Se for deg et krisemøte i EU anno 9. april 1940. Rundt bordet: Adolf Hitler (Tyskland), Neville Chamberlain (Storbritannia), Benito Mussolini (Italia), Francisco Franco (Spania), Albert Lebrun (Frankrike).

Scenen er utenkelig. Men nå møtes lederne for disse landene jevnlig i Justus Lipsus-bygningen i EU-kvartalet her i Brussel. De diskuterer alt fra arbeidsledighet til energiforsyning. Europa er et helt annet i 2015. Betyr det at det vi opplevde 9. april aldri kan skje igjen?

Aftenposten har spurt historieprofessorene Margaret MacMillan ved universitetet i Oxford og Øystein Sørensen ved Universitetet i Oslo om likheter og forskjeller mellom Europa i dag og før katastrofen inntraff.

I århundrer har Tyskland og Frankrike kriget mot hverandre. Nå er de gamle fiendene, her representert ved forbundskansler Angela Merkel og president François Hollande, nære allierte, ikke minst i EU-samarbeidet og NATO.
Thibault Camus

1)Tyskland

Da som nå er Tyskland det mektigste landet i Europa. Men med Adolf Hitler i ledelsen ble landet en totalitær, udemokratisk stat. Han ønsket å erobre store deler av resten av Europa og ville krige for å oppnå det. Han hadde rustet opp og forberedt den tyske befolkningen på krig i flere år, som revansje etter nederlaget etter Første verdenskrig. I dag er Tyskland grunnleggende demokratisk og svært tilbakeholden med å bruke militærmakt. Landet er en økonomisk stormakt, men ingen militær stormakt.

— Tyskland er et nøkkelland for europeisk enhet. Det er et mektig land, men veldig forsiktig med å utnytte makten. Før krigen falt dette landet i hendene på en som ville ha krig. Den gangen fantes det regjeringer i Europa som var villig til å bruke vold overfor egen befolkning. Det ser vi ikke i dag, sier MacMillan.

1930-årene var ekstremistenes tiår, her representert ved nazistenes leder Adolf Hitler og Italias facistleder Benito Mussolini.
Ap

2) Ekstremisme

Ekstremister, først og fremst nazister og fascister, overtok styringen i en rekke europeiske land på 1930-tallet. Dette gjaldt både Tyskland, Spania, Italia og flere østeuropeiske land. I kommunistiske Sovjetunionen styrte despoten Stalin. Professor Øystein Sørensen peker på at høyreekstreme og høyreradikale partier har opplevd et oppsving i flere europeiske land de siste årene, spesielt etter den økonomiske krisen startet.

— Vi ser også et oppsving for radikal islamisme med en tolkning av islam som avviser demokrati slik vi kjenner det. I verste fall kan man se for seg at små ekstremistgrupper kan eskalere spenningsnivået. Men man snakker ikke om en ny politisk tradisjon i Europa der diktaturer erstatter demokratier, slik vi så i mellomkrigstiden, sier Sørensen.

3) Harde tider

De harde 1930-årene var preget av massearbeidsløshet og stor sosial nød. Børskrakket i USA i 1929 hadde voldsom effekt også på Europa og spesielt Tyskland, som hadde lånt mye penger av USA for å bygge opp landet etter Første verdenskrig. Den økonomiske krisen bidro til at ekstremistene, med Hitler i spissen, kunne overta makten. Også i Europa i dag er det økonomisk krise, først utløst av konkursen til den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers i 2008. Det har utløst en økonomisk og sosial krise som har gjort at en hel generasjon risikerer lavere levestandard enn deres foreldre.

— Likhetstrekket med dagens situasjon er tendensene til krisestemning. Det er økonomiske og sosiale problemer over store deler av Europa. Men krisen er likevel svakere enn i 1930-årene, og europeiske land har bygd opp økonomiske institusjoner og sosiale nettverk på en helt annen måte enn da, sier Sørensen.

Storbritannias statsminister Neville Chamberlain trodde han skulle klare å stagge Adolf Hitler. Fredsforsøkene feilet.
Ap

4) Krig og erobringer

For et år siden ble Krim-halvøya annektert av Russland, den første territorielle erobringen etter Annen verdenskrig. Europa ble tatt på sengen.

— Mange vil nok prøve å trekke paralleller mellom Hitler og Russlands president Vladimir Putin. Men det bør man ikke trekke for langt. Tyskland var noe helt annet enn Russland er i dag, og Hitler var innstilt på krig. Putin spiller et aggressivt spill og ønsker å dominere Ukraina, eller i hvert fall den østlige delen. Hitler ville erobre hele den europeiske delen av Sovjetunionen. Det er noe annet enn Krim, sier Sørensen.

Hundre år etter at Første verdenskrig startet i fjor møttes EUs ledere symbolsk på åstedet for en av de verste slagmarkene, i Ypres i Belgia. Nå tror ingen at det kan bli krig mellom to EU-land.
Michel Euler

5) Internasjonalt samarbeid

FN-forløperen Folkeforbundet, som USA ikke var medlem av, og som Tyskland og Italia meldte seg ut av klarte aldri å stanse noen krig. Også dagens FN er handlingslammet i mange konfliktsituasjoner. De fleste europeiske land samarbeider imidlertid på en helt annen måte enn i mellomkrigstiden, både i EU og NATO. EU var et resultat av Annen verdenskrig. Landene er nå knyttet så tett økonomiske og politisk sammen at ingen tenker at det vil kunne blir krig mellom to EU-land.

I fjor annekterte Russland Krim-halvøya i Ukraina. Det var første gang siden Annen verdenskrig at et land gjorde en territoriell erobring i et annet.
Jan T. Espedal

6) Det uforutsigbare

Etter Den kalde krigens slutt var det en naiv tro på at alt ville gå bedre, sier Margaret MacMillan. Men så kom krigene på Balkan. Hun sier at det er mange bekymringsfulle tendenser i Europa i dag: konflikten i Ukraina, krisen i Hellas, økende fremmedfrykt og sammenbrutte stater i nabolaget. — Historien er full av overraskelser, og tilfeldigheter kan spille inn. Men jeg tror det er svært usannsynlig med en ny krig, sier hun.

- Var 2. verdenskrig unik og en gal manns verk eller kan det skje igjen?

— Forløpet krigen fikk, med Holocaust, ville ikke skjedd uten Hitler og nazismen. En revansjekrig etter nederlaget etter Den første verdenskrig kunne nok kommet uansett, men den ville vært en annen uten Hitler. Man skal ikke utelukke noen ting, men det ligger ikke an til noen ny storkrig i Europa nå. Europa er et helt annet og består av solide demokratier. Det gjorde det ikke den gangen, sier Øystein Sørensen.

Margaret MacMillan, professor i historie ved universitetet i Oxford.
Øystein Sørensen, professor i historie ved Universitetet i Oslo.