTB SCANPIX

— En konsentrasjonsleir

Det var uholdbart pinlig for kommunistregimet, som hevdet DDR var en «uavhengig, demokratisk, fredselskende stat» – ikke et sted man rømte fra. Noe måtte gjøres.

«I løpet av helgen har Øst-Berlin blitt til en enorm konsentrasjonsleir. Seks millioner mennesker er tvunget inn i et kommunistdiktatur ved hjelp av piggtråd», skrev Der Tagesspiegel-redaktør Karl Silex mandag 14. august 1961 da DDRs «løsning» på fluktproblemet var et faktum:

En massiv mur, tvers gjennom landet og tvers gjennom Berlin.

Les også:

«I løpet av helgen har Øst-Berlin blitt til en enorm konsentrasjonsleir. Seks millioner mennesker er tvunget inn i et kommunistdiktatur ved hjelp av piggtråd»

Familien splittet

I slutten av august 1961 kom ti år gamle Sabine Meinhardt hjem til Berlin etter å ha feriert i Sveits. Byen hun hadde forlatt noen uker tidligere, var splittet. Sabines hjem var i Vest-Berlin, bestefaren og tanten bodde i Øst-Berlin.

— Vi ante ikke når vi ville få se dem igjen. Det tok flere år før vi kunne krysse grensen og besøke dem, forteller Sabine, som i dag er 63 år gammel.

Da de for første gang kunne dra over til familien, regnet det. De østtyske grensevaktene var strenge, ubehagelige til og med, og den store, grønne kofferten til Sabines foreldre ble alltid plukket ut til kontroll.

— Alltid regn, alltid grått, alltid kaldt. Slik var inntrykket mitt av Øst-Berlin. Jeg husker jeg ble overrasket da jeg besøkte bydelen i solskinn etter at muren hadde falt.

- Jeg var ikke redd, men usikker, sier Eberhard Siegfried (t.h.), som var 11 år gammel i 1961. Sabine Meinhardt bodde i Vest-Berlin, tanten og bestefaren i Øst-Berlin. - Vi så dem én gang i året: På bestefars fødselsdag 1. januar.
Signe Dons

Hverdagsliv

Sabine Meinhardt var 10 år gammel da muren ble reist. 28 år senere, i 1989, feiret hun murens fall sammen med ektemannen og barna (bildet) i Berlin sentrum. - Det var spesielt. Alle var der. Vi møtte lærerne til barna, slektninger og venner.
PRIVAT

Til å begynne med tenkte hun ikke noe særlig over føringene den knapt fire meter høye muren la for livet hennes.— Jeg var så liten. Barn har en egen evne til å tilpasse seg, og hverdagslivet gikk jo sin gang, sier Sabine.

Kameraten Eberhard Siegfried, som er året eldre, kan erindre følelsen av usikkerhet.

— Jeg var ikke redd, men det var en spesiell stemning og mye usikkerhet. Hva betydde dette? Vi hadde ingen anelse.

På Hamster-tur

Sabine husker godt øyeblikket da hun for første gang la merke til og undret seg over muren.

Hun var 12–13 år gammel, og drømmen om et kjæledyr skulle gå i oppfyllelse: En liten hamster ventet på henne i en leilighet i Kreuzberg i Vest-Berlin.

Midt i gaten der dyret skulle hentes, gikk muren. På den ene siden lå Vest-Tyskland, på den andre siden Øst-Tyskland. Med store øyne gikk den lille jenta langs betongmassen som begrenset så mye, ting hun nærmest aldri hadde reflektert over.

Først 25 år senere, 9. november 1989, kunne Sabine feire murens fall med sine egne barn og ektemannen i Berlin sentrum.

Selv om den blir omtalt som «muren», var det i realiteten langt mer som skilte Øst- fra Vest-Berlin enn én mur. Flere gjerder, snubletråder og minefelt måtte forseres. Området mellom øst- og vest-veggen var bevoktet av væpnede vakter i kontrolltårn og vakthunder. I Bernauer Strasse i Berlin (bildet) har et område fått stå urørt siden 1989 for å gi et inntrykk av konstruksjonen.
Signe Dons

Dødens mur

Sett gjennom et barns øyne, var tilværelsen kanskje uendret. Men for svært mange ble byggingen av muren skjebnesvanger.

I løpet av Berlinmurens 28 leveår ble minst 136 personer drept i forsøk på å krysse den, eller i ulykker relatert til muren, som i realiteten besto av langt mer enn én betongvegg.

Kommentar:

Lengst mot vest var selve muren, med avrundet topp som gjorde det umulig å få fast grep. Innenfor lå en 6–15 meter bred «dødssone», overvåket av bevæpnede vakter i høye kontrolltårn.

Så fulgte snubletråder, stridsvognsperringer, et elektrisk alarmgjerde, et piggtrådgjerde og lengst øst enda en betongvegg. Noen steder sprang vakthunder rundt i et inngjerdet område mellom yttermurene.

18 år gamle Peter Fechter ble Berlinmurens første offer. 17. august 1962 forsøkte han å rømme over muren fra Øst- til Vest-Berlin. Østtyske grensevakter skjøt ham, og han ble liggende og blø ihjel i «dødssonen». Hverken østtysk eller vesttysk politi våget å gå inn og hjelpe ham.
AP ARKIV

Oppfinnsomme metoder

Et titalls linjer på tog— og undergrunnsbanene ble sperret. Dører og vinduer i bygninger langs grensen ble murt igjen, hus ble revet. Muren rundt Vest-Berlin, som i 1989 ble målt til å være 155 kilometer lang, var i praksis ugjennomtrengelig.

Flere av dem som på død og liv måtte krysse den, gravde tunneler, stjal en vesttysk identitet eller fløy luftballong. Andre gjemte seg i kofferter eller i panseret på biler som fikk tillatelse til å dra fra øst til vest.

Alle som flyktet, gjorde det med livet som innsats.

Les også:

Ropte til hverandre

Mens Karl-Heinz Böhm kastet stein i de dramatiske augustdagene i 1961, gjorde kusinen hans i Øst-Berlin ingenting.

Slik så skjemaene for innreise i DDR ut. De måtte leveres i god tid før man skulle krysse grensen og skulle være ferdig utfylt.
Signe Dons

— Det var kanskje en overlevelsesmekanisme. For å kunne leve der måtte de avfinne seg med situasjonen, tror Karl.Innimellom sto de på hver sin side av muren og ropte til hverandre. En sjelden gang dro Karl på besøk til slektningene i øst. På en av de åtte grenseovergangene måtte han levere pass og ferdig behandlet innreisetillatelse.

«Det var kanskje en overlevelsesmekanisme. For å kunne leve der, måtte de avfinne seg med situasjonen»

Smuglet bananer

På vei inn i DDR ble de sjekket grundig. Vestlige varer og merkenavn var forbudt å ta med seg inn – kommuniststaten skulle ikke være avhengig av Vesten, og folk måtte dessuten beskyttes mot usunn «propaganda». Det førte til stor mangel på blant annet medisiner.

Sjokolade, kaffe, vaskepulver, klær, aviser, magasiner og bananer sto høyt i kurs.

— DDR ble kalt bananrepublikken, de var gale etter bananer. Vi så ut som julenisser når vi krysset grensen, varene var stappet under klærne, husker Karl.

Det var komisk, men ikke ufarlig.

«Ich bin ein Berliner», sa USAs president John F. Kennedy til en fullstappet rådhusplass i Schöneberg i Vest-Berlin 26. juni 1963. Selv om tysken var grammatisk litt haltende, gikk budskapet rett hjem hos de fremmøtte: Vest-Tyskland hadde USAs støtte i den kalde krigen mellom øst og vest.
AP ARKIV

«Ich bin ein Berliner!»

  1. juni 1963 står Karl foran Rådhuset i Schöneberg i Vest-Berlin sammen med 120.000 andre. Stemningen er elektrisk. Alles øyne er vendt mot talerstolen da den amerikanske presidenten John F. Kennedy fremfører de legendariske ordene:

«Ich bin ein Berliner!»

Beskjeden var klar: Vest-Berlin hadde USAs støtte, muren hadde det ikke. En dag skulle og måtte Berlin igjen bli én by.

— Han var en showman , Kennedy, men det var det vi trengte. Vi sugde til oss budskapet, sier Karl i dag.

Det skulle ta 26 år før Kennedy fikk rett.

sga@aftenposten.no Twitter: @sofieaspunvik

VIDEO: Den dramatiske historien om Berlinmuren