–Det er litt merkelig at vi kan sitte sammen på denne måten. Hadde vi møtt hverandre for ti år siden, kunne vi faktisk ha drept hverandre, sier Avner Wishnitzer (32).

Han kikker over mot Sulaiman Khatib (36), som nikker bekreftende.

De ser ut som to gamle venner. I virkeligheten er de to nye venner.

Avner har bakgrunn som soldat i den israelske hærens fremste eliteavdeling.

Sulaiman tilbrakte over ti år i israelsk fangenskap etter å ha forsøkt å knivdrepe en israelsk soldat for å sikre seg hans gevær.

Saken fortsetter under annonsen.

Nå arbeider de sammen i nettverket Krigere for fred.

Nasjonalister.

Avner og Sulaiman kommer fra hver sin side av konflikten mellom Israel og palestinerne. Hver av dem vokste opp i sterkt nasjonalistiske omgivelser. Hver av dem hadde styrke og mot til å bryte med disse omgivelsene. Hver av dem er overbevist om at konflikten kun kan løses gjennom samarbeid, ikke gjennom våpenbruk.

«Patriot».

Avner Wishnitzer ble født på en liten kibbutz nær byen Rehovot, ikke langt fra Tel Aviv.

–Det var et svært sionistisk miljø. Det ble gjort klart for meg at vi har rett til å være her, og at det er min plikt å hjelpe Israel å bestå. Jeg vokste opp som patriot, sier han, og tilføyer for sikkerhets skyld:

–Jeg er fortsatt patriot.

Fortsatt patriot, men med et annet syn på hvordan han kan «hjelpe Israel å bestå».

Tvilen begynte å melde seg i løpet av de tre og et halvt årene han tjenestegjorde i Sayeret Matkal. Dette er den kanskje mest berømte av den israelske hærens eliteavdelinger, med rekognosering, bekjempelse av terror og frigjøring av gisler som noen av sine viktigste oppgaver.

–Jeg begynte å lure, sier han nå om israelske mediers enstonige beskrivelse av konflikten med palestinerne og den haltende fredsprosessen.

Bosettervold.

Vendepunktet for Avner kom i 2003, da han ble med en gruppe fredsaktivister til området sør for Hebron på Vestbredden. Nettopp her har konflikten mellom jødiske bosettere og palestinske bønder vært spesielt hard og bitter.

–Jeg oppfattet meg selv som en observatør, sier han nå.

Men han ble raskt påvirket av det han opplevde:

–Jeg så ting jeg ikke trodde kunne foregå. Bosettere som gikk til angrep på palestinske bønder og drepte deres buskap. Og jeg oppdaget at det ikke bare var bosetterne, men min regjering og min hær som sto bak. Det var ikke så enkelt som jeg hadde trodd. Dette var ikke den hæren jeg hadde tjenestegjort i, men en hær som arbeidet for at vi skulle fortsette okkupasjonen, som spilte en av hovedrollene i denne mekanismen.

Soldatprotest.

Kort tid senere ble Avner kontaktet av noen tidligere soldatkamerater. De hadde tatt en viktig beslutning – de ville offentlig gå ut og nekte å gjøre tjeneste i de okkuperte områdene. Og han sluttet seg til, under sterk sjelekval:

–Jeg var livredd. Det var noen forferdelige uker. Men det var noe inne i meg som sa at politikken vår var feil, at jeg ikke kunne være med på å undertrykke et helt folk.

Den 21. desember 2003 sprang bomben: I alt 13 reservesoldater fra Sayeret Matkal, fra majors rang og nedover, troppet opp på statsminister Ariel Sharons kontor, hvor de overrakte et åpent brev: «Vi vil ikke lenger være medskyldige i det undertrykkende styret i områdene, eller i at millioner av palestinere nektes de mest elementære menneskerettigheter. Vi vil heller ikke tjene som skjold for bosetninger som er opprettet på konfiskert jord».

Sensasjon.

Brevet skapte en sensasjon i Israel, spesielt på grunn av den høye prestisje som er knyttet til Sayeret Matkal.

Det utløste krav om krigsrett og fengsling. Og det førte til at samtlige 13 som hadde undertegnet brevet, ble kastet ut av eliteavdelingen. Men det bidro også til at statsminister Sharon – en tidligere general – begynte å innse hvilken belastning okkupasjonen representerer for de væpnede styrker, og til at han gikk inn for en ensidig israelsk retrett fra Gazastripen som første skritt i en løsning på konflikten med palestinerne.

For Avners vedkommende førte protesten til at han og noen venner en tid senere møtte en gruppe palestinske aktivister, de fleste fra organisasjonen Al-Fatah, de fleste med dommer for oppvigleri, opprør og terrorisme.

Blant dem var en tidligere fange ved navn Sulaiman Khatib.

Drapsforsøk.

Sulaiman vokste opp nær Ramallah på Vestbredden, i en sterkt nasjonalistisk landsby og i en familie som var aktive i palestinernes kamp. Allerede som skolegutt meldte han seg på i denne kampen.

–Sammen med en kamerat begynte jeg å trene i fjellene, sier han med et sjenert smil. –For å skaffe oss skytevåpen besluttet vi å drepe en israelsk soldat med kniv. Jeg var 14 år gammel, kameraten min var 17.

Planen slo feil. Soldaten overlevde angrepet, Sulaiman ble pågrepet og dømt til 15 års fengsel. Etter 10 år og fem måneder slapp han ut. Da var han blitt som et nytt menneske.

–Jeg vokste opp i fengselet, sier han nå, uten å overdrive. Han ble rekruttert av Fatah, han deltok i fangepolitikk, han diskuterte, han lærte.

Ikkevold.

–I fengselet fikk jeg tid til å lese. Jeg leste historie, engelsk, hebraisk. Jeg lærte om Holocaust, og det jeg lærte, påvirket meg sterkt. Jeg ble også påvirket av israelske aviser og israelsk kringkasting.

Fremfor alt leste han om Mahatma Gandhi, Nelson Mandela og deres ikkevoldsideologi.

–Det jeg lærte, er at det ikke finnes noen militær løsning annet enn gjennom folkemord. I dag vet jeg at vår side er bedre tjent med ikkevold. Men på én betingelse – at det internasjonale samfunn legger press på Israel, sier han.

Det var denne overbevisningen som gradvis førte til at Sulaiman kom i kontakt med unge israelere, tidligere soldater, som i likhet med ham støtter tanken om forsoning, og om en palestinsk stat side om side med Israel.

«Ikke dumme».

Det store spørsmål er selvsagt i hvilken grad slikt arbeid gir noen gevinst, om det nytter.

Både Avner og Sulaiman understreker først og fremst sitt personlige utbytte.

–Krigere for fred er en av de mest meningsfylte erfaringene i mitt liv, sier Avner. –Jeg lærer meg selv å kjenne gjennom å møte folk med så annerledes bakgrunn. Og jeg har begynt å tenke gjennom saker og ting på en ny måte. –Det har kostet. Jeg har mistet venner, supplerer Sulaiman. –Vi kan ikke løse konflikten, men det gir en god følelse å kunne gjøre noe.

Og Avner får siste ord: –Jeg har ingen illusjoner om hvilken innflytelse vi har. Og jeg må innrømme at okkupasjonen er verre i dag enn den var da vi startet.

Vi er kanskje unge, men vi er ikke dumme.

Denne måneden avslutter Per A. Christiansen (67) sin andre periode som Aftenpostens korrespondent i Midtøsten. Han takker av med en serie reportasjer der han beskriver noen lyspunkter i en ellers dyster situasjon. Christiansen har fulgt utviklingen i Midtøsten siden 1966.<br></br><p>Gjennom de mer enn 40 år som har gått siden jeg begynte å dekke konflikten mellom Israel og palestinerne, er det blitt mange skuffelser. Det har vært kriger, opprør, konfrontasjoner. Jeg har møtt steile arabiske ekstremister og like steile israelske bosettere.</p><br></br><p>Jevnt over har det vært en deprimerende opplevelse. De beste ¿ ofte også de mest rørende øyeblikkene har kommet i møtet med mennesker som har innsett at forsoning er den eneste farbare veien for begge parter. Palestinere som har innsett at bare samarbeid med Israel kan gi dem en egen stat. Israelere som har innsett at bare samarbeid med palestinerne kan gi dem den tryggheten de streber etter.</p><br></br><p>For enkelte har veien til en slik erkjennelse vært spesielt lang og vanskelig. De har utsatt seg selv for ringeakt og hat. Desto større er min beundring for dem. De representerer små lyspunkter i en ellers dyster situasjon.</p><p/><br></br> FOTO:MAGNUS KNUTSEN BJØRKE
Bjørke Magnus Knutsen