Den første bomben velter en buss som tilfeldigvis passerer hotellet. Eksplosjonen får gjester og ansatte inne til å samle seg i den sørvestlige fløyen – der har de utsikt ned mot gaten og kan følge med på hva som har skjedd.

Det er også der de seks sprengladningene som utgjør angrep nummer to, er gjemt.

Når disse går i luften, mister 91 mennesker livet: 41 palestinere, 28 briter, 17 jøder og 2 armenere. Resten er en russer, en greker og en egypter. 46 personer blir såret.

Internasjonalt blir angrepet på King David-hotellet i Jerusalem fordømt som terror.

Jødisk terror.

Året er 1946, og motstandsgruppen Irgun, som kjemper for en egen jødisk stat i det britiske mandatområdet Palestina, skyr få midler for å nå sitt mål.

Sammen med en annen undergrunnsgruppe, den såkalte Stern-gjengen, tar de livet av i alt 373 mennesker det året. 300 av dem var sivile.

Men volden i det britiske mandatområdet Palestina oppsto ikke med Irgun og Stern. Den var også langt fra forbeholdt den jødiske siden i konflikten.

Aftenposten 24. juli 1946.

Når begynte det? Og hvorfor?

1896 — 1918: Sionismen og drømmen om et eget land

Allerede i 1896 hadde den østerrikske journalisten Theodor Herzl gitt ut boken Jødestaten . På grunn av den sterke antisemittismen i Europa må jødene grunnlegge sin egen stat, argumenterte han og ble med det opphavsmannen til Sionismen. Palestina, den gang under osmansk herredømme, var et sted en slik jødisk stat kunne opprettes, mente Herzl. Men han var også åpen for at staten kunne ligge andre steder og forhandlet en stund med britene om å få grunnlegge en stat i Britisk Øst-Afrika, nåværende Uganda.

Til tross for at han døde allerede i 1904, slo Herzls tanker an blant Europas jøder. Sakte men sikkert begynte mange av dem å slå seg ned i Palestina.

Den britiske Balfour-erklæringen fra 1917, om at det skulle etableres et «jødisk nasjonalhjem» i det britiske mandatområdet Palestina, oppmuntret ytterligere til emigrasjon.

1919 - 1947: Kappløpet om selvstendighet

Angrepet på King David-hotellet i 1946 var på mange måter dråpen som fikk begeret til å renne over for britene. I drøyt 25 år hadde de forsøkt å styre området de insisterte på å få som krigsbytte da Det osmanske riket ble delt etter første verdenskrig. Nå ga Storbritannia FN beskjed om at etter 15. mai 1948 var det slutt.

De første årene hadde gått relativt rolig for seg. Med noen få unntak holdt antall jødiske immigranter seg under 10.000 i året på 1920-tallet, og på flere områder så man tilløp til samarbeid. For eksempel var flertallet av arbeiderne ved mange jødiske kibbutzer palestinere.

«Vi gikk på fottur nesten hver lørdag. Noen ganger besøkte vi en arabisk landsby, der vi ble servert brød og hommos. Vi hadde blandede følelser for araberne. De virket så underlige, så fryktinngytende, men likevel så nær naturen,» fortalte Shimon Peres, senere statsminister og president i Israel, om tilværelsen midt på 1930-tallet.

Jødene som innvandret til Palestina, tok også med seg en ny tid. Der det tradisjonelle samfunnet i regionen var bygget rundt jordbruk med herskende klaner, begynte det så smått å vokse frem industri og urbane strøk. Arbeidere dannet fagforeninger og mange jøder kjøpte jord av rike arabiske og tyrkiske landeiere.

Den relativt fredelige sameksistensen skulle imidlertid ikke vare. Allerede i 1929 hade en krangel om Tempelhøyden i Jerusalem ført til palestinske angrep på jøder i en rekke byer. I alt mistet 133 jøder livet, de fleste av dem drept av palestinere. 116 palestinere ble også drept, brorparten av britiske sikkerhetsstyrker.

Britene gikk med på å begrense den jødiske innvandringen fra Europa – i en tid da antisemittismen aldri hadde stått sterkere på kontinentet

Spenningen ble ikke mindre utover på 1930-tallet. Stadig flere jøder ankom fra Europa, og disse ble foretrukket fremfor palestinske arbeidere i fabrikkene i Haifa og Jaffa. I tillegg var det ingen utsikter til uavhengighet fra britisk styre. Palestinerne hadde fått nok.

Palestinske krigsfanger holdes bak piggtråd under krigen i 1948.
HO

Det store arabiske opprøret som brøt ut i 1936, var rettet både mot britene og mot jødene. «De vanvittige angrepene førte til jødiske hevnaksjoner som ikke var mindre vanvittige. De arabiske hevnaksjonene som igjen fulgte, drev mange jøder til å slutte seg til ekstreme grupperinger. Lederne av den arabiske terroren ønsket dette velkommen,» skriver historikeren Yehoshua Porath.

Opprøret omfattet etter hvert hele Palestina: Telegrafledninger ble kuttet, oljeledninger ødelagt, politistasjoner angrepet, broer og jernbanelinjer sprengt. Da britene endelig fikk kontroll i 1939, var over 5000 mennesker drept, minst 15.000 skadd og en rekke arabiske ledere sendt i eksil eller flyktet.

Britene gikk med på å begrense den jødiske innvandringen fra Europa – i en tid da antisemittismen aldri hadde stått sterkere på kontinentet – men araberne oppnådde ingen løfter om uavhengighet.

Jødene ble på sin side mer sammensveiset og stemmene som talte for intensivert kamp for en egen nasjon, ble sterkere. Mens de fleste arabisk-palestinske ledere og klansoverhoder befant seg i andre land under andre verdenskrig – stormuftien av Jerusalem Al-Haj Amin al-Husseini tilbragte lengre perioder hos Hitler i Berlin – meldte over 100.000 palestinske jøder seg frivillig til det britiske militæret. Over 20.000 av disse endte opp med å gjøre tjeneste.

Holocaust, nazistenes drap på seks millioner jøder under andre verdenskrig, satte også fart i innvandringen til Palestina i etterkrigsårene. Mange jøder som tidligere hadde vært skeptiske til sionismen, mente nå at en egen stat var den eneste forsikringen mot at noe lignende kunne skje igjen. Folkemordet førte også til bred sympati blant vestlige land for jødenes selvstendighetskamp.

1948 — 1967: Triumfen. Katastrofen.

«Betydningen av den jødiske revolusjonen kan reduseres til ett ord: Selvstendighet. Selvstendighet for det jødiske folk i deres hjemland!» Slik formulerte David Ben-Gurion det allerede i 1944.

Fire år senere, 14. mai 1948, leste han som landets første statsminister opp uavhengighetserklæringen som gjorde Israel til en selvstendig stat. I løpet av få timer hadde både USA og Sovjetunionen anerkjent Israel.

Veien dit hadde imidlertid vært broket.

David Ben-Gurion, Israels første statsminister, sitter under et portrett av sionismens far theodor Herzl. Datoen er 14. mai 1948, Israel har erklært sin selvstendighet.
HO/REUTERS

Da FN 29. november 1947 med 33 mot 13 stemmer (10 land stemte blankt) vedtok å dele det britiske Palestina-mandatet i en jødisk og en palestinsk del og i tillegg gjøre Jerusalem til et internasjonalt styrt område, eksploderte uroen umiddelbart. De fleste palestinske arabere var kraftig imot en deling, og allerede dagen etter ble jøder angrepet i Haifa, Tel Aviv og Jerusalem. Sammenstøtene utviklet seg etter hvert til en regelrett borgerkrig. Etter noen måneders motgang der jød, nedkjempet jødene de palestinsk-arabiske militsene og tok kontroll over den delen av Palestina som FN hadde satt av til dem.

Det var Israels triumf. For palestinerne var det Al-Nakba – Katastrofen.

De palestinske militsgruppene var riktig nok beseiret, men samme dag som Israel erklærte seg uavhengig, angrep militære styrker fra Egypt, Jordan, Irak og Syria. De arabiske styrkene var dårlig koordinert og hadde når alt kom til alt, lite å stille opp med mot en etter hvert bedre utstyrt og mer erfaren israelsk hær. Unntaket var den jordanske hæren, som anført av Araberlegionen rykket inn på vestbredden og i Øst-Jerusalem.

Internasjonale forsøk på å mekle frem fred tok brått slutt da den svenske FN-utsendingen Folke Bernadotte ble drept av Stern-gjengen i Jerusalem 17. september 1948.

Da den siste våpenhvilen var undertegnet tidlig i 1949, kontrollerte Israel et langt større område enn det FN hadde satt av til den jødiske staten. Jordan okuperte Vestbredden og Øst-Jerusalem, mens Egypt kontrollerte Gazastripen.

Det var Israels triumf. For palestinerne var det Al-Nakba – Katastrofen. En skjellsettende opplevelse som skulle legge fremtiden til fremtidige generasjoner øde.

Mellom 600.000 og én million palestinere flyktet eller ble drevet på flukt i løpet av borgerkrigen. Ifølge den innflytelsesrike israelske historikeren Ilan Pappe var dette en strategi Israel gjennomførte med viten og vilje flere steder – nettopp for å gjøre Israel levedyktig som jødisk stat.

«De tapte og flyktet. Deres retur må nå forhindres. Og jeg vil kjempe imot at de kommer tilbake også etter krigen,» sa Israels første statsminister David Ben-Gurion.

Andre israelske politikere og historikere nekter derimot for at palestinerne ble fordrevet. Pappes kollega Benny Morris, som var den som først skrev om fordrivelsen av palestinerne, har på sin side forsvart strategien med at dette var den eneste måten Israel kunne overleve som jødisk stat.

Resultatet ble uansett det samme. Naboland som Jordan, Syria og Egypt fikk flyktningleirer som talte titusener av palestinere. Deres rett til retur er den dag i dag et av de vanskeligste temaene når israelske og palestinske ledere drøfter muligheten for en fredsavtale.

1967 — 1987: Fra total seier til hengemyr

Aftenposten under seksdagerskrigen i 1967.

«Vi vil ikke akseptere noen mulighet for sameksistens med Israel», tordnet den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser 26. mai 1967.15 dager senere hadde han ikke noe valg.

Da hadde Israel i et lynangrep knust både Egypt og deres allierte Jordan og Syria. Seksdagerskrigen i 1967 befestet Israel som den uovervinnelige militærmakten i regionen og la samtidig pan-arabiske drømmer om å gjenopprette skaden fra 1948 i grus.

Israel okkuperte Gazastripen, Vestbredden og Øst-Jerusalem, noe som sendte enkelte palestinske familier på flukt for annen gang på 20 år.

Selv om Israel lyktes med å kaste ut Yasir Arafat og PLO, ble invasjonen av Libanon en militær hengemyr

Sikkerhetsrådet vedtok samme år FN-resolusjon 242 som krever at Israel «trekker seg tilbake fra territorier okkupert i (…) konflikten» — en resolusjon som er blitt et referansepunkt i senere fredsforhandlinger mellom palestinere og israelere.

Israel har imidlertid til gode å rette seg etter resolusjonen.

Til tross for at de arabiske landenes tap i seksdagerskrigen var et nederlag også for palestinerne, vokste det frem en ny motstandsbevegelse på Vestbredden. Ledet av Yasir Arafat vokste Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) seg til en kraft å regne med. PLO og andre motstandsgrupper ble beryktet for sine terrorhandlinger, men lyktes samtidig med å sette palestinernes politiske kamp på kartet. I 1974 fikk Arafat sågar tale i FN.

I Israel blåste den politiske vinden på denne tiden mot høyre. I 1977 fikk landet sin første høyreregjering da Menachem Begin ble statsminister. Under Begin sluttet Israel fred med Egypt, men invaderte samtidig Sør-Libanon i et forsøk på å knuse PLO som hadde slått rot der.

Da kristne libanesiske militser i 1982 massakrerte mellom 700 og 2000 palestinere i flyktningleirene Sabra og Shatila og israelske soldater ikke grep inn, førte det til internasjonalt ramaskrik.

Israelske soldater står ved Klagemuren i Jerusalem under seksdagerskrigen i 1967.
HO

I Israel var ikke forferdelsen mindre. Rundt 400.000 mennesker marsjerte i gatene i Tel Aviv med krav om at israelske ledere som delte ansvaret for massakren, måtte stilles til ansvar. Granskningskommisjonen som ble nedsatt samme høst, konkluderte med at forsvarsminister Ariel Sharon bar et «personlig ansvar» for ikke å ha gitt ordre om å hindre massakren.Selv om Israel lyktes med å kaste ut Yasir Arafat og PLO, ble invasjonen av Libanon en militær hengemyr. Det skulle ennå ta nesten to tiår før israelske styrker var fullstendig ute av Libanon.

1987 — 1993: «Trykkokeren» eksploderer

«Gaza ligner på en trykkoker som er ved å eksplodere», sa den palestinsk-amerikanske forskeren Emile Nakhleh da han besøkte området tidlig på høsten i 1987.

Han beskrev en palestinsk befolkning som levde under elendige forhold, og en israelsk militærokkupasjon som bare ble mer og mer undertrykkende.

  1. desember krasjet en tankbil fra det israelske forsvaret inn en kø av biler som ventet ved kontrollpost for å komme hjem til Gazastripen, etter å ha vært på arbeid i Israel. Fire palestinere ble drept og sju andre alvorlig skadet.

Ryktene om at tankbilen hadde krasjet med vilje satte i gang det som i ettertid er blitt kalt den første intifadaen, opprøret som på arabisk egentlig betyr «renselse».

I løpet av noen få dager spredde opprøret seg fra Gazastripen til Vestbredden. Bildene av palestinsk ungdom som kastet stein i møte med godt utstyrte israelske soldater, gikk verden rundt.

«Dette er over i løpet av noen dager», sa Israels forsvarsminister Yitzhak Rabin.

Hamas ble grunnlagt og vokste frem under Den første intifadaen (1987-93). Her fra en begravelse i 2001.
SUHAIB SALEM / REUTERS / NTB SCANPIX

Det varte i seks år.I alt ble over 2000 palestinerne drept. På israelsk side mistet minst 160 mennesker livet.

Den første intifadaen lyktes med igjen å bringe palestinernes uavklarte situasjon opp på internasjonalt nivå. Og etter at Yasir Arafat i 1988 antydet muligheten for å anerkjenne Israels rett til å eksistere, endret også USAs syn på PLO seg. Plutselig ble den forhenværende terrororganisasjonen godtatt som palestinernes rettmessige representant. Israel ble på sin side oppfordret til å sette seg ved forhandlingsbordet.

Med intifadaen så også en ny og mer kompromissløs motstandsbevegelse dagens lys: Den islamske motstandsbevegelsen – bedre kjent som Hamas.

1993 — 2000: «Ikke i Washington. I Oslo»

Da Yitzhak Rabin, som nå hadde blitt statsminister i Israel, trykket hånden til PLO-leder Yasir Arafat på plenen utenfor Det hvite hus 13. september 1993, var det mange som måtte gni seg i øynene.

Ikke på grunn av den skarpe solen, men fordi de to nettopp hadde undertegnet den såkalte Oslo I-avtalen.

Så sent som i juni hadde Rabin uttalt privat at det var «for tidlig « å undertegne en avtale med palestinerne. Da hadde lavtstående representanter på palestinsk og israelsk side allerede forhandlet i flere måneder – med god bistand fra norske diplomater. De innledende samtalene foregikk i hemmelighet i Oslo og omegn. Senere ble forhandlingene løftet opp på høyere nivå inntil Israel hadde anerkjent PLO som forhandlingspart og palestinernes representant, og PLO anerkjent Israel.

«Vi går. Vi går fort. Ikke i Washington. I Oslo», het det i den israelske regjeringens takk til Norge.

Avtalen ga sågar Arafat, Rabin og utenriksminister Shimon Peres Nobels fredspris i 1994.

President Bill Clinton står sammen med Yasir Arafat (t.v.) og Yitzhak Rabin på plenen foran Det hvite hus 13. september 1993. Datoen er historisk, men Oslo-avtalens intensjoner ble aldri realisert.
GARY HERSHORN / REUTERS / NTB SCANPIX

På slutten av 80-tallet raste fremdeles intifadaen på Gaza og Vestbredden, og en fredsavtale virket fjernere enn noen sinne. Hva hadde skjedd som gjorde forhandlinger mulig?

*** På israelsk side hadde man skiftet regjering.** Under Yitzhak Shamir hadde Israel kategorisk avvist å forhandle med PLO, til USA og resten av omverdenens store frustrasjon. Den steile israelske holdningen under fredskonferansen i Madrid i 1991 imponerte heller ikke Washington.

*** Shamirs tap for navnebroren Rabin** ved valget i 1992 bar bud om holdningsskifte, til tross for at Rabin langt fra var kjent som noen forhandlingenes mann i Israel.

*** PLO var på sin side i en desperat situasjon.** Ikke bare foregikk det et opprør i de okkuperte områdene som PLO ikke fullt ut hadde kontroll over. Organisasjonen var også ute i kulden internasjonalt etter at Yasir Arafat støttet Saddam Hussein under Gulfkrigen i 1991.

Oslo I og senere Oslo II-avtalen fra 1995 etablerte Den palestinske selvstyremyndigheten på deler av Gazastripen og i enkelte områder på Vestbredden. Den var imidlertid langt fra noen endelig avtale og utsatte viktige spørsmål som fremtidige grenser, Jerusalems status og de palestinske flyktningenes skjebne.

Fredsprosessen, som den nå het, fikk seg en rekke skudd for baugen i årene som fulgte.

Shimon Peres. En ringrev i israelsk politikk som blant anet har vært utenriksminister, statsminister og president. Ble tildelt Nobels fredspris i 1994 for avtalen med palestinerne.
POOL

Allerede høsten 1995 ble Rabin drept av en høyreradikaler som var motstander av alle samtaler med palestinerne. I 1996 ble Likud-lederen Benjamin Netanyahu statsminister i Israel. Han var langt mer skeptisk til forhandlingene med palestinerne, en skepsis som ble godt foret av gjentatte og blodige selvmordsaksjoner fra Hamas’ side. Bare i 1996 ble 60 personer drept i slike angrep. Samtidig økte antall innbyggere i bosetningene på Gazastripen og Vestbredden med 40 prosent mellom 1993 og 1996.

I 2000 ble Oslo-prosessen av de fleste regnet som avsluttet da Ehud Barak og Yasir Arafat ikke klarte å bli enige om en endelig avtale under Camp David-toppmøtet i USA.

2000 — 2014: Ut av Gaza, inn på Gaza

Få hadde regnet med at det var han som skulle sørge for en israelsk tilbaketrekning, generalen som hadde skapt seg et navn på grunn av sine offensiver, ikke retretter.

Men i september 2005 ble Ariel Sharons flere måneder lange kamp kronet med seier: Israel trakk seg ut av Gazastripen og tvang gjennom en evakuering av bosetningene der.

Mange har påpekt at «Arik», den gamle krigshelten som var blitt statsminister, kanskje var den eneste i israelsk politikk med nok tyngde til å kunne gjennomføre tilbaketrekningen fra Gazastripen.

Manøveren kom etter magre år for fredsprosessen – som nå var blitt til den «såkalte fredsprosessen».

Avtalen som aldri kom i 2000, ble startskuddet for Den andre intifadaen i de palestinske områdene.

I USA satt George w. Bush i Det hvite hus. Sammen med FN, EU og Russland meislet han ut Veikartet for fred som skulle etablere en palestinsk stat og få på plass en endelig fredsavtale. Veikartet avstedkom en rekke samtaler mellom den nye statsministeren på palestinsk side, Mahmoud Abbas, og Ariel Sharon.

Mahmoud Abbas (1979) har vært palestinernes president siden 2005.
MOHAMAD TOROKMAN / REUTERS / NTB SCANPIX

Resultatene var imidlertid magre. Høsten 2004 døde Yasir Arafat i Frankrike etter å ha vært satt på sidelinjen politisk i flere år, omringet av israelske styrker i sitt hovedkvarter i Ramallah og utmanøvrert av Abbas.

I januar 2006 falt Sharon i koma etter å ha blitt rammet av et kraftig slag. Han våknet aldri.

Tre uker senere gikk Hamas til topps i det første frie parlamentsvalget i palestinsk historie. Verden svarte med å vise den ferske regjeringen ryggen. Et drøyt år senere førte splittelsen mellom Hamas og Abbas’ Fatah-parti til et væpnet oppgjør der Hamas gikk seirende ut på Gazastripen, mens Fatah ble sittende ved makten på Vestbredden.

Abbas har til en viss grad fortsatt forhandlingene med Israel, men har i lange perioder boikottet samtalene på grunn av Israels fortsatte bygging av bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem.

Hamas har på sin side havnet i konflikt med Israel en rekke ganger de siste årene. Bortføringen av soldaten Gilad Shalit i 2006 førte til militæraksjonen Sommerregn på Gazastripen. Senere har det fulgt massive israelske angrep i både 2008-09 og 2012 — noe som ifølge Israel skyldes Hamas' rakettangrep fra Gazastripen.

Etter mange år og en rekke mislykkede forhandlinger, kunngjorde Fatah og Hamas i juni i år at de var kommet til enighet om en samlingsregjering.

Israel bomber Gaza by 17. juli i år.
AHMED ZAKOT / REUTERS / NTB SCANPIX

Få dager senere ble tre israelske ungdommer bortført og drept på Vestbredden. Da tenåringene ble funnet drept noen uker sienere, førte det til løfter om hevn over Hamas, som fikk skylden av israelske politikere. I mellomtiden hadde Israel fengslet flere hundre Hamas-meldemmer, mens islamistene hadde gjenopptatt sin vante rekasjonsmetode fra Gazastripen: rakettangrepene. Torsdag 17. juli ga Benjamin Netanyahu grønt lys til en offensiv mot Gazastripen. Den fjerde på åtte år.

aasmund.gram.dokka@aftenposten.no

twitter.com/agdokk

Kilder: The Fifty Years War: Israel and the Arabs; A History of the Israeli-Palestinian Conflict; The Iron Wall: Israel and the Arab world; The Palestinian People; Krig og diplomati: Oslo-Jerusalem 1978-96; Scars of War, Wounds of Peace: The Israeli-arab Tragedy; The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited; The Palestinian Hamas; The Ethnic Cleansing of Palestine