Den 26. november 1999 grunnstøtte katamaranen "Sleipner" utenfor Haugesund. Den sterke vinden og de høye bølgene gjorde redningsoperasjonen vanskelig. Båten var konstruert slik at den ikke skulle kunne synke. Men bølgene tok tak og fikk båten av skjæret. Forpartiet forsvant i havet, og de som greide det, klatret fortvilet opp mot det høyeste punktet. Men båten sank. Redningsvestene var gamle og vanskelige å få på. Redningsflåtene løste seg ikke ut som de skulle. De som hoppet i sjøen, måtte kjempe mot høye bølger og temperatur i vannet på 7-9 grader. 69 overlevende ventet mellom 20 og 55 minutter på redningen. 16 døde. Tre ble ikke funnet. 18-åringen Wim var en av dem.

Nyheten.

Noen timer tidligere var ettbarnsmoren Tove Følid i byen for å handle. Så hørte hun kirkeklokker. Hun så bort på Johanneskirken, så på klokken. Det stemte ikke. Hun har hørt kirkeklokker før når nære dør. Men hun tenkte ikke mer over det og kom seg hjem med varene.Sønnen hennes Dirk Wim Christer Følid Zwinkels (18) fikk den kvelden fri fra postrunden i militæret, og den slanke punkeren, musikeren og skuespilleren kunne ta båten hjem til hele familien i generasjonsboligen i Bergen. Mens han satt på båten, hvilte moren middag. Hun våknet av et skrik fra Benedicte, kjæresten til Wim. Tove skyndte seg ned trappene. — "Sleipner" har gått ned, ropte Benedicte, som hadde sett nyhetene. Tove måtte roe ned svigerdatteren, som i noen øyeblikk var apatisk, i andre hylte hun. De satte seg foran fjernsynet for å vente på neste nyhetssending.- Du og Wim er jo så nære, og som mor må du jo kjenne om han lever, bønnfalte hun.Tove kjente etter. Det var tomt. Men hun sa det ikke.

Savnet.

Tove Følid er nå 44 år. Hun sitter ved kjøkkenbordet i trevillaen i Bergen. Hun snakker lavt og rolig og overdøves innimellom av barnelatter fra stuen. På bordet står et bilde av ham. Øynene hans følger alvorlig og intenst med. Ved siden av bildet ligger utskrifter av savnet-listen etter katastrofen i Asia. Samboeren Terje oppdaterer jevnlig:- Nå er de nede i 88 savnede. Og som Petersen fossror! sier han. Tove rister på hodet. Flodbølgen gir liv til egne minner. Men den største påkjenningen er alle feilene de gjør, og at Norge ikke lærte av "Sleipner"-ulykken. Hun har tilbudt de etterlatte hjelp til å danne støttegruppe.Hvordan kommer man tilbake til hverdagen etterpå? Tove smiler og svarer for seg selv: "Man er pent nødt til det". Hvordan takler man at den døde er savnet, slik det er for mange som ble rammet av flodbølgen? Begravelser skal gjøre det uvirkelige virkelig, men for dem som ikke finner sine, blir sorgen hvileløs.

Alle bildene.

Hun viser frem huset og peker stolt på bilder på veggene. Tove er amatørfotograf, og etter ulykken hengte hun opp flere bilder av ham. Når de ser på TV, ser Wim på dem. Punkeren Wim, posøren Wim. Han ser ut som en rockestjerne, men det var skuespiller han skulle bli. Tove sender fortsatt inn bilder av ham til fotokonkurranser. Innimellom vinner hun priser. Sønnen er død, men på en måte levende.- Se den rosa hanekammen! Han kom jo hjem med ny hårfarge hver gang, elsket å sjokkere, sier hun leende, og peker på et bord med et stort bilde av sønnen. Til venstre står støvlene hans med en bukett roser i. Sammen med Thea tenner de lys.Seks år er Thea blitt. Hun vil vise at hun har lært alfabetet. Jeg må si en bokstav. Så skriver hun den. A.B.C. Jeg sier W. Hun skriver W og sier stolt at hun "nå klarer alle sammen".- Bildene er bra for Thea. Hun kan vise at hun har pappa, hun også, sier hun. Det var vondt i barnehagen en tid, når andre unger sa hun ikke hadde pappa. Men så hadde Tove fotoutstilling. Med 20 bilder av Wim. Barnhagen dro, og Thea pekte og pekte: Der er pappa, der er pappa. Bak barna sto de voksne fra barnehagen og gråt. Thea spør ofte om faren sin. Sier noen ganger "natta, pappa". Men selv var hun for liten til å huske ham. Thea ber farmor om et plaster, hun blør i munnen, sier hun.- Ta en bomullspinne, du, plasteret faller av, sier Tove, og jenta løper til badet.- Hun ligner på faren sin, sier hun, og viser et bilde av Wim som liten. De er som to dråper vann.

Borte.

Ulykkeskvelden dro de til mottaket på Hotell Neptun i Bergen. Noen fikk glade nyheter, andre ikke. Bussen med overlevende skulle komme klokken 06.00 morgenen etter. Men politiet sa at Wim ikke var med. Samboeren fantaserte om at han satt på et skjær, at han levde, men led av hukommelsestap. Tove forsøkte å forklare at det ikke var håp. Visst drev Wim med idrett, og han røykte ikke, men Tove sa: Det er nok for kaldt for ham i vannet. De gikk hjem før bussen kom, de orket ikke gledesscenene. 07.00 ringte Tove Følid en venninne: Wim var med på "Sleipner", sa Tove. Jeg kommer, svarte venninnen.Den første tiden gråt hun knapt. Sjokk er menneskets måte å takle det som ikke kan takles. Tove takker hjernen sin for det. Da hun endelig sovnet, drømte hun om ham. Wim sto på en strand. Øynene lyste av en lykke hun aldri hadde sett før. Han hoppet og danset, som han pleide, han var alltid i bevegelse. Men så så hun at han også lå urørlig noen meter bortenfor. Hvordan kan du stå her når du ligger der? spurte hun i drømmen. Det der er ikke min kropp lenger, jeg har fått ny, svarte han. Så var drømmen ferdig.Siden drømte hun ikke mye om ham. Psykologen mente det var fordi hun klarte å snakke om ham og jobbe med sorgen.Wim hoppet i det frådende havet med en av kameratene. Kameraten ropte: Går det bra? Ja, svarte Wim. Det er siste observasjon man har av Wim. Det siste den optimistiske gutten sa var "ja". Wim var en av tre som da ikke var funnet etter "Sleipner"-katastrofen. Og slik skulle et liv stoppe opp i en alder av 18, og de som sto ham nær, skulle bli forandret for alltid.

Veien videre.

Tove husker ikke ett spesielt vendepunkt. Men mange små steg fremover. Som å komme tilbake til rutinene. Det tok et par måneder før hun returnerte på jobb som forskningstekniker på universitetet. Hun ville være sterk nok til ikke å grine hver gang en kollega ga henne en klem eller spurte hvordan det gikk. Det samme gjaldt for andre "småting"; som å gå i butikken eller i banken. Og etter hvert på kino, pub, restaurant eller fest. Men hun kjente en varhet, for egne og andres reaksjoner: "Her går jeg som er i sorg ut og tar meg en øl, hva må ikke andre tro om meg?" Men hun tok seg en øl.Mennesket har gjennom millioner av år utviklet en evne til å tåle det ufattelige, mener krisepsykiater Lars Weisæth. "Sleipner"-forliset var en av de mest medieomtalte katastrofene i norsk historie. Nå er den overgått av katastrofen i Asia. Og "massedød" kan gjøre sorgarbeidet lettere. Hele samfunnet reagerer. Du er ikke alene. Du får tilbud om oppfølging. Krisepsykiater Atle Dyregrov mener de fortjener all oppfølging de kan få, men har en utfordring til helseminister Ansgar Gabrielsen: Det må også gjelde for dem som er berørt av "små" ulykker.Thea kommer på kjøkkenet igjen. Lurer på om farmor er ferdig snart. Hun viser oss en klappelek som heter "My name is". Vi gjør som hun sier og forsøker å klappe riktig. Hun synes vi gjør det ok, men legger til at det heter "Mai næimis", og den gjelder ikke hvis man glemmer å si "I love you" til slutt.- Hun eier jo ikke sceneskrekk. Akkurat som faren sin, flirer Tove.Hva sier man til noen som har mistet noen? Tove gjør det lett. Hun har snakket hull i hodet på folk og kan fortelle til langt på natt. Det er bedre å spørre de etterlatte enn å la det være, synes hun. Noen ringte. Noen sendte blomster. Mens andre trakk seg unna. Og slik skjønte hun hvem de virkelige vennene var. De tør kanskje ikke, tenkte hun, de tror vi vil sitte alene med sorgen. Men hun ville dele, snakke morgener, dager, kvelder, netter. - Du synes jo så synd på deg selv, sier hun. - Men jeg tror kvinner og menn reagerer forskjellig. Mange menn ønsker samleie for å avreagere, mens kvinner vil ha kos og ømhet. Sex forbindes med glede, og jeg syntes lenge det var galt å glede seg når jeg hadde det vondt, sier hun.Og slik kan et samlivsproblem oppstå oppå alt det andre. For hverdagen tar ingen hensyn til sorg, den går alltid videre, og med den kommer påminnelser. Som brev. Hun måtte skrive hit og dit, si han var død. Tungt var det, men man må holde ut, sier Tove. Dethar kanskje overrasket henne mest: Styrken. Men det var fortsatt umulig å se fremover. Wim var savnet.Hun forstår hvorfor etterlatte ikke gir opp letingen i Asia. De trenger noe konkret å si farvel til. Hun forsøkte selv å hive blomster på sjøen, men havet er så stort, og hun visste ikke hvor han lå. Selv om han lå på bunnen et sted, forbandt hun ham ikke med sjøen.De søkte i noen dager, men dårlig vær forkortet effektiv søketid. Så fikk Tove en telefon. En ung mann fra politiet informerte om at søket sluttet om to timer. Hvorfor? spurte hun. "Det er ikke hensiktsmessig å søke mer". - Og da ble "hensiktsmessig" det verste ordet jeg visste om.Og da kom sinnet. Og med sinnet, en energi hun ikke visste om, krefter til å samle inn penger til nye søk. Hun måtte gjøre noe, ha noe å hevne seg på. Hun skrev brev til langt på natt. 192 til sammen. Alle for hånd. Bedrifter leser det når de får noe håndskrevet, tenkte hun, og fikk rett. De fikk inn nok penger til nye søk.

Oppryddingen.

Hva gjør man med tingene til den døde? Hun måtte selge bilen hans. Men skolebøker, gitar og klær fikk vennene hans. Russedrakten beholdt hun selv. Så kommer rettssaken hvor alt oppleves igjen. Og dagen hvor en prislapp ble satt på den omkomne. Tove fikk 200 000 for sønnen. Så går dagene. Og ofte støtten fra omgivelsene.- Noen krever at jeg skal svare "Jeg har det bra", for sorgen måjo være over nå sier Tove Følid.Det er en myte at de sosiale nettverk tar vare på de etterlatte, sier krisepsykiater Dyregrov. Virkeligheten er grellere. Etterlatte får kjempeoppmerksomhet i begynnelsen. 6-7 måneder senere hever mange på øyenbrynet hvis du fortsatt sliter. Etterlatte føler seg sveket. Andre føler seg sykeliggjort.- Sorgen er først bunnløs, men etter hvert overtar savnet. Jeg tenker på ham hver eneste dag, men jeg lærer stadig å leve med det, sier Tove Følid. Det går selvfølgelig an å leve et godt liv, men det kan ta lang tid før man føler det er verdt noe. Men et like godt liv som hun hadde? Det vet hun ikke. Hun kaller det et annerledes liv. Hun har fortsatt en grav å stelle, forklarer hun. Bursdagen hans på lille julaften går greit. Det er så mye å gjøre, så mange barn tilstede. Hver jul skal hun greie å gå til kirken. Men i siste liten går hun alltid til graven. Fortsatt forbinder hun kirken med noe annet enn jul.For selv om man har kommet seg opp, synker man en gang i blant. Morsdagen er årets verste dag. Wim laget alltid frokost og kaffe og serverte henne på sengen. Men hun synes det er feil å feire at man er mor til en som er død. Hun og Terje forsøkte å få barn igjen, de prøvde alt, uten hell, de ba om kunstig befruktning og prøverør. Men regelen sa hun var et år for gammel. - Wim skulle dødd et år tidligere, sier hun med svart ironi.Thea kommer inn på kjøkkenet. Den nydelige jenta bor hos besteforeldrene to uker hver måned, mens moren er på jobb. Tove klarer ikke beskrive betydningen av Thea. Jentungen vil vise noe og setter seg ved pianoet. Den lille jenta. Og et alt for stort piano. På noen tangenter står det C,D,E,F,G,A. Hun trykker dem forsiktig ned. Bommer noen ganger. Så klarer hun det. Lisa gikk til skolen. Hun stråler og ser bak seg for å se om vi har sett at hun fikk det til.Farmor er lykkelig over å se sånne ting. Men tenker at Wim også burde sett det.

Fortsetter å lete.

De var med på søkene. En robot filmet langs havbunnen. De så persienner fra "Sleipner", sikkerhetsbrosjyrer, redningsflåten fra forrige "Sleipner" som gikk ned 20 år tidligere. Hun husker en spesiell episode. Alt var stille på bunnen, ikke en strømning, nesten magisk. Plutselig så hun en boks stå stille på en knaus under vann. - Kjør nærmere. Hvis det er en ølboks, ligger ikke Wim langt unna, sa hun.Det var en colaboks. Tove ler da hun forteller det. Folk har en forestilling om de sørgende. At de skal sørge hele tiden. Men går man under. Jo mer fortvilet Tove var, desto større var behovet for humor. Svarteste galgenhumor i starten, gjerne noe om ulykken. Hun tenkte at folk kunne reagere når de så det: "Hva slags mor er hun, som sitter der og ler?" De vet ikke hva det egentlig handler om, tenkte Tove.Hun følte aldri irrasjonell skyld, men "irrasjonell utilstrekkelighet". For hun var ikke hos ham da han trengte henne mest. Visste han at han skulle dø? Hadde han det vondt? Slike ting vil de etterlatte vite. De får ikke alltid svar.Den 15. mars året etter ulykken fikk hun en telefon. De hadde funnet noen på havbunnen. En ung mann med rester av militærklær. Redningsvesten var borte, kun stroppene var igjen.Tove ringte båten med en gang. - Hvordan ser han ut? spurte hun. Letemannskapet klarte ikke svare, og hun visste nok grunnen, det var sikkert for ekkelt for dem å beskrive ham. Gutten ble ført til land. Eller som Tove sier: Det som var igjen av ham. Hun fikk følge likbilen, men ifølge regler fikk hun ikke se ham. Hun så den hvite likposen ligge i bilen. Hun ba om å få legge hånden sin oppå posen. Gi en slags berøring. Ønske velkommen hjem, på en måte.Men det stred mot reglene. Og ordtaket "ingen regel uten unntak" ble motbevist for andre gang. Da hun først fikk se bildene av ham og videoopptak fra funnet på bunnen, var 18-åringen mer skjelett enn menneske. Kun bena så fine ut, etter fire måneder i vannet, for de hadde vært inni støvlene. Men Tove så med en gang at det var Wim.- Jeg kjente igjen den fine pannen. Han hadde så tydelige trekk, sier Tove. Å endelig få si farvel ga henne en indre ro. Hun ble liksom ti kilo lettere nå. Det var nesten som å bli lykkelig, og hun gikk bare rundt og smilte. Da begravelsen var over, fikk hun ny energi. Hun jobbet i støttegruppen, minnesmerkegruppen, var formann i Bergen kameraklubb og var tilbake i full jobb. Og først nå klarte hun å gjøre rommet hans til fotorom. Hun så fremover.Wim hadde kommet hjem.

Tove Følid mistet sønnen sin, Wim, under Sleipner-forliset. Nå har hun delomsorg for barnebarnet Thea. Til venstre: samboer Terje.
HELGE HANSEN
Barnebarnet Thea gir mange gode stunder.
HELGE HANSEN