– Skynd deg å fotografere nå, la det gå kvikt! sier den kinesiske skipperen en smule skarpt.

Lydig løfter jeg et kamera for å rekke å fange inntrykk av menn og kvinner som sitter ved elvebredden og vasker klær i iskaldt vann.

Under en kort båttur på Nord-Koreas side av Yalu-elven gir skipperen meg ordrer, som var jeg hans underordnede mannskap:

— Ikke se direkte på soldater med våpen! roper den svære, snauklippede mannen over motorlarmen da vi farer forbi Yuchi-øya, der høyere offiserer og deres familier bor og der det væpnede vaktholdet er synlig.

Grenseboere i uniform eller sivil ignorerer stort sett den vesle speedbåten jeg har leid for å få et glimt inn i et fattigslig strøk i Sinuiju spesielle administrative region, helt nord i et av verdens mest lukkede diktaturer. Men noen følger vaktsomt med, kanskje overrasket over å se en åpenbart vestlig utlending i en av turistbåtene fra den andre siden.

— Gjem kameraene nå! sier skipperen med et skjevt lite smil, kanskje noe nervøst, idet vi på tur tilbake til kinesisk havn på nært hold passerer en mann som betrakter oss mens han sitter urørlig i en oppankret, lang, smal elvebåt av metall med en forhistorisk påhengsmotor montert i akterenden.

Livlig grenseby

Utgangspunktet for det korte oppholdet på nordkoreansk territorium uten visum er den livlige kinesiske grensebyen Dandong med sine barer og restauranter, der nordkoreansk mat og drikke er populære poster på menyene.

Aftenpostens korrespondent Jørgen Lohne
Jorgen Lohne

I byens butikker og markeder selges sigaretter fra den andre siden av grensen, og de mange turistene fra ulike deler av Kina vil gjerne kjøpe mynter og frimerker med portrett av den nåværende og de tidligere lederne i Pyongyang.Fra støyende, opplyste og lystige Dandong strekker Vennskapsbroen seg over elven Yalu til det dystre mørket i Sinuiju, byen jeg fikk se de karrige utkanter av mens jeg var under den kinesiske båtførerens kommando.

Meterlange kopier av denne symbolske broen er til salgs som souvenirer på hotellet hvor jeg bor. Og svære skulpturer av militære helter forteller sammen med informasjonsskilt at det ikke minst var den Folkets frigjøringshær for 65 år siden benyttet for å krysse over grenseelven for å hjelpe sine kommunistiske brødre i krigen mot Sør-Korea.

Nytt broprosjekt avbrutt

Sørkoreanerne ble støttet av FN-styrker under USAs ledelse i den internasjonale konflikten kjent som Koreakrigen (1950— 1953) og Vennskapsbroen ble flere ganger bombet av amerikanerne. Like mange ganger ble den reparert. Dette i motsetning til en mindre og eldre konstruksjon 60 meter lenger vest, Den knuste broen som ikke når lenger enn halvveis ut i elven og er blitt stående som en lang utstikker etter det siste bombeangrepet, et slags minnesmerke over den blodige krigen.

Den smale Vennskapsbroen er den dag i dag en av få veier inn eller ut av Nord-Korea. En helt ny bro over Yalu skulle stått ferdig i oktober 2014, etter kinesiske investeringer på mer enn 2,7 milliarder kroner. Men nå er åpningen av forbindelsesleddet som skulle innlede en ny æra av økonomisk samarbeid og utvikling, utsatt på ubestemt tid.

Fra grensebyen Dandong på kinesisk side er avstanden kort til Nord-Korea over grenseelven Yalu. Det viktigste forbindelsesleddet er Vennskapsbroen. Til høyre: Den knuste broen som bar når et stykke ut i elven og stor som et minnesmerke over Korea-krigen.

Årsak: Nord-Korea har ikke ferdigstilt arbeidet på sin side. Så mens det uferdige nybygget står der som et symbol på ineffektivitet, udugelighet og kanskje sykelig mistenksomhet selv overfor den nærmeste allierte, må kinesere og nordkoreanere med lovlig ærend hos hverandre klare seg med broen de japanske okkupantene bygget under 2. verdenskrig.

Ingen venner

– Jeg har ingen venner i Nord-Korea, selv om jeg har arbeidet der i mange år, erklærer en kinesisk råvareimportør idet han tar en nok en slurk blankt brennevin:

– De tør ikke inngå vennskap. Og jeg tør ikke jeg heller, sier mannen i 30-årene og hever sitt store glass til skål.

Vi er en liten gruppe menn som har benket oss på en av Dandongs bedre nordkoreanske restauranter. Her sørger unge vertinner i trange blå drakter for at intet glass forblir tomt lenger enn høyst nødvendig. Smilende oppmerksomme og samtidig hysterisk engstelige:

– No pictures! roper jentene høyt hver gang jeg forsøker å løfte på et kamera eller en Iphone.

Privilegerte

- No pictures, sier den smilende dagmen. I grensebyen Dandong på kinesisk side er avstanden kort til Nord-Korea over elven Yalu. På nordoreanske restauranter jobber unge vertinner med universitetsutdannelse fra Pyongyang. De gjør store anstrengelser for å unngå å bli fotografert.

De blåkledde tilhører den lille gruppe nordkoreanerne som får forlate sitt lutfattige land og det er liten tvil om at de ser det som et privilegium å få jobbe i velstand på kinesisk side av grenseelven.De unge kvinnene kan mer engelsk enn det som skal til for å si nei til fotografering, men er ikke svært meddelsomme om sin egen situasjon. Til det er nok frykten for straffereaksjoner fra den statlige arbeidsgiveren for stor.

Men jeg får nå ut av noen av dem at de alle er i begynnelsen av 20-årene, har universitetseksamener fra Pyongyang, og iblant lengter hjem til mamma og pappa i løpet av de lange arbeidsoppholdene de forplikter seg til her.

Ikke bare idyll

For de fleste av oss er vel Nord-Koreas grense identisk med den spente situasjonen i den beryktede 2,5 kilometer brede demilitariserte sonen mot Sør-Korea.

Kontrasten til situasjonen ved den 38. breddegrad er slående her på landets nordlige grense, i hvert fall på den kinesiske siden: Ingen synlige, væpnede grensevakter patruljerer på elvebredden og det finnes heller ingen grensegjerder med piggtråd på toppen langs promenaden der turister spaserer og kaster nysgjerrige blikk mot den over elven. Gjerdene finnes riktignok utenfor byen, på steder der Yalu bare er et par hundre meter bred og der man kan vasse mellom landene.

– Om sommeren stuper vi uti elven fra den knuste broen og svømmer over til den andre siden. Bare du ikke går inn på tørt land, er det ingen i Sinuiji som bryr seg om det, forteller en ung kvinne meg.

Godt voksne mennesker i Dandong forteller at utsikten over elven ikke har forandret seg noe særlig på de siste tiårene. Men noen nye lagerbygninger skal i hvert fall ha blitt bygget, for å kunne ta imot alle varene som fraktes over i lastebilkolonnene som hver dag krysser broen og fylles opp på kinesisk side.

Kinesiske forretningsfolk venter på at deres nordkoreanske partnere skal ankomme tollboden i Dandong. Deltagelse i den legale og åpne handelen er tydeligvis sensitiv, og ingen ønsker å la seg intervjue.

En grønnsakshandler som jeg møter neste dag mens han venter i øsende regnvær ved tollboden, forteller meg at han selger sine varer til nordkoreanere flere dager i uken. Han vil ikke ha meg til stede når hans kontakter ankommer, og det vil heller ikke noen andre av de ventende kinesiske handlerne.Den helt legale og åpne handelen oppleves tydeligvis som sensitiv, og mitt nærvær skaper nervøsitet. Både en ansatt på tollboden og handelsmenn som først sa seg villig til å snakke med Aftenposten, trakk seg fra avtalene i siste liten, og ville heller ikke la seg intervjue anonymt.

Varer og beskyttelse

– Modig marsjerer vi over Yalu-elvens bro, synger et nordkoreansk jenteband på kinesisk i restauranten i Dandong. Litt skingrende, til eget akkompagnement av trekkspill og elgitarer, formidler jentene det patriotiske budskapet i sangen som ble diktet for 65 år siden og tilegnet avdelinger i Folkets frigjøringshær (det offisielle navnet på Kinas militære styrker) som kom det nordkoreanske broderfolket til hjelp mot ”imperialismen”.

Fortsatt er Kina Nord-Koreas nære allierte, forpliktet til å hjelpe det uberegnelige stalinistregimet militært hvis det skulle komme under angrep. Men det stopper ikke der: Beijing-regimet bruker også halve sitt bistandsbudsjett på å holde Pyongyangs vanstyre ved lag. I tillegg er Kina er også nordkoreanernes i særklasse største handelspartner og bidrar med 57 prosent av nabolandets import og tar imot 42 prosent av eksporten.

– Vi gir dem altfor mye! sier en forarget mann jeg snakker med under en biltur til et stort oljeraffineri og – lager i et jordbruksområde i Dandongs utkant. Rørledningen går direkte over til Nord-Korea som får det aller meste av sin olje og gass fra Kina, sterkt subsidiert.

For nordkoreanerne er Kina en nødvendig partner, som ved hjelp av manipulasjon kan overtales til fortsatt finansiering og beskyttelse, men bestandig med den risiko at Nord-Korea kan miste kontrollen over sin egen skjebne, oppsummerer Rodger Baker, nestsjef for Øst-Asia-analyse i den geopolitiske tankesmien Stratfor det kompliserte forholdet.

Baker påpeker at Beijings vilje til å støtte Pyongyang skyldes Kinas egne sikkerhetsvurderinger langt mer enn felles ideologi og historie fra tidligere samarbeid. Kina ser først og fremst Nord-Korea som en nyttig buffer mot vestlig innflytelse fra USA og det amerikanskstøttede Sør-Korea, mener Baker, som sammenligner med Russlands forhold til Ukraina.

En hindring

Beijing er seg samtidig bevisst at forholdet til Pyongyang kan være et hinder for Kinas forsøk på å nå egne strategiske mål og i verste fall kan trekke landet inn i krig, ifølge eksperten.

At president Xi Jinping kan styre sin begeistring for Nord-Korea og dets president Kim Jong-un, er tydelig demonstrert ved at Kinas mektigste leder siden Deng Xiaoping ennå ikke har besøkt Pyongyang, påpeker flere analytikere.

Mange har også merket seg at alliansepartneren ikke får bli med blant de stiftende medlemmene i den nye asiatiske infrastruktur-investeringsbanken (AIIB).

Det er også åpenbart at Pyongyangs uberegnelighet og truende, aggressive språkbruk ikke bidrar til å styrke Xi’s mål om partnerskap mellom ulike sivilisasjoner og en ny silkevei av handelsruter, påpeker flere analytikere.

– Hater Kina

Den tidligere nordkoreanske etterretningsoffiseren Jang Jin-sung har hevdet at Pyongyang-regimet på sin side sterkt frykter for mye kinesisk påvirkning av sitt undertrykte folk, og at lederne ser Yalu-elven som en adskillig farligere grense enn den som ved den 38. breddegrad skiller de to koreanske statene.

Jang beskriver den som ”en ideologisk demarkasjonslinje”.

Nordkoreanere med oksekjerre på en av øyene i Yalu-elven. Livsvilkårene er vesentlig annerledes enn på kinesisk side av grenseelven.
Jorgen Lohne

Han hoppet av mens nåværende president Kim Jong-uns far hadde makten, og overrasket mange da han hadde dette å fortelle etter at han var i sikkerhet:– Det land som Kim Jong-il hater mest, er Kina!

Årsaken til hat og frykt er selvsagt at de kinesiske kommunistledernes vilje til reformer de siste tiårene har gitt deres undersåtter en relativ frihet og en velstand som nordkoreanerne knapt klarer å forestille seg i drømme, påpeker Kerry Brown i det EU-finansierte forskningsnettverket ECRAN:

Hvis Nord-Korea skulle bli styrt etter prinsippene for ”sosialisme med kinesiske særtrekk,” som lederskapet i Beijing kaller sin ideologi, ville det føre til en uunngåelig slutt for Kim-familiens dominans og full kollaps for den verden av illusjoner dette dynastiet har bygget opp for å holde på sin makt, fastslår eksperten Brown, som viser til spionen Jangs beskrivelser i en artikkel i The Diplomat.

Avhoppere henrettes

Vissheten om at tilværelsen er adskillig lettere på kinesisk side, fører naturlig nok til at enkelte nordkoreanere bruker denne temmelig åpne grensen til å flykte:

– En venn av meg er soldat i Folkets frigjøringshær, og for en tid siden tok han en nordkoreansk avhopper til fange, forteller en venn av forretningsmannen fra Dandong som har sluttet seg til oss ved restaurantbordet.

– Soldaten fikk senere vite at mannen han sendte tilbake til hjemlandet, ble skutt. Det gikk sterkt inn på min venn. Nå har han erklært at han heller vil utsette seg selv for fare enn å arrestere andre som måtte forsøke å komme seg ut av Nord-Korea, sier mannen.

For den som har mot til det, mangler det nok ikke på motivasjon for å forsøke å komme seg ut av det familiestyrte, stalinistiske samfunnet. I tillegg til den politiske undertrykkelsen er ren nød en god grunn til å ønske seg vekk:

En ny FN-rapport konkluderer med at det bare i år kreves humanitær innsats til en pris av 876 millioner kroner for å avhjelpe bare den verste nøden i Nord-Korea.

– Mat og ernæringstrygghet er en betydelig utfordring. Anslag viser at 18 millioner mennesker av en befolkning på nesten 25 millioner er avhengig av offentlig distribusjon av mat. Manglende adgang til trygt drikkevann er et fundamentalt problem og fører til høy forekomst av diaré, infeksjoner og vannoverførte sykdommer. 3900 personer får hvert år medisinresistent tuberkulose og cirka 2500 dør hvert år av sykdommen, fremgår det av rapporten fra verdensorganisasjonen, som kaller tilstanden i Nord-Korea for en ”kronisk humanitær situasjon” som får liten oppmerksomhet og som det er vanskelig å få store nok bidrag medlemslandene til å kunne løse.

Medlidenhet

– Jeg synes synd på mange mennesker jeg møter i Nord-Korea. Det er mye nød å se, selv om jeg ikke kan si at jeg har opplevd sult der, sier den jeanskledde importøren som jeg spiser et overdådig middagsmåltid med i Dongdan.

– Vi kinesere er svært heldige i forhold til våre naboer, sier mannen idet en av de blåkledde iler til og fyller opp glasset hans med klar væske enda en gang.

Hans firma handler med et statlig gruveselskap og har til tider stor profitt:

– Men akkurat nå er råvareetterspørselen dalende, så vi tjener ikke så mye.

– Hva ser du som den største forskjellen mellom nordkoreanere og kinesere? spør jeg min middagsgjest, mens jeg holder en hånd over eget glass for å unngå å få mer sterk drikke.

Sort jord er navnet på den sterke drikken.

Forretningsmannen tar seg enda en god støyt av det hvite brennevinet Sort Jord og tenker seg grundig om et par minutter.– Vi kinesere har ikke full politisk frihet, men vi tenker i alle fall som individer, sier han så, litt nølende, mens han igjen får påfyll.

– Nordkoreanerne, derimot, tenker kollektivt. De tør ikke annet.