– Vi stanset akkurat på grenselinjen, jeg tror den var rød. Så gikk vi ut alle av bilen som om vi hadde avtalt det, og begynte å danse mens vi trommet på taket, forteller Matthias Waschitschka.

– Da visste vi at vi ikke kunne hindres.

– Dette er verdenshistorie

Selv 25 år senere triller tårene når den tidligere DDR-borgeren forteller om det symbolske øyeblikket da han for første gang satte sine ben i Vesten, natten mellom 9. og 10. november 1989. Da var han 24 år, langhåret og aktiv i opposisjonen i den østtyske byen Halle.

– Jeg ringte moren min og ba henne gi beskjed på jobben om at jeg ikke kom i morgen. Dette er verdenshistorie, sier Waschitschka.

Han kjørte de drøyt 18 milene fra Halle til Berlin i en Trabant natten til 10. november på transittveien som egentlig var forbeholdt vestlige biler, og hele tiden var han redd for at grensen igjen skulle være stengt da de først nådde frem.

– I løpet av revolusjonstiden hadde vi alltid en stor skrekk: Hva gjør russerne?

Ved grensen grep han tak i en vakt opptatt med å stemple utreisedokumenter og sa: Hadde dette vært i går, ville du skutt meg. I dag slipper du meg gjennom, hvordan er det?

– Grensevakten svarte: Mer arbeid nå, sier Waschitschka.

Les også:

Åpnet grensen ved en feil

Waschitschka så den direktesendte pressekonferansen på TV der det ble erklært at grensen var åpnet, men det tok noen timer før han våget å tro at det var sant.

Åpningen av muren kom bardus på alle, også på sentralkomiteen i det østtyske kommunistpartiet som hadde møttes denne torsdagsmorgenen og vedtatt mer liberale utreisebestemmelser.

Formålet med at Berlinmuren ble bygget i 1961 var å holde DDR-borgerne innenfor grensene, og ironisk nok var også begrunnelsen for å gjøre det lettere å reise ut 28 år senere et ønske om at folk skulle bli boende. Tøvær preget hele det kommunistiske Europa, og i måneder hadde frihetslengtende østtyskere reist ut gjennom Ungarn og Tsjekkia.

Sentralkomiteens pressetalsmann Günter Schabowski var imidlertid ikke til stede da vedtaket ble gjort, og fikk en lapp overlevert før den rutinemessige pressekonferansen kl. 18. Her kan du se pressekonferansen.

Nøyaktig kl. 18.53 redegjorde Schabowski for de nye reglene, og på spørsmål fra en journalist om når de skulle trå i kraft svarte han:

– Ab sofort, unverzüglich! – Fra nå, umiddelbart!

Det hadde slett ikke vært sentralkomiteens hensikt, men med disse ordene ble muren faktisk åpnet. Folk strømmet til, først bare en og annen, så stadig flere. Grensevaktene hadde imidlertid ikke fått beskjed, og det kan regnes som det rene mirakel at det ikke ble grepet til våpen eller brukt vold denne natten.

Tusenvis av mennesker krabbet opp på muren ved Brandenburger Tor i Vest-Berlin om kvelden 9. november 1989.
Jørn H. Moen

Åpnet hjemmene sine

Da vennegjengen fra Halle ankom Berlin grytidlig på morgenkvisten, var det til en by som feiret sin største fest noensinne. I flere timer hadde frihetssøkende, nysgjerrige og engstelige østberlinere flommet gjennom overgangene i Muren og inn i en del av sin egen by de ikke hadde kunnet besøke på 28 år. På kneiper og kafeer festet kjente og ukjente, vestberlinere inviterte fremmede mennesker inn i hjemmene sine, det ble skålt i sekt og øl, og på Kurfürstendamm danset folkemassene hele natten.

1989: En østtysk soldat får en rose av en berliner på vestsiden av muren.
SCANPIX

Blant de dansende var også Marianne Birthler, en profilert opposisjonell som i årevis hadde presset på for å få til forandring gjennom engasjement i den protestantiske kirken.– Etter massakren på den himmelske freds plass i Beijing den 4. juni var stemningen spent, forteller hun da vi møtes på en kafé i Prenzlauer Berg i det tidligere Øst-Berlin.

Opposisjonen hadde en følelse av at noe skulle skje, men om utviklingen skulle gå i kinesisk retning – DDR-regjeringen hadde gratulert Kina med aksjonen – eller mot en demokratisering slik man så det i Polen og Ungarn, var uvisst.

– Men vi hadde stort håp, sier hun.

Håpet var blitt adskillig mer konkret 9. oktober, som for Birthler og mange andre var vendepunktet under den fredelige revolusjonen i DDR: Den store mandagsdemonstrasjonen i Leipzig. For første gang grep ikke politi og sikkerhetsstyrker inn, og det ble klart at opposisjonen kunne vinne frem, men i hvilken grad og hvilket tempo hadde ingen noe begrep om. Først etter 9. november ble for eksempel snakket om tysk gjenforening.

Les også: Fotograferte Muren fra den forbudte siden

Talte til hundretusener

Den 4. november sto Marianne Birthler på talerstolen på Alexanderplatz i Berlin.

Den aller største demonstrasjonen mot regimet i DDR foregikk 4. november på Alexanderplatz i Berlin. Her taler Marianne Birthler. – Jeg trodde knærne skulle svikte, forteller hun i dag. FOTO: PRIVAT

– Det var utrolig spennende for meg. Jeg trodde knærne skulle svikte, smiler hun. Birthler kom til plassen en time før og så alle menneskene som strømmet til det som skulle bli den største demonstrasjonen mot DDR-regimet, minst 200 000. Banebrytende var det også at DDR-TV viste demonstrasjonen på tysk TV, det var første gangen de viste opposisjonens aktivitet, nok et tegn på i hvilken retning det bar.Også Birthler så pressekonferansen direkte den 9. november, men selv om hun satt bare noen hundre meter fra muren, tok det tid før hun kom seg av gårde. Et amerikansk fjernsynsteam hadde avtalt å møte kjæresten hennes, også en aktiv opposisjonell, og de to ventet hjemme hos ham. – Det er jo forbløffende at vi var så disiplinerte og ikke bare styrtet av gårde, sier hun 25 år etter, det er noe prøyssisk over det. Vi kunne jo bare hengt en lapp på døren!

Les også:

– Byen min ble hel

Først etter midnatt var intervjuet overstått, og de to skulle krysse grensen. En grensevakt stemplet legitimasjonen hennes, og hun ble livredd – hun hadde hørt at den type stempling betydde at hun ville bli nektet innreise igjen og fikk panikk, der hjemme hadde hun tre barn. Men da hun så hvordan folk hele tiden passerte også andre veien, fra vest til øst, roet hun seg.

I vest vekket hun noen venner som ikke hadde fått med seg begivenheten, de hadde sekt i kjøleskapet, og etterpå feiret de med hundre tusen andre på Kurfürstendamm, hele natten.

– Jeg var opposisjonell, men jeg er jo også berliner – og dette var min by som igjen ble hel, sier hun.

Senere skulle Marianne Birthler bli en fremstående politiker i partiet De grønne, hun satt i det eneste valgte parlamentet i DDR og deretter i Forbundsdagen, og ikke minst var hun i 11 år leder for Stasi-arkivet. Hun føler ikke dramatikken i 1989 som et dramatisk brudd i hennes eget personlige liv, slik så mange østtyskere gjør – slik Matthias Waschitschka gjør.

– Jeg var opposisjonell, men jeg er jo også berliner – og dette var min by som igjen ble hel, sier Marianne Birthler. Hun vekket uvitende venner i vest, feiret med å drikke sekt og festet på Kurfürstendamm.
Signe Dons

– Åh! Et murbarn!

For ham er fortellingen om 9. november en fundamentalt personlig opplevelse om et dramatisk døgn som begynner og slutter på samme sted: Kneipen Gose i Halle. 9. november kom han dit for å feire familiens første barnebarn: Hans niese Nina ble født kl. 19.30, og mens han travet gatelangs i bydelen Kreuzberg under sitt aller første besøk i vesten, tenkte han på hvordan hennes liv kunne bli helt annerledes enn hans. – Og nå er det gått 25 år, og her sitter vi – det er helt vanvittig!

For Nina Galle er også med oss på kneipebesøk, og hun har – som onkelen så inderlig håpet da hun ble født – blitt voksen i en helt annen verden. Hun arbeider i barnehage og tenker lite på at hun er født på akkurat denne historiske dagen.

– Men alle sier jo alltid «Åh! wow, et Mauerkind (murbarn)!»

Men selv om Galle ikke engang var ett år da Tyskland ble gjenforent, føler hun seg helt bestemt som østtysker. Akkurat hva som kjennetegner «ossies» og «wessies» i dag, har hun ikke lyst til å svare på.

– Det er jo egentlig bare tull, vi er jo en enhet, teoretisk... smiler hun.

Den 9. november for 25 år siden var Matthias Waschitschka på kneipen Gose for å feire at niesen Nina Galle var født. Han håpet hun ville få vokse opp i bedre tider. Det fikk hun, og i dag tar onkel og niese en dobbel skål på den samme kneipen: For Nina Galles 25–årsdag og for murens fall.
Signe Dons

24 år i fengsel

I Kreuzberg møtte Matthias Waschitschka en vestberliner som ga ham 50 mark i hånden, tilsvarende en månedslønn. For pengene kjøpte han sydfrukter og vestlige aviser. Vel tilbake på Gose et døgn senere delte han bananer og ananas med venner, og frihetsfesten fortsatte.

– Tre år senere reiste jeg til Australia og var backpacker i tre måneder, og der fikk jeg et voldsomt sinneanfall. Tenk at de hadde sperret meg inne i alle disse årene, at jeg måtte bli 29 år før jeg fikk oppleve noe sånt, husker han.

Det tok et par år å finne roen, å begynne å tenke slik han fortsatt tenker i dag:

– Etter 24 år i fengsel vet jeg hvordan livet er i et diktatur, og jeg vet hvor høyt jeg skatter det å leve i frihet.

@ingridbrekke

Les også:

VIDEO: — Jeg feirer fortsatt ikke

VIDEO: 13. august 1961 våknet berlinere opp i en delt by