Tre måneder etter at fire mennesker ble drept der, er koscherbutikken åpnet igjen, som bevis på at livet går videre.

Miryam Assouline (27) var i butikken bare to dager før terroristen Amedy Coulibaly tok gisler og drepte fire jøder rett før sabbaten begynte. Hun kjenner flere av dem som overlevde. Skrekken sitter i.

— Jeg tar aldri med meg barna når jeg er ute og handler lenger, forteller tobarnsmoren.

afp000825259-XIufsYzWn5.jpg
CHARLES PLATIAU/Reuters

Kjenner historien

Aftenposten møter henne og mannen Pierre (32) hjemme hos venneparet Sonya og David. De to jødiske småbarnsfamiliene er født og oppvokst i hjertet av Frankrike. Dette landet er deres hjem, slik det er for en halv million andre jøder. Bare Israel og USA har større jødisk befolkning.

I august pakker familien Assouline koffertene og flytter til Jerusalem. Israel er ikke noe alternativ for Sonya og David. Men de er ikke sikre på om de kan bli i Frankrike, og vurderer andre land.

— Det er noe i bevisstheten vår som sier at vi vet hva jødenes historie er. Vi vet at jødene har kunnet bli noen hundre år et sted, og så må de flytte. Men det var ikke i vår bevissthet før for ti år siden, vi følte vi var franske for bestandig, sier David, som ikke ønsker å ha etternavnet på trykk.

Søkte tilflukt i Frankrike

Opp gjennom historien har jøder på flukt fra forfølgelse dratt til Frankrike. Sonias bestefar kom fra Polen, Pierres fra Marokko. Dette var landet som ga jødene fulle borgerrettigheter under revolusjonen, tiår før Norge vedtok en grunnlov som forbød jødene adgang til riket.

Men etter det som har skjedd det siste året, stiller mange spørsmål ved sin fremtid her. For 70 år siden var det nazistene. I Brussel, Paris og Toulouse angrep islamistiske fundamentalister med franske pass et jødisk museum, et jødisk supermarked og en jødisk skole (se faktaboks).

— Jeg tror jeg har diskutert det å dra eller ikke med alle jøder siden juli. Hver gang du møter en venn, spør han eller hun: skal du dra? forteller Sonya.

Pappa David, mamma Sonya og barna på 9, 6 og 2 1/2 år hjemme i leiligheten i Paris. For ti år siden følte de at de ville bli i Frankrike for bestandig. Nå er de usikre.
Foto Nikolai Jakobsen

Det fleste vil bli. Sonya og Davids eldste sønn på ni år går på vanlig skole, men tar med lillesøsteren på seks til en synagoge i matpausen for å hente koschermat, et sted av mange hvor tungt bevæpnede soldater holder vakt. Kippaen, kalotten, har han bare på seg i "private sammenhenger, aldri ute", sier moren.

Foreldrene spør seg om sønnen skal ta følge med klassekameratene til skolen på mellomtrinnet. De har hørt at det er problemer med antisemittisme der, så de vurderer en annen.

— Men vi kjenner også folk som har tatt barna ut av jødiske skoler. De føler at de er for utsatt der, sier Sonya.

Hetsen rettet mot jøder

Nonna Mayer, som forsker på antisemittisme ved Sciences Po i Paris, sier at det som har skjedd de siste månedene kan bli en utløsende faktor for mange familier som har vurdert å emigrere.

— Jeg tror flere vil dra. Noen har familie i Israel, andre har tenkt på det i lang tid og får nå det endelige dyttet. Men mange kommer også tilbake, og mange franske jøder vil ikke sette foten i Israel, sier Mayer.

- Har de grunn til å være engstelige i Frankrike?

— Hvis noen bryter seg inn hos naboen, blir du redd. Det er ikke rasjonelt, men jeg forstår det, sier hun.

Ifølge Mayer var halvparten (851 av 1663) av alle registrerte trusler, voldelige hendelser eller trakasseringer av minoriteter i Frankrike i fjor, rettet mot jøder.

I mai i fjor ble fire personer drept i det jødiske museet i Brussel. Mannen som er tiltalt for angrepet er en fransk mann av algerisk opprinnelse som har vært jihadist i Syria.
Virginia Mayo

Visepresident Yonathan Arfi i den jødiske paraply-organisasjonen CRIF mener det er viktig å se på antisemittismen i Frankrike som et nasjonalt problem, og ikke knytte det til Midtøsten. Han mener jødene er blitt gjort til syndebukk i den sosiale og politiske krisen i landet, der mange føler seg ekskludert fra det franske samfunnet.

— Mange jøder er veldig bekymret nå, ikke fordi livene deres er så vanskelige her og nå. Men fordi de er redd det vil bli verre, etter alt som har skjedd. Det avgjørende nå er derfor å bekjempe antisemittismen i Frankrike, så folk ser en fremtid her, sier Arfi.

Han sier det er kompliserte årsaker til det han oppfatter som økende antisemittisme. Han peker på den kontroversielle komikeren Dieudonné, som gjentatte ganger er dømt rasistiske utfall mot jøder, som eksempel.

— Dieudonné har skapt en forbindelse mellom det ekstreme høyre, ekstreme venstre og folk med innvandrerbakgrunn som føler seg på utsiden av det franske samfunnet, sier han.

Støtte fra regjeringen

Sonya håpet og trodde at de grusomme drapene på en jødisk skole i Toulouse i 2012 var en enkelthendelse.

— Men det endret seg i fjor, under krigen i Gaza, da det var voldsomme demonstasjoner. Det ble ropt "død over jødene" i gatene, midt i Paris. Jeg følte ingen brydde seg. Da ble jeg veldig bekymret og jeg begynte å tenke at det var en ide å dra vår vei, sier hun.

Moren var utrøstelig under begravelsen av sin åtte år gamle datter, som ble skutt med overlegg av terroristen Mohamed Merah i skolegården i 2012. En annen mor mistet to barn og sin ektemann.
BAZ RATNER

300 gravstøtter på en jødisk kirkegård i Øst-Frankrike ble veltet og vandalisert av noen ungdommer bare tre uker etter angrepet på det jødiske supermarkedet i Paris. Den franske regjeringen, med president Francois Hollande og statsminister Manuel Valls i spissen gjentok sin klare fordømmelse og har tryglet alle jøder om å bli.

— Hollande og Valls kunne ikke ha gjort mer. Vi føler at vi har regjeringen i ryggen. Men mange jøder føler at det ikke gjelder folket, sier Pierre Assouline, som er journalist i en jødisk avis.

Han sier at mange i de jødiske miljøene føler at solidariteten først og fremst gjaldt karikaturtegnerne i Charlie Hebdo, at de neppe hadde mobilisert slik hvis det "bare" hadde skjedd et angrep på den jødiske butikken.

Det jødiske byrået i Israel anslår at så mange som 10.000 - 15.000 franske jøder kan komme til å flytte til Israel i år. I fjor dro 7200, som var mer enn dobbelt så mange som året før.

Til Jerusalem

Assouline har planlagt aliya , det å flytte til Israel, i fem år. Nå har han sagt opp jobben. I august flytter familien til Jerusalem.

- Hvorfor vil du reise?

— Det er et stort spørsmål. Nå finnes det et jødisk land, som man ventet på i 2000 år. Jeg ønsker å bo på innsiden av det landet, ikke bare som en tilskuer på utsiden. Det er som å vende hjem.

For Pierre Assouline handler mye om identitet. Han har kjent på sin doble identitet, å være fransk og jøde, og vil at barna skal kunne nøye seg med en.

— Jeg drar ikke fordi jeg er redd. Jeg elsker Frankrike. Det er angrep også i Israel. Men etter Charlie Hebdo er det mange som har vendt blikket mot Israel, sier Assouline, som nå går på intensivkurs i hebraisk.

Kona Miryam (27), som er tannlege, var lenge skeptisk. Men nå, etter angrepet som skjedde i januar, synes hun det er lettere å forlate Frankrike. Både hun og Sonya sier de har begynt å tenke mer på om folk på gaten kan se at de er jødiske.

- Må lære av historien

De siste månedene har det vært mye diskusjon i franske medier om det å dra eller ikke. Det er en følsom og vanskelig diskusjon om identitet og sikkerhet. Og da jeg spør hva han tenker, om han er først fransk eller jøde, svarer David.

— Hva er du først? Kvinne eller norsk? Jeg er mann, jeg er fransk, jeg er jødisk, jeg er økonom.

Et lite skilt med en grusom historie. På denne skolen midt i Paris ble jødiske barn hentet og deportert til dødsleirene i nazi-Tyskland. De kom aldri tilbake.
Foto Nikolai Jakobsen

En tørr blomsterkvast henger ved siden av skiltet på den gamle skolen i Marais-distriktet, det jødiske kvartalet i Paris: "Til minne om de små barna på denne førskolen som ble deportert mellom 1942 og 1944 fordi de var født jødiske" . Det at nazistenes franske kollaboratører hjalp til med å deportere 76.000 jøder under krigen, er et svart hull i fransk historie.

Sonya synes fortsatt Holocaust er for vanskelig å snakke om med sine egne barn. Bestefaren flyttet fra Polen til Frankrike som ung mann, slik mange østeuropeiske jøder gjorde. Men han ble sendt tilbake, til Auschwitz og Mathausen. Han overlevde, men oppholdet i dødsleiren preget ham resten av livet.

— Man kan si at det er en annen tid. Men la oss ikke være blinde. Skal vi lære av historien, må vi kanskje dra, sier David.

Har blitt mer radikale

Den franske revolusjonen ga jødene like rettigheter, men antisemittismen forsvant ikke.

— Napoleon skulle frigjøre Europa med "frihet, likhet og brorskap", revolusjonens budskap. Han ga jødene fulle borgerrettigheter, som alle andre, i de landene han okkuperte. Dette førte ofte til mer antisemittisme i flere land, fordi jødene ble forbundet med okkupantene, sier Øivind Kopperud, forsker på jødiske historie og antisemittisme ved Holocaustsenteret.

— Men etter hvert trakk Napoleon i realiteten tilbake mange av jødenes rettigheter, og gjorde det for eksempel vanskeligere for dem å drive forretninger, låne ut penger og de ble også skattlagt annerledes enn andre, fortsetter han.

Antisemittismen ble ikke borte, og den politiske skandalen som rystet Frankrike rundt forrige århundreskifte, ble bevis på det. Dreyfus-saken (se faktaboks) fikk det underliggende jødehatet opp til overflaten og førte til en bred debatt, påpeker forskeren. Store deler av sosialistbevegelsen og borgerskapet tok avstand fra antisemittismen, som, ifølge Kopperud, i stor utstrekning ble et "katolsk reaksjonært militært fenomen".

Føler utrygghet

Han tror at mange franske jøder i dag føler en uttrygghet som de ikke har kjent på mange tiår før fordi de ikke føler at republikkens vern ikke er like sterkt som det en gang var.

— Det har skjedd flere hendelser i Frankrike enn i mange andre europeiske land. Vi har ikke holdepunkter for å si at det er mer antisemittisme generelt i Europa, men de radikale miljøene har blitt mer utagerende og synlige. Et større fokus bør derfor rettes mot disse radikale miljøene.

— Men vi må også se på den økte antisemittismen som skjer i sosioøkonomiske nedgangstider i Europa generelt. Samtidig henger dette selvsagt også sammen. Motløs ungdom trekkes lettere mot radikale miljøer enn andre. Sagt på en annen måte: Det som skjer av økonomisk stagnasjon i Europa får konsekvenser for forstedene i Paris, sier Kopperud.