Det han trodde skulle vare livet ut, raknet plutselig.

«Jeg vil skilles», sa kvinnen Reza Elahi (33) elsket. Ordene kom som et sjokk.

— Vi hadde gode venner, vi dro på mange fine turer sammen, vi hadde mye moro. Alt var helt perfekt, sier han.

Etter fire års ekteskap var det slutt.

For «Donya» (36) er historien en annen. Hun giftet seg med sin utvalgte etter tre år som kjærester. Men han endret seg, sier hun. Noen ganger slo han.

Saken fortsetter under annonsen.

— Jeg føler at ti år av mitt liv er kastet bort, sier hun.

I 2012 fikk hun innvilget skilsmisse.

Økning

I et land der skilsmisse tradisjonelt har vært tabubelagt, har det vært en stor økning i ekteskap som ryker i Iran de siste årene.

«Likhetene mellom den iranske skilsmisseraten og skilsmisser i land som lenge har opplevd kulturelle og familiestrukturelle forandringer er unike blant vestasiatiske land. Selv Tyrkia, som utvilsomt får mer innflytelse fra europeiske land og sekularisering, har en skilsmisserate som er mye lavere enn den som utvikles i Iran», heter det i Recent Divorce Trend in Iran.

Endringer

Mens konservative i Iran skylder på «vestliggjøring» og «større gudløshet» blant unge, peker sosiolog Shahla Ezazi på en familiestruktur i endring. Som i mange andre land gifter iranske kvinner og menn seg senere og får færre barn.

— Skilsmisser er ikke tabu lenger. Foreldrene mener at hvis paret ikke kan leve sammen, bør de skille seg. For et tiår siden var det annerledes, og det er ennå tabu for fattige, tradisjonelle familier, sier hun.

For Saeed Taghipour Changiz, sjefredaktør for økonomiavisen for Jahan-e-Eqtesad, henger det sammen med kvinners høye utdannelse – det er flere kvinner enn menn på universitetene – og økende økonomiske uavhengighet.— Kvinner er ikke ute etter å bli tatt vare på. I mange tilfeller står kvinnen for en stor del av familiens inntekt, sier han.

I en studie publisert i Global Journal of Health Sciences i 2012 om årsaken til skilsmisser i Qazvin-provinsen, er hovedårsaken blant menn partnerens «avhengighet» av sin egen familie. Blant kvinner oppgir flest at årsaken er «feil valg» av partner. Som årsak nummer to hos begge kjønn kommer «emosjonelle behov» som ikke blir møtt.

Støttet av familien

Donya driver en skjønnhetsklinikk der hun blant annet gjør bruder klare for den store dagen. Hun ser forventningene på nært hold, og hun tror økningen i skilsmisser henger sammen med generasjonen hun tilhører.

— Vi tilhører den såkalte «utbrente generasjonen,» sier hun, og referer til revolusjonsgenerasjonen som har opplevd krigen med Irak og flere perioder med sanksjoner og isolasjon.

— Når en jente vokser opp med alle disse problemene, blir det lett til at hun forventer at personen hun velger å leve med, skal kompensere for alle problemene. Når det ikke skjer, kommer skuffelse og skilsmisse.

Donyas familie støttet og hjalp henne gjennom skilsmissen. Fra samfunnet for øvrig har hun aldri fått negative reaksjoner.

— Vi går heldigvis gjennom en forandringsprosess, og det er ikke tabu på samme måte som før, spesielt ikke for menn, sier hun.

— Men ikke alle er like heldige, påpeker hun. En venninne som ikke støttes av foreldrene, må bli i ekteskapet til hun har spart opp nok penger til å klare seg på egen hånd. Og til tross for at hun mener at tabuet er borte, ønsker Donya av hensyn til familien ikke å stå frem med navn i denne reportasjen.

Vanskelig for kvinner

I iransk lov kan en mann lett skilles, men for en kvinne er det vanskeligere. Uten mannens samtykke, kan prosessen bli lang og kostbar. Kvinnen må da gjerne påvise spesielle omstendigheter som at mannen er impotent, at han misbruker narkotika eller ikke klarer å forsørge henne.

— En mann kan bestemme seg for å skilles når han måtte ønske det, men en kvinne har ikke denne retten, sier Nasrin Sotoudeh, en kjent menneskerettighetsadvokat.

Dermed bruker noen kvinner sin mahr til å presse mannen til å gå med på en skilsmisse. Mahr er penger som ifølge islamsk lov loves bruden før ekteskapets inngåelse, og som kvinnen når som helst kan be om at blir utbetalt – vanligvis ved en skilsmisse. Hvis en kvinne ikke får sin manns samtykke til å skilles, hender det i praksis at hun krever sin mahr, og hvis han ikke kan eller vil betale, oppgir hun retten i bytte for hans samtykke.Omsorgen for barna går også som regel til mannen.

Vondt minne

Basert på sin egen, dyrekjøpte erfaring, tror Reza at noen iranske kvinner – hans ekskone inkludert – ser på ekteskap som en vei ut fra foreldrenes hjem.

— Iran er et tradisjonelt samfunn. Mange jenter har restriksjoner når de bor sammen med familien. De må si hvor de går, når de kommer tilbake, hvor de har vært. Det gjør livet litt vanskelig for dem. Ekteskap er en utvei, sier han.

De giftet seg da hun var 23, han 25. Da hun ville skilles, sa hun: «Du har ikke forandret deg!». Fint, svarte han, det betyr at jeg alltid har vært ærlig med deg.

— Ingen skjønte hvorfor hun ville ut, ikke engang hennes foreldre, sier han.

Reza ønsker ikke å gifte seg igjen, nå når han har sett hvor lett det er å gå.

— Hun har etterlatt seg et vondt minne, og jeg er redd for å gifte meg igjen.

Twitter: @solbergkristin