Jeremy Bails står lent mot muren og venter på appellen. Furutrærne rager som svarte skygger mot den dunkle himmelen. Fallskjermjegeren ser delvis drømmende, delvis søvnig på de unge mennene som er i ferd med å samles på plassen. Ved siden av ham ligger en svær ryggsekk. Troppen skal på marsjtur med full oppakning. 23-åringen strekker sin tette, muskuløse kropp og kveler en gjesp. Den kjølige grålysningen er en duggfrisk kontrast til ørkenheten to år tidligere.Bakhold. Kulene suser. Jeremy trekker lynkjapt sin nye M4, raskere, sikrere og mer effektiv enn andre maskingevær. Hans afghanske venn er like hurtig med sin kalasjnikov. Salvene fra medsoldatene knatrer i ørene. Sanden fyker opp rundt dem. Angrepet stilner. Afghaneren ligger død på bakken. — Han kjempet rett ved siden av meg. Det kunne vært meg, sier Jeremy. Etter Afghanistan ble Jeremy sendt til Irak. Som soldat i prestisjefylte "82nd Airborne" - fallskjermjegerne - også kalt æresgarden, er han blant hærens mest anvendelige og mest brukte soldater. Det er fire måneder siden han snudde trekket på hjelmen fra sandfarget til mørkegrønn slik at det matcher furutrærne og gressmatten på Fort Bragg i North Carolina. - This is the best the army ever did, ler 23-åringen og peker på sin nye "advanced combat"- hjelm. - Den har syv puter med borrelås slik at den kan formes til alle hoder. Og så hører jeg mye bedre. Den er kuttet for å fange opp alle lyder. I de forrige hjelmene var det vanskelig å følge med på hva som skjedde rundt oss. Når Jeremy snakker om hæren, har den alltid gjort det rette og det beste. Han vervet seg etter terrorangrepene 11. september 2001. - Siden jeg var liten har jeg alltid drømt om å fly. Jeg ble riktignok aldri flyver, men nå hopper jeg ut av fly. Det er det beste. Kicket. Farten. Suset nedover. Blikket opp for å se om tauene har tvinnet seg. Fallskjermen som åpner seg. På Fort Bragg forbereder han seg på nye oppdrag. For å skape en bedre verden. En blant to hundre tusen utplasserte i verden. The American soldier.- It pisses me off. Alle ber oss om hjelp. Og så klager de etterpå. Vi frigjorde Afghanistan. Vi frigjorde Irak. Så sier folk vi dro dit på grunn av oljen. Søppelprat. Barna klappet for oss og veivet med amerikanske flagg når vi kjørte forbi. Nå gjenoppbygger vi Irak. Afghanistan er på vei mot demokrati. Vi har gitt kvinnene frihet. Før bodde folk i huler og i jordhytter, nå kan de gå på skole, slår Jeremy fast. Om krigen sier han bare: - It was fun. Cool. Fort Bragg er den basen i USA som har sendt flest grønnkledde til Afghanistan og Irak. Her lever 46 000 soldater, flere av dem med familier. Så lenge de godtar kontrakten, sørger hæren for alt. Området på over 600 kvadratkilometer har flere shoppingsentra, fastfoodkjeder, kino, sykehus, et par kirker. Barna går på skolen eller leker i barnehagene bak piggtrådgjerdene som omkranser leiren. Alle har de en mor eller en far som kommer hjem i kamuflasjedrakt. Soldater med familie har egne hus, sirlig etter hverandre i gater med navn som Normandie, Ardennes eller Luzon. De ulike "bydelene" er inndelt etter steder der USA har ført krig. Ingen utenfra slipper inn uten streng sikkerhetsklarering. Det er nesten lyst når de menige står i giv akt foran kommandanten. Ranke mottar de reprimander for helgens utsvevelser. Kommandantene brøler ut kjeft for fyll, slåsskamper, bråk, skulking. Det er ikke første gang, men i helgen ble også inventaret i en av brakkene smadret. - Hva er galt med dere? Slikt er ikke fallskjermjegere verdig! Dere vet selv hvem det gjelder!Ingen av blikkene avslører anger. Soldatene er et hav av rette nakker, sammenpressede lepper og lydige, lydige øyne. - Airborne, hyler kommandaten til slutt.- All the way, sir, roper soldatene, fallskjermjegernes faste hilsen til en overordnet. De plukker opp sekkene og begynner å marsjere. En svart soldat med vuggende gange fører an i sangen.

It's all right, it's all rightIt's all right, it's OK.It's all right, it's all rightIt's all right, it's OK.It feels good, it feels good,It feels good, it's OKIt feels good, it feels good,It feels good, it's OK.Hey, hey, hey, heyHey, hey, hey, heyIt`s gonna be OK.

Jeremy og soldatene forsvinner blant trærne. Ropene og rytmene lyder stadig svakere, til skogen sluker dem. Sjefpsykologen for 82nd Airborne på Fort Bragg, Jill Breitbach, ferdiggjorde i august en undersøkelse som viser at ikke alt "feels good" i den amerikanske hæren. Over 17 prosent av soldatene som har tjenestegjort i Irak lider av posttraumatisk stress. Symptomene er depresjon, selvmordstanker, mareritt, søvnvansker og plutselig sinne. Det kan utløses av alt fra store menneskemengder, til å måtte stoppe på rødt lys eller av blåsende plastposer og avfall i veikanten. Plast og søppel minner om måten irakske opprørere dekket miner og bomber, og å stoppe på rødt lys kunne i Bagdad bety starten på et angrep. Etter at Breitbach røpet resultatene fra undersøkelsen til avisen Fayetteville Observer, fikk hun munnkurv. Når jeg forsøker å nå henne er svaret: "The commander finner det upassende at Breitbach gir intervjuer nå."Jeg minnes en samtale på min satellitt-telefon i Bagdad i april i fjor. En kollega fulgte de første invasjonsstyrkene inn til den irakske hovedstaden. "Om dagen skyter de rundt seg, om natten gråter de," fortalte han før hæren inntok byen. Flesteparten av soldatene forteller aldri om problemene. De er redd for å bli stigmatisert som "feiginger" eller "gale", bekymret for å ødelegge karrièren og ryktet sitt i hæren. Jo flere kamper de har vært i, desto større er sannsynligheten for at de får problemer, skriver New England Journal of Medicine i siste nummer. Og jo flere symptomer soldatene har, desto mindre sannsynlig er det at de søker hjelp. Det å ha drept øker de psykiske problemene dramatisk. I Irak gjelder det mange, ofte fra kloss hold. Nøyaktig hvor mange afghanere eller irakere de amerikanske soldatene har tatt livet av, vites ikke, og som general Tommy Franks sa "we don't do body counts". Men den enkelte soldat kan gå med vissheten om at han har drept. For noen er det for mye å bære. Antall selvmord i den amerikanske hæren er økende, og blant dem som har tjenestegjort i Irak er raten 35 prosent høyere enn i resten av hæren. Et tyvetall soldater har begått selvmord i Irak, andre etter at de er kommet tilbake. En håndfull elitesoldater fra Afghanistan har også myrdet sine koner. "Jeg har ikke drept noen her og jeg håper jeg aldri må drepe noen", skrev en tobarnsfar til moren sin fra Bagdad før han skjøt seg selv.Sollyset faller mykt på alteret og gir liv til krusifikset på veggen. Skimrende strømmer det inn gjennom vinduene. De tykke glassmaleriene viser scener fra Bibelen, fra Vietnam, fra andre verdenskrig, fra flyraid og bombetokter. Hvite fallskjermer daler ned. Det amerikanske flagget vaier stolt i bakgrunnen. I et lite kontor ved gangen bak sakristiet sitter militærprest Christopher Carson. Han er kledd i uniform. Det eneste som skiller ham fra de menige er et svart kors brodert på kragen. Prestene er tilknyttet avdelinger og deltar på treningene når de har tid. De sendes ut med troppene både til Afghanistan og Irak. - Det er lettere å komme til meg enn til en "shrink". Det er mer akseptert. En soldat ringte meg da han var hjemme på perm og sa at hele livet var tåkete og at han ikke orket mer. Jeg ba ham beskrive grunnene for å leve og grunnene for å dø. Deretter spurte jeg ham hvordan han ville ta livet sitt. "Med gitarstrengene," svarte ham. Over telefonen ba jeg ham om å kaste strengene. På veggen bak Carson henger bibelsitater og en stor plakat av Jesus. Han lener seg alvorlig frem.- En soldat fortalte om scenene som jaget ham. Et brak, en jeep som eksploderer. Så må han plukke opp stykkene og bitene av sine to drepte kamerater. Igjen og igjen. I marerittet om natten. Elitesoldaten Jeremy Bails ville ikke innrømme at han strevde med det han hadde opplevd. - Men det er deilig å legge seg uten å ha bli akkompagnert av flyvende kuler inn i søvnen, lo han litt matt før dagens trening. En av medsoldatene hans, som ikke ville si navnet sitt, var tilstede ved en helikopterkræsj der et tyvetall soldater ble drept. - Den verste dagen i mitt liv. Det var hardt, sa han. Punktum. Tilleggsbelastningen for 82nd Airborne er prestisjen det innebærer å være fallskjermjeger. Bare de beste kommer inn, og det stilles skyhøye forventninger. Soldatene skal ha en kropp av stål, jernkondisjon og et kaldt hode. Hæren lærer dem å drepe, men de overlates til seg selv når skytingen stilner.

I'm going over to IraqWith a rifle and a ruck on my back.Kicking and fighting and cutting all day, We don't know no other way.

Utenfor piggtrådgjerdene, utenfor Fort Bragg, i byen Fayetteville går Charles O'Neal med lette skritt inn på collegeområdet. Den lyse uniformen sitter som støpt på kroppen. Med seg har han en rekke brosjyrer som frister med ord som "personlig utvikling", "mulighet for suksess" og en "spennende karrière. - Jeg er en selger. Jeg selger livsstil.Charles O'Neal er en av tusener som rekrutterer til hæren. Den patriotiske vinden som blåser over USA og ikke minst krigen mot terror har ført til at stadig flere velger å verve seg. En annen grunn er de sikre økonomiske vilkårene hæren kan tilby. Gratis husvære, mat, opplæring - og gode pensjoner om man blir karrie`ren ut. Charles kjøpte selv en gang livsstilen han nå selger. Han vokste opp i et fattig landsbruksområde i North Carolina, og fremtiden så ut til å bli traktorkjøring på de store tobakksplantasjene. Men unggutten ville se verden. - Jeg har vært stasjonert i Korea, på Haiti og i Kosovo, sier han stolt. - De gamle vennene mine er blitt på plantasjene. Solen steker. Asfalten brenner under føttene. Charles puster lettet ut når han kommer inn i den avkjølende foyeren der han har standen sin. Han fyller opp med brosjyrer. Ingen stanser den korte tiden han er der. - Dette er et dårlig vervingstidspunkt. Semesteret har akkurat begynt, nå vet studentene hva de vil. Eller de tror de vet hva de vil. Slutten av semesteret er en god tid for meg. Kanskje har de ikke fått til studiene, kanskje har de ikke penger til å fortsette. Da kan jeg friste med en sikker karrière i hæren. - Det er lettere å rekruttere ungdom som ikke har mulighet til å gå på college. - Jeg var selv en som ville ut. Tror du Bill Gates går rundt og gir bondegutter mulighet til karrière i Microsoft? Bare i hæren er dørene åpne for alle. Alle raser, alle kulturer, alle lag av folket. Vi kan tilby amerikanske verdier: lojalitet, plikt, respekt, ære, integritet, mot, tro. De får finansiell sikkerhet, utdannelse, en spennende jobb. Ikke minst, de går inn i historien. Vår generasjon er inne i en avgjørende epoke. Vet du hvem som er vår tids helt? The American soldier. Vi er verdens nødtelefon. I et lite hus i en av Fayettevilles fattige forsteder sitter Jaqueline Lambert. Vindussprossene er i ferd med å gå i oppløsning, døren henger skjev på hengslene. - Jeg hadde problemer med å få endene til å møtes, tok tilfeldige jobber her og der. De ga lav timebetaling og ingen helseforsikring. Etterhvert fant jeg ingen jobber, og måtte søke sosialhjelp, forteller Jaqueline. Faren forlot henne og moren da hun var baby og Jaqueline vokste opp i fattige kår. Hun ønsket seg et bedre liv og lot seg verve til hæren. På Fort Bragg møtte hun James.- Jeg visste det med en gang jeg møtte ham. At det måtte bli ham, forteller hun. James og Jaqueline giftet seg etter kort tid. I februar 2003 ble de to nygifte sendt til Kuwait. Etter en måned invaderte de første troppene Irak. James var med. Dagen krigen startet fylte han 22 år. Jaqueline ble sendt tilbake til basen i Fort Bragg da invasjonen startet og hennes tjeneste i Golfen var over. Hun fulgte James gjennom brevene."Vi kjørte i hele natt. I dag telte jeg 25 døde kropper. De stinket, så vi tok på gassmaskene. Jeg aner ikke hvordan jeg skal holde galskapen borte. I am scared as a motherfucker, but I will be all right," skrev James i mars. "Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg kan klare mer. Den James du kjenner, som aldri gav opp noe i livet, er nær ved å miste forstanden og bryte sammen. I am nervous as fuck, but it's gonna be OK," skrev han i april.9. april inntok James Bagdad. "Jeg føler meg som et fanget dyr,i et bånd med elektriske støt. Du vet jeg har mareritt, selv om dagen, men det har blitt verre," skrev han i mai. "I have seen one too many dead people, and I can't take any more, baby. Kropper med åpne rygger, uten armer og bein. Ansikt og hud totalt brent av. Denne dritten tar hardere på enn jeg hadde trodd. Jeg vil ikke ha dette yrket lenger, det får meg til å se rett inn i døden," skrev James da sommeren stekte. En uke før hjemreisen ble Jaqueline innkalt til "commander's office". Der satt presten og bataljonens kommandant. - Det føltes som jeg fikk et tonn over brystet da de sa at han var skadet. "Ikke alvorlig" sa de. "Truffet i hode av en kule". Ikke alvorlig? Jeg var i sjokk. Presten kjørte meg hjem. Noen timer senere ble jeg oppringt fra en dame i hærens forsikringsselskap. Det var av henne jeg fikk vite at tilstanden var alvorlig. Dagen etter kom presten tilbake. Han sa James svevde ut og inn i koma.Tidlig neste morgen sto jeg i døren og ventet. Jeg så dem komme. Presten og kommandanten. Jaqueline kjemper med ordene. Øynene er blanke, men kinnene er tørre. Hver stavelse koster. - Han plasserte smil i alles ansikter, minnes hun. - Aller helst likte han å drikke øl og spille kort. Jeg lagde grillede ostesmørbrød til ham. Det beste han visste var beefstew. Med erter, løk og gulrøtter. Den unge enken blar i minneboken hun har laget. Det er bilder av James, en bit av uniformen hans, små lapper og brevene han skrev til henne, et flagg fra enheten, avisutklipp, dødsannonsen og kondolansene. Fra venner og familie, fra North Carolinas senatorer og kongressmenn, fra generaler og majorer. Et brev lyder: "I am deeply saddened by the loss of your husband. James' edle tjeneste i Operation Iraqi Freedom har hjulpet å sikre vårt hjemland og frihetene amerikanere holder kjære. Vår nasjon vil aldri glemme hans offer og uegennyttige innsats i kampen om å gjøre verden fredeligere og friere. Laura og jeg sender vår inderlige medfølelse. Vi håper du finner trøst i troen." - Han har signert det selv, sier Jaqueline om det trykte brevet på tykt, eksklusivt papir. Presidentvåpenet er preget i gull øverst på siden. Nederst står det George Bush med blå penn.- Han skulle aldri sendt oss dit, sier hun stille. - Vi var ikke velkommen. Vi hadde ikke noe der å gjøre."Det er så mye død. For mye død." Skrev James i det siste brevet. Det lå i postkassen til Jaqueline en sommermorgen. En uke etter at kulen splintret skallen hans.

American WayWorking hard for Uncle SamReady to fight for my fellow man.Freedom, freedom, that's what I sayFighting for the American way.Forever we hold our banner high,Wéll hold it up forever until we die.Winning wars is what we do, Fighting hard for me and you.

<b>Elitesoldat. </b>Jeremy Bails er soldat i prestisjefylte "82nd Airborne". Han har vært både i Afghanistan og Irak.
PAAL AUDESTAD
<b>Irak og Afghanistan. </b>Fort Bragg i delstaten North Carolina er den basen i USA som har sendt flest soldater til Afghanistan og Irak. 46 000 soldater lever på det 600 kvadratmeter store baseområdet.
PAAL AUDESTAD
<b>Irak og Afghanistan. </b>Fort Bragg i delstaten North Carolina er den basen i USA som har sendt flest soldater til Afghanistan og Irak. 46 000 soldater lever på det 600 kvadratmeter store baseområdet.
PAAL AUDESTAD
<b>Synlige sår. </b>Noen krigssår er synligere enn andre.
PAAL AUDESTAD
<b>Godt trent. </b>Soldatene fra "82nd Airborne" er blant de best trente i den amerikanske hæren.
PAAL AUDESTAD