Sara Jimenez (24) hadde planlagt flukten i en måned. Prislappen på 50.000 pesos — 25.000 kroner - var drøy, nå var det mange hun skyldte penger.

Men det var verdt det, tenkte Sara. Det var dette som måtte til for at hun skulle klare å skape en ny fremtid for seg selv og sin ett år gamle sønn. Etter noen års hard jobbing på en restaurant ville hun kanskje ha nok penger til å dra tilbake til Pachuca, kjøpe en liten eiendom og bygge et hjem.

Med ryggsekken full drømmer - og lite annet - begynte Sara å gå mot grensen. Gruppen hennes var på 21 personer.

Hun visste ikke hvem de andre var. Hun visste bare at hun nå måtte stole på at hennes coyote - guiden som skulle vise henne veien til et nytt liv i USA - ville holde sin del av avtalen.

Det tok seks timer å gå bare for å komme frem til grensen, langt ute i ørkenen i Mexicos Sonora-provins. Å ta seg inn i USA var ikke vanskelig, så langt ute i ødemarken var det bare et lavt gjerde av hønsenetting og piggtråd som markerte grensen.

Men så brast drømmen.

— Stopp! Stopp!

Fanget

En gruppe amerikanske grensevakter sto plutselig foran dem. Sara var sliten, hun orket ikke løpe. Sammen med ni andre i gruppen ble hun anholdt og plassert i en buss. Resten klarte å flykte.

De neste to dagene satt hun fanget et sted i Arizona. Det var trangt om plassen. Om nettene var det så kaldt at hun hakket tenner.

Hun ba om et teppe, men fikk det ikke. Hun ba om en lege fordi hun følte seg dårlig, men fikk ikke det heller.

Da Sara til slutt ble plassert på en ny buss og fraktet over grensen til byen Nogales i Mexico, var hun mest av alt lettet over at det hele var over.

— Jeg gjør det aldri igjen. Aldri, sier hun da vi treffer henne noen timer senere.

Hun er blek og tydelig medtatt. Tårene presser på, spesielt når hun snakker om ettåringen som venter hjemme i Pachuca.

— Det verste er ikke at jeg skylder så mye penger eller at jeg ble behandlet så dårlig de siste to dagene. Det verste er at jeg var borte fra ham en hel uke uten at det var til noen nytte, sukker hun.

Sara Jimenez ble tatt på grensen da hun forsøkte å ta seg inn i USA. Hun er helt sikker på at hun ikke vil prøve igjen.
KRISTOFFER RØNNEBERG
— Jeg gjør det aldri igjen. Aldri. Sara forsøkte å flykte over grensen, men mislyktes. I rommet vi er i sitter rundt 90 andre som også nettopp er blitt kastet ut av USA. De fleste av dem er fra Mexico eller andre land i Latin-Amerika. I et hjørne sitter en gruppe unge menn fra Haiti.

Gruppen har akkurat fått et varmt måltid av jesuitt-organisasjonen Kino, som i årevis har tatt seg av nylig deporterte ulovlige innvandrere. I åtte dager etter at de er kommet hit får de gratis mat, juridisk rådgivning og et ekstra klesskift.

- Og så oppfordrer vi dem til å bevege seg videre. Blir de for lenge her i Nogales, er risikoen stor for at de blir fanget opp av kartellene og lurt til å frakte narkotika tilbake til USA, sier Chris Boitano ved Kino-senteret.

Hver eneste dag blir over 1000 personer kastet ut av USA. Nesten alle blir fraktet til Mexico, mange av dem hit til Nogales. Dersom noen av dem har penger på seg, blir de vekslet inn i en Bank of America-sjekk.

— Sjekken er verdiløs i Mexico. Derfor lar vi dem komme til oss med sjekkene, så får de cash her, sier Boitano.

Politikerene klarer ikke enes

Spørsmålet om ulovlig innvandring er ett av de mest omdiskuterte i amerikansk politikk.

Rundt 11,7 millioner immigranter er for tiden ulovlig bosatt i USA, et tall som har ligget forholdsvis stabilt de siste årene.

Med andre ord: For hver ulovlige immigrant som kastes ut, kommer en ny inn. Selv om myndighetene brukte 18 milliarder dollar (110 milliarder kroner) på grensekontroll i 2012, er det umulig å kontrollere hele den 3141 kilometer lange grensen mellom USA og Mexico.

Og det høye antallet deportasjoner - president Barack Obama har kastet ut rundt to millioner immigranter siden han ble president i 2009, like mange som president Bush gjorde i løpet av sine åtte år ved makten - skaper også problemer.

Familier rives i stykker, lovlydige skattebetalere fjernes fra arbeidsplasser ingen andre enn desperate innvandrere vil ha.

Politikere fra begge de store partiene i USA er enige om at noe må gjøres. Men de klarer ikke å bli enige om hva. I sin årlige tale til Kongressen i februar oppfordret Obama til handling.

— La oss reparere vårt ødelagte immigrasjonssystem, sa han.

I oktober 2012 ble den mexicanske 16-åringen José Antonio Elena Rodriguez skutt 11 ganger av amerikanske grensevakter. Moren hans, Araceli Rodriguez, krever å få vite hvem som drepte ham.
KRISTOFFER RØNNEBERG

Han blir trolig ikke hørt. Ikke i år, heller. Republikanerne vil ha en løsning som prioriterer grensesikkerhet, mens demokratene fokuserer på hvordan man best finne en løsning for de ulovlige innvandrerne som allerede er i landet.Utsiktene for at noe skal skje, er minimale. Et forslag til en immigrasjonsreform ble vedtatt av Senatet i fjor men sitter fast i Representantenes hus. Mangelen på fremgang fører til stor frustrasjon, på begge sider av grensen.

Splittet av muren

Nogales er to byer. Den ene ligger i Sonora-provinsen i Mexico. Den andre ligger i den amerikanske delstaten Arizona.

Hadde det ikke vært for én vesentlig ting, hadde de to grodd sammen for lengst.

- Vi er en by som er splittet av en diger mur, sier Nils Urman, som leder det lokale handelskammeret i Nogales, Arizona.

Han mener at immigrasjonssystemet bør endres slik at det blir lettere å komme inn i USA på et arbeidsvisum. Det vil redusere antallet ulovlige innvandrere, mener han.

- Og det vil styrke økonomien på begge sider.

Muren gjennom Nogales er laget av rustfargede stålbjelker som strekker seg fem-seks meter opp i været og to meter ned i bakken. Glippene mellom bjelkene er store nok til at man kan se gjennom dem, men for smale til at en person kan smette gjennom.

Rancheier Dan Bell har ulovlige innvandrere på eiendommen sin hver eneste dag.
KRISTOFFER RØNNEBERG

I begge retninger strekker den brune muren seg langs åsryggene. Først langt inne i ørkenen går muren over til å bli et lavt gjerde som er lett å komme seg over.- Tidligere var det enkelt å komme seg over grensen. Nå må immigrantene ofte gå i dagevis. På tomten min har jeg ulovlige innvandrere hver eneste dag, sier rancheieren Dan Bell. Eiendommen hans er på rundt 90.000 mål. 16 kilometer av grensen ligger på Bells jord.

- Det er blitt farligere for innvandrerne, og det er blitt farligere for oss. I 1998 ble en grensevakt skutt og drept på eiendommen min. Naboen min mistet en cowboy for noen år siden, sier Bell.

Han synes straffene bør bli strengere for dem som blir tatt når de forsøker å krysse grensen ulovlig.

Men strengere straffer alene vil trolig ikke forhindre folk fra å krysse grensen. De økonomiske mulighetene er fortsatt mye større i USA enn i Latin-Amerika. Og markedet for narkotika er enormt. Så lenge etterspørselen er der, vil tilbudet også være der, mener forretningsfolk Aftenposten har snakket med.

- Dersom vi styrker økonomien deres, vil det ikke lenger være like viktig å snike seg over grensen. Og bedrifter på den amerikanske siden vil også tjene på det. Allerede i dag er det mange som kommer over fra Mexico for å kjøpe varer her i USA, sier handelskammerleder Urman.

Men foreløpig er forskjellene store mellom de to byene. Det er nesten så man merker at luften forandrer seg idet man går over grensen.

Det første som møter deg på den mexicanske siden er et overveldende antall apoteker. På plakater utenfor kunngjøres hva som er til salgs: Astmamedisiner, antidepressiva, Viagra. Og mye mer. Her får man det meste over disk — så lenge man er villig til å ta sjansen på å smugle det tilbake over grensen.

- Skal du ha en mexicansk Cola?

En mann står foran butikken sin og peker inn mot et kjøleskap.

Mexicansk Cola?

— Ja, alle gringos kjøper det her. Vi bruker sukker, ikke maissirup som man gjør i USA. Cola er bedre i Mexico, sier selgeren.

Narkotikasmugling

Nogales er også full av lege- og tannlegekontorer. Mens man i Norge harryhandler alkohol og kjøtt, kommer amerikanerne hit for å slippe unna de svimlende helsekostnadene i USA.

Landskapet i det sørlige Arizona er vakkert men ugjestmildt. Varme dager avløses av iskalde netter. Ulovlige innvandrere må ofte gå i dagevis for å komme seg inn i USA.
KRISTOFFER RØNNEBERG

Muren til USA er synlig over hele byen. På toppen av en av de små åsene ligger en bygning som mest av alt ligner en festning. En grensevakt hadde fortalt meg om denne på forhånd.- Vi kaller det «borgen». Der sitter kartellene og følger med på hva vi gjør. De har all den nyeste teknologien, og bruker den for å finne nye måter å smugle på. Dessuten er de veldig oppmerksomme på tollerne.

Ser de en toller som er mindre streng med eldre damer, begynner de å bruke eldre damer for å smugle inn dop, sier vakten, som ber om å få være anonym.

De amerikanske grensevaktene følger også med. Fra sin side av grensen forsøker de å redusere den enorme mengden narkotika som krysser grensen hver dag. I februar fant de en 150 meter lang tunnel som gikk mellom de to Nogales-ene.

Tidligere denne uken oppdaget de over to kilo heroin i undertøyet til en 38 år gammel kvinne som forsøkte å krysse grensen til fots.

Og for to uker siden avslørte de 20 kilo metamfetamin gjemt vekk i en Jeep.

- Vi må være oppmerksomme hele tiden, sier grensevakten.

Skutt i ryggen

Av og til er de så oppmerksomme at det går fryktelig galt. Minst 15 personer er skutt og drept av grensevakter siden 2010.

Blant dem var 16 år gamle José Antonio Elena Rodriguez. I oktober 2012 ble han skutt 11 ganger, syv av dem i ryggen, av grensevakter på den andre siden av muren.

— De sa at han kastet stein på dem. Men se hvordan det ser ut her. For det første er det ingen steiner her. For det andre er det 30 meter opp til muren. Om han hadde klart å kaste så langt, hadde det ikke vært en trussel for noen, sier Josés mor, Araceli Rodriguez.

Hun har vist veien fra det lille huset hun deler med sine tre gjenlevende barn og ned til Calle Internacional, der José ble drept for halvannet år siden.

-  Jeg er mest av alt sint. De amerikanske myndighetene nekter å svare meg. Jeg vet ikke hvem som drepte sønnen min. Jeg har lyst til å se ansiktene deres og å se at de blir straffet. Det er så urettferdig at de slipper unna med dette.

Mange i USA er enige. En intern rapport i februar avslørte flere dødsfall som en følge av mangelfull behandling i amerikansk varetekt eller folk som var skutt av grensevaktene. Rapporten førte til at 16 senatorer og kongressrepresentanter skrev et brev til Obama-administrasjonen og krevde nye regler for å få en slutt på drapene.

- Men jeg har ikke noen tro på det. De gjør som de vil, ingen kan stanse dem, sier Rodriguez.

Vi tar farvel mens hun står foran minnesmerket til sønnen sin. Det er ikke langt å gå til grensestasjonen. Som nordmann er prosessen enkel - vise frem passet, småprate i ett minutt, vær så god, velkommen til USA.

Et kort møte

På den amerikanske siden av grensen får jeg øye på en jente som står lent inntil muren. På den andre siden står en middelaldrende kvinne.

Marina Iturrios må snakke med moren sin, Imelda, gjennom grensemuren i Nogales. De treffes kun hver tredje måned.

— Det er moren min, Imelda, forklarer Marina Iturrios.Og legger til:

- Vi prøver å se hverandre hver tredje måned. Jeg bor i Phoenix, og hun bor her. Dessverre kan jeg ikke gå over til den andre siden av grensen, sier Marina.

Hun forklarer ikke hvorfor, men man kan gjette seg til årsaken.

Marina og Imelda tilhører én av utallige familier som er splittet på grunn av immigrasjonssystemet i USA, et system alle er enige om at må fikses men ingen klarer å gjøre noe med.

Den korte praten er ferdig. Marina Iturrios tar en stor sjanse ved å være så nære myndighetene. Blir hun tatt, blir hun trolig deportert - en av de 1000 som kastes ut hver dag.

Hun gir moren sin en rask klem gjennom de tynne åpningene mellom stålstengene i det rustfargede gjerdet.

Tre måneder til neste gang.