Hansjürg Denscher er et av tidsvitnene som bruker mye av sin tid på å fortelle hvordan Stasi holdt DDRs befolkning i et jerngrep. 9. november er det 25 år siden Berlinmurens fall.

Stasis fengesl i Berlin, omringet av vakttårn, piggtråd og høye murer, og med jerngitter foran vinduene, var ikke engang avmerket på kartet. De som kom hit, visste ikke hvor de var.

I dag er det vanskelig å forstå hvordan det gikk an. Men i det gjennomkontrollerte og overvåkede DDR var Stasi-fengselet i Hohenschönhausen en godt bevart hemmelighet for de aller fleste.

Polstrede celler fløt med blod og urin

Personer som det hemmelige politiet mente hadde DDR-fiendtlige meninger, kunne bli pågrepet på gaten, puttet inn i det som så ut som uskyldige varebiler, og ført inn i en garasje i dette hemmelige fengselet i Berlin. Der ventet eviglange kryssforhør, isolasjon, trusler og noen ganger tortur. Fra de gummipolstrede cellene i kjelleren, som skulle brukes til å «roe ned» fanger, ble det vasket ut blod og urin.

Hansjürg Denscher er et av tidsvitnene som bruker mye av sin tid på å fortelle hvordan Stasi holdt DDRs befolkning i et jerngrep. Den første gangen han fikk problemer, var han bare 15 år.

Stasi kom da han spilte Joan Baez

Han var langhåret og gikk med hullete jeans på et kristent stevne. Stasi kom, slo ham ned, arresterte ham og holdt ham i tre døgn for å undersøke et «saksforhold». Hvilket aldri ble klart.

En annen gang var han uforsiktig med musikken han spilte. Det var hjemme i Erfurt, og vinduene på rommet hans vendte ut mot et torg. Han spilte Joan Baez som sang «We Shall Overcome».

- Problemet var at vinduet var åpent. På torget var det en seremoni der grensevakter avla ed. Og så gjallet musikken ut på torget. Snart sto Stasi på døren. Det ble ti dager i varetekt, forteller Denscher.

En enkel celle, lys utenfra, men ingen mulighet til å se gjennom det tykke glasset. Ingenting å lese. Fangene fikk ikke ligge mellom 6 om morgenen og 21 om kvelden. Målet var å bryte dem ned.
CHRISTIAN T. JØRGENSEN / EUP-BERLIN.COM

Stasi visste alt om hamNå sitter han på trebenken inne i en av cellene i Stasi-fengselet. Luften blir raskt tett innenfor murveggene. Selv om det kommer lys inn av vinduet, er glasset laget slik at man ikke kan se noe på utsiden. I taket i gangen er det rødt og grønt lys som fangevokterne brukte for å signalisere om andre fanger ble ført inn eller ut av korridoren. De innsatte skulle ikke vite om hverandre.

Jeg følte meg fullstendig

utlevert og hjelpeløs.

Dagene var dominert av forhør.

Denscher har fortrengt hvordan det var da han selv satt i flere av Stasi-fengslene rundt om i DDR.

- Jeg følte meg fullstendig utlevert og hjelpeløs. Dagene var dominert av forhør. Det var dem jeg tenkte på hele tiden. I løpet av forhørene, i små setninger, forsto jeg at de visste alt om meg.

De visste at broren prøvde å få jobb i en zoologisk hage, og forhøreren lurte på om han trodde han ville få det nå. Det fikk han ikke. Den frigjørende amerikanske musikken hadde ikke falt i smak.

— Jeg ble mistroisk overfor alle

Etter hvert begynte han å tenke på hvordan de kunne vite så mye. Han jobbet i fredsbevegelsen, men prøvde ikke å rømme fra landet. Denscher forteller at han i 1983 havnet i fengsel fordi han tok initiativ til en underskriftskampanje for å få et minnesmerke for jødene som ble sendt til konsentrasjonsleir under annen verdenskrig.

- Det var vanskelig å tro at noen av vennene mine hadde fortalt det, for de hadde jo selv skrevet under. Men etter hvert forsto jeg at noen måtte ha forrådt oss. Jeg ble mistroisk overfor alle. Det er dødelig. Den eneste jeg ikke mistenkte, var kjæresten min.

Fikk navnet på angiveren - til slutt

I 1993, da han fikk innsyn i Stasi-arkivene, kom sannheten for en dag. Han fikk vite dekknavnet til personen som hadde gitt opplysninger til det hemmelige politiet. Arkivet fortalte også hva det virkelige navnet var: Det var kjærestens.

- Da jeg fikk vite det, var det likevel over.

- Konfronterte du henne med det?

- Nei. Jeg mener det er hennes oppgave å komme med en unnskyldning til meg, sier Denscher.

Det han beklager mest, er at han ble mistenksom overfor vennene. Det ødela vennskapene.

- Det sentrale var at jeg ikke trodde mine egne venner. Stasis plan var å få oppløst min krets, og slik sett hjalp jeg dem da jeg forlot mine venner, sier Denscher.

Vesten var de onde, i øst var de gode

Michael Bradler havnet i Hohenschönhausen av andre grunner. Han vokste opp i Øst-Berlin i «systemets ånd» på 1960-tallet. Moren var politi, faren funksjonær i kommunistpartiet. Fiendebildet var klart: Vesten var de onde, øst var de gode.

Han visste at sjokolade fra vest smakte bedre enn den østlige, men resten var propaganda. Vest var ensbetydende med nazister, fascister, kapitalister, narkotika, alkohol og terrorisme. Det var først etter at moren døde i 1971 og en skolevenn og besteforeldrene kom seg til Vest-Tyskland, at han begynte å stille spørsmål ved DDR-samfunnet.

Først i 1998, da han fikk se sine egne mapper i Stasi-arkivet, fikk Michael Bradler vite at det var i det hemmelige fengselet i Hohenschönhausen han hadde sittet innesperret.
CHRISTIAN T. JØRGENSEN / EUP-BERLIN.COM

- Jeg tenkte ikke på å flykte, for jeg visste det var farlig.I stedet søkte han om å komme til vest på lovlig vis. Det ble en skueprosess, som ga summarisk avslag på 15 sekunder. Men han visste at det var en mulig.

33.000 ble kjøpt fri av Vest-Tyskland

Havnet han uskyldig i fengsel, kunne han bli kjøpt fri av Vest-Tyskland. Over 33.000 ble kjøpt fri fra 1963 til 1989. Det ble en viktig inntektskilde for DDR.

Han tok med seg ID-kort og gikk til grensen og ba om å komme over. Resultatet ble Stasi-fengselet. Han ante ikke da at det fantes et fengsel som Hohenschönhausen. Første avhør varte fra 21 om kvelden til 4 om natten.

- I begynnelsen var jeg på enkeltcelle. Det var ingen bøker, ingenting å gjøre. Målet var å trekke personligheten ut av meg og gjøre meg til et objekt, sier Bradler.

Barn anga sine egne foreldre

Det han var mest redd for, var at det han gjorde, skulle gå utover faren og søsknene.

- Det perverse med systemet var at Stasi klarte å være i det minste hjørnet av staten. Barn spionerte på foreldre. Det var fullstendig integrert i samfunnet. Og det kunne føre til at du ikke fikk tatt eksamen, ikke kunne være med på idrett, osv.

Etter ti måneder ble han kjøpt fri.

- I 16 år snakket jeg ikke om det som hadde skjedd. Først i 1998, da sønnen min var ti år og forsto at jeg hadde vært i fengsel, begynte jeg å beskjeftige meg med dette igjen. Jeg hadde fortrengt det. Og først da fikk jeg vite at det var i dette fengselet jeg hadde sittet i seks måneder.

Les også:

13. august 1961 våknet han opp til et delt Berlin.

Syv ting du neppe visste om DDR