Søndag kveld, norsk tid: Det har lenge vært en dårlig bevart hemmelighet, og med en kort twittermelding feier den tidligere førstedamen, senatoren og utenriksministeren siste rest av tvil til side:

«Jeg stiller som presidentkandidat. Amerikanere trenger en forkjemper hver dag. Jeg vil være den forkjemperen. – H».

Reaksjonene er raske og kontante: «For et ikon!». «Du er mesteren!». Og så: «Kjeltring». «Din maktsyke løgner». «Djevelen selv i forkledning». «Hun er den store Satan».

Hun har vært kontroversiell, elsket og hatet helt siden hun ble kjent for USA og resten av verden som kona til president Bill Clinton for mer enn to tiår siden.

Nå skal 67 år gamle Hillary Rodham Clinton selv en siste gang forsøke å innta Det hvite hus som president.

Hun kommer til å måtte ta mye dritt på veien.

Antifeminisme på høyresiden

— Hillary Clinton er dyktig, kunnskapsrik og vanskelig å sette fast. For å «ta» slike politikere må man gjerne finne noen personlige svakheter eller karakterbrister. Det er kanskje litt det som skjer for hennes del, sier førsteamanuensis Alf Thomas Tønnesen ved Høgskolen i Volda.

Han forsker på den amerikanske høyresiden og mener det har vært en antifeminisme i den konservative bevegelsen som gjør at det for mange fortsatt sitter langt inne å stemme på en kvinne.

— Det er nok uvant for mange å se for seg en kvinne som øverstkommanderende for militæret, sier han.

1990-tallet var en økonomisk oppgangstid og en periode fritt for store internasjonale konflikter som involverte USA. - Mange ser tilbake på 1990-tallet som en veldig god tid og Bill Clinton får mye av æren for det, sier Svein Melby.
J. SCOTT APPLEWHITE

Det er ikke noe nytt at Hillarys ambisjoner, stil, form og ønske om innflytelse provoserer. Allerede i presidentvalgkampen i 1992, da Bill utfordret den sittende George H.W. Bush, ble hun trolig mer enn noen annen tidligere potensiell førstedame utsatt for politiske angrep.Republikanerne forsøkte å tegne et bilde av en radikal og militant feminist som trivdes bedre i styrerommet enn på kjøkkenet. Med sine åpenbare ambisjoner og progressive standpunkter truet hun ifølge dem de tradisjonelle familieverdiene det moderne USA var bygd på.

— Jeg personifiserte sosial forandring. Jeg hadde mine egne meninger, interesser og karrière. Jeg sa hva jeg mente, på godt og vondt. Jeg symboliserte en fundamental endring i kvinnerollen, skriver hun i memoarene sine fra 2003, og legger til:

— Jeg forsto raskt at folk hadde en bestemt oppfatning av hvordan en presidents kone skulle opptre.

- Provoserte at hun ikke bare var til pynt

De oppfatningene skulle hun komme til å utfordre jevnlig i de åtte årene ektemannen var president. Der forgjengeren Barbara Bush hadde representert den upolitiske og ufarlige bestemoren av en førstedame, spilte Hillary tidlig en sentral politisk rolle. Hun fikk blant annet raskt ansvaret for arbeidet med å få igjennom en lovet helsereform.

Hillary Clinton fikk raskt en tydelig politisk rolle i Clinton-administrasjonen, men mislyktes med sin første store oppgave: å lede arbeidet med å få igjennom en helsereform. Her fra en høring i Kongressen om arbeidet med reformen i 1993.
JOHN DURICKA

Forslaget kom aldri til avstemming i Kongressen, og Hillary, som jo tross alt bare var ektefellen til ham det amerikanske folk hadde stemt på, ble skyteskive og måtte tåle sterk kritikk fra både helseindustrien og republikanerne.— Det provoserte nok mange at Hillary ikke bare var til pynt som førstedame. Hun var ung og smart og definerte rollen på nytt. I dag har du også Michelle Obama, men før Hillary var det alltid mer tradisjonelle kvinneskikkelser, sier Lisa Cooper, leder av Democrats Abroad i Norge.

Kritisert for å bli etter sidesprang

Om det hadde vært sterke vindkast i arbeidet med helsereformen, blåste det opp til full storm da presidentens sidesprang med praktikanten Monica Lewinsky ble kjent i 1998. For Hillary fantes det trolig ingen god utgang. Skilte hun seg raskt fra mannen, kunne det bli oppfattet som lite lojalt og støttende. At hun ble ved ektemannens side, falt imidlertid også mange tungt for brystet.

Selv om hun etter ektemannens sidesprang fikk enorm sympati og var rekordpopulær, mente mange feminister at hun ikke viste solidaritet nok, og at hun sviktet andre kvinner som var blitt bedratt.

«Den mest ydmykede kona i verdenshistorien» var beskrivelsen den innflytelsesrike kommentatoren i New York Times, Mauren Dowd, brukte om henne etter Lewinsky-skandalen.

— For mange motstandere personifiserte Bill Clinton det moralske forfallet i det amerikanske samfunnet. Dette gikk nok etter hvert også ut over Hillary, sier Svein Melby, seniorforsker ved Institutt for Forsvarsstudier og ekspert på amerikansk politikk.

Lewinsky-skandalen er også opprinnelsen til en av de mest standhaftige påstandene om Hillary: nemlig at hun inngikk en avtale med ektemannen Bill om ikke å gå fra ham i bytte mot fremtidig hjelp i hennes politiske karrière.

— Som kona hans ville jeg vri rundt nakken på ham. Men han var ikke bare min ektemann, han var også min president. På tross av alt ledet han USA og verden på en måte som jeg fortsatt støttet, skriver hun selv i sine egne memoarer.

26. januar 1998 benekter president Bill Clinton hardnakket at han har hatt et seksuelt forhold til den unge praktikanten Monica Lewinsky. Hillary støttet ektemannen offentlig i månedene frem til innrømmelsen 17. august samme år.
WIN MCNAMEE

— Kald og kalkulerende elitist

Heller ikke i USA er det lenger særlig provoserende å være feminist, men Clinton kritiseres fremdeles for å mangle varme og mykhet. "Kald" og "kalkulerende" er ofte adjektiver som blir henne til del.

Da datteren Chelsea ble mor i fjor, spekulerte flere i om Clinton hadde timet graviditeten slik at hun selv kunne fremstå som en kjærlig bestemor i presidentvalgkampen.En gjentagende kritikk mot Clinton er også at hun er en elitist ute av stand til å forstå vanlige folks problemer.

— Det er en utbredt oppfatning i en del miljøer at Clinton-ekteparet selv har hevet seg over de reglene de mener skal gjelde for andre, sier Melby.

Nettstedet Politico har snakket med flere republikanske strateger som nå ønsker å bruke samme strategi som demokratene med suksess anvendte mot Mitt Romney i forrige presidentvalgkamp: å portrettere Clinton nettopp som en rik, virkelighetsfjern og limousinkjørende storbyliberaler.

Da Clinton i et intervju i fjor sa at ekteparet var «helt blakke» og «sto i gjeld» da de flyttet ut av Det hvite hus i 2001, ble det hevdet at hun mangler perspektiv og blikk for dem som virkelig sliter med å få endene til å møtes. Ekteparets millionhonorar for taler og foredrag gjorde ikke jobben vanskelig for kritikerne.

At hun selv ikke har kjørt en bil siden 1996, noe som i hovedsak skyldes strenge sikkerhetstiltak rundt henne, er også blitt brukt aktivt for å underbygge et slikt bilde.

— Hun prøver å motvirke dette nå ved å kjøre en van til Iowa og spise på den populære hurtigmatkjeden Chipotle. Hun prøver å fremstå som jordnær og menneskelig, men hun kan ikke prøve for hardt. Det blir avslørt, sier kommentator i Minerva, Jan Arild Snoen, som følger valgkampen tett.

— Som presidentkandidat må man unngå å bli oppfattet som «out of touch», det er farlig. Men Hillary kan ikke bare legge til seg en folkelig linje når hun er 67 år, sier Snoen, som mener det er å ta for hardt i å snakke om et «Hillary-hat».

— Presidentkandidater mobiliserer sympati og antipati. Tenk på Reagan og George W. Bush. Skulle broren Jeb bli republikanernes kandidat, vil all denne kritikken komme opp igjen, tror han.

Polarisering og tøffere tone

Hatet eller bare mislikt, Hillary Clinton frembringer i hvert fall svært sterke både positive og negative følelser. I en fersk meningsmåling utført for The Economist oppgir 28 prosent at de har et «svært godt inntrykk» av Clinton, mens 33 prosent sier de har et «svært dårlig inntrykk». Hele 36 prosent mener hun er mindre ærlig enn andre offentlige personer.

Den konservative Wall Street Journal-skribenten, tidligere Reagan-medarbeideren og uttalte Hillary-kritikeren Peggy Noonan har beskrevet henne som «den mest polariserende politiske lederen» i sin levetid.

Synet på Clinton følger i høy grad partiskillene, og Clinton blir slik også uttrykk for en større trend i amerikansk politikk, nemlig polariseringen mellom de to store partiene.

— Tidligere var partiene i større grad løsere koalisjoner av ulike retninger, men de siste tiårene har partiene blitt mer rendyrkede konservative og liberale. Man har alltid hatt perioder med tøffe utspill, men det er blitt en mye mer uforsonlig tone i den politiske debatten i USA, sier Svein Melby.

De siste månedene har Clinton fått mye kritikk etter at det ble kjent at hun benyttet en privat e-postkonto i sin tid som utenriksminister. Dette gjør at Kongressen og mediene ikke har fått muligheten til å ettergå en del av korrespondansen. I en pressekonferanse i FN-bygget i New York 10. mars erkjente hun at mange av e-postene allerede var slettet.
Seth Wenig

— Vil bli et skikkelig lurveleven

Hillary Clinton er blitt beskyldt for det meste gjennom mer enn 20 år på toppen i amerikansk politikk. Nå står hun ved starten av en ny maraton av en valgkamp som skal endelig avgjøres 8. november 2016. Som 69-åring kan hun bli USAs første kvinnelige president.

Foreløpig er det ingen tegn til at noen demokrater vil utfordre henne i kampen om å bli partiets kandidat. På høyresiden er det imidlertid allerede etablert en flora av frittstående politiske organisasjoner med ett mål for øye: Å stoppe Hillary fra å bli USAs neste president.

— Hele underskogen av aktører på konservativ side vil angripe hennes moralske standarder og personlige karakter. Det vil bli et skikkelig lurveleven. Men Clinton-leiren er også en politisk maskin som har opptrådt tøft og stygt mot politiske motstandere. De er ikke redde for å bruke tøffe metoder om det er nødvendig, sier Svein Melby.

Kommer hun seg helskinnet gjennom nominasjonen, venter kanskje presidentsønn og lillebror Jeb Bush, kanskje cubanskamerikaneren Marco Rubio eller kanskje Wisconsin-guvernøren Scott Walker som motstander i presidentvalget. Men dit er det langt.

Det eneste vi vet er at veien vil bestå av tusenvis av håndtrykk, et utall «selfies» og store mengder folkelig mat.

Og at bare de beste vil stå oppreist etter måneder med svertekampanjer og skittkasting.

Hør hva politisk redaktør Trine Eilertsen, kulturredaktør Sarah Sørheim og politisk journalist Lars Glomnes har å si om blant annet Hillary Clinton i Aftenpostens nye podcast her.