– I Italia blir vi født med en kopp kaffe i hånden, sier Michela Marcon.

Hun sitter ved et lite bord bakerst i den overfylte kaffebaren sin og ser ut som om hun mener det helt bokstavelig. Marcon begynte å få litt kaffe blandet ut i melken allerede i to-tre års alderen. Nå driver hun Torinos mest berømte Caffe , Samambaia, der de brenner bønnene selv, og baristaene jobber med kirurgisk presisjon.

Hva synes hun om espresso i et pappbeger med en halv liter melk ala Starbucks?

Italieneren snurper sammen ansiktet i avsky.

– Det er ikke kaffe, sier Marcon.

En ujevn konkurranse

Det er i dette terrenget at kaffebransjens Goliat, Starbucks, nå skal tråkke inn. Kaffekjeden skal komme over alpene og etablere sin første kafé i espressoens hjemland neste år. Deretter planlegger de utvidelse gjennom det støvelformede landet. Og om Starbucks har et relativt stort kulturelt handicap, så har de et annet gedigent fortrinn: en gullkantet skatteavtale med Nederland.

Michela Marcon har forlenget åpningstidene i kaffebaren Samambaia i Torino, og begynt å holde åpent om søndagen for å få endene til å møtes. - Italienerne mener fortsatt at en kaffe skal koste en euro. Det er nesten umulig å få til, sier hun.
Christina Pletten

Starbucks er nemlig et av mange globale selskaper, inkludert Apple, Amazon, Ikea, og Fiat, som bruker finurlige manøvrer gjennom skatteparadiser til å unnslippe skatt. Det gir dem enorme konkurransefordeler overfor lokale konkurrenter, og har gjort at EU-kommisjonen har reagert (se faktaboks). Hemmelighetskremmeriet gjør det umulig å vite akkurat hvor mye kaffegiganten har betalt i forskjellige land, men Reuters anslo at Starbucks betalte 13 prosent utenfor USA for et par år siden. Det siste året har det angivelig økt noe. Likevel er det langt, langt lavere enn det små kafeer som Samambaia må punge ut med.

Varslerne blir straffeforfulgt:

– Astronomica! sukker Michela Marcon når vi spør henne hva hun betaler i skatter og avgifter til den italienske staten. Den totale skattebyrden er over 65 prosent.

– Sannheten er at vi aldri har kommet oss opp igjen etter eurokrisen. Vi sliter fryktelig. Alt er blitt dyrere – skatt, strøm, råvarer – mens folk bruker mindre penger. Før drakk de gjerne fire kopper kaffe for dagen her, nå er det kanskje én eller to, sier Marcon.

Starbucks: - Vi betaler skatt

Aftenposten har kontaktet Starbucks pressekontor med spørsmål om deres skattebyrde er sammenlignbar med det små forretninger må betale og om EU-kommisjonens sak mot selskapet. En talskvinne skriver til Aftenposten at "vi betaler alle skatter i hvert land vi er i. Percassi Group, vår italienske partner og et heleid italiensk selskap, vil eie og drive Starbucks i Italia", skriver hun, og sier at Starbucks følger OECD-retningslinjer og lover og støtter dets skattereformprosess. Starbucks skriver at de i snitt har betalt ca 33 prosent effektiv skatt globalt, som de påpeker er langt mer enn andre store amerikansk selskaper betaler.

Mulighetene forsvinner

For eiere av småbedrifter er globaliseringens pris høy. Mange av dem trekkes nå mot protestbevegelsene som feier over Europa og USA både på venstre og høyresiden. Disse velgerne blir ofte kalt "globaliseringens tapere". Arbeidsplassene flagger ut, samtidig som de mister tryggheten, fordi velferdsstaten svekkes av budsjettkutt.

Men globaliseringen innebærer ikke bare tap av trygghet, den fører også til tap av mulighet. Mennesker som tidligere kunne sysselsette seg selv ved å starte en enkel bedrift, klarer ikke konkurransen mot de store. I USA er urskogen av småbedrifter – ryggraden i økonomien – i ferd med å utryddes, ifølge en rapport fra Gallup.

I Sør-Europa, spesielt i Italia og Hellas, er økonomien fortsatt dominert av småbedrifter, men det er et system som gisper etter luft. Eurokrisen har ført til økte skatter og avgifter, og et sterkt press fra EU om å slå hardt ned på skattesnusk. I Torino insisterer kafeer og butikker på at man tar med seg kvitteringen, uansett hvor beskjedent beløpet er. Kunden kan nemlig bli stoppet av en inspektør, som vil bøtelegge.

95 prosent av kaffebarene i Italia er eid av uavhengige småbedrifter, ifølge The Financial Times. Marcon har ingen tro på at de vil få noe drahjelp fra italienske politikere i kampen mot de globale kaffekreftene.

— Ingen italienske partier har representert oss. Ingen. Aldri. De er bare opptatt av å mele sin egen kake, sier hun.

— Hva med Beppe Grillo og Femstjernersbevegelsen?

— Ja, kanskje det. Kanskje jeg må gi dem en sjanse, sier Marcon.

Hvor går grensen mellom lovlig og ulovlig skatteunndragelse?

Nasjonalisme

Den uhåndgripelige Femstjernersbevegelsen er det største protestpartiet i Italia. Lederen Beppe Grillo følger andre europeiske protestpartier i sin skepsis til EU. Han har tatt til orde for å gjeninnføre liren og frigjøre Italia fra tysk dominans. Mange italienere er enig med ham – 48 prosent av befolkningen vil ut av EU, ifølge en meningsmåling fra Ipsos Mori tatt denne måneden.

På disse punktene ligner de andre protestbevegelser i USA og Europa. I Frankrike sanker høyreradikale Marine LePen stemmer ved å snakke om proteksjonisme og handelsbarrièrer. I Spania får venstreradikale Podemos gehør for mye av det samme, og i USA lover både Bernie Sanders og Donald Trump å beskytte amerikansk næringsliv fra omverdenen.

— Opprørsvelgerne er i bunn og grunn nasjonalister – kulturelle, økonomiske og politiske nasjonalister. De føler ikke lenger at de har politisk representasjon. Det vi opplever nå er en demokratisk krise, sier Hanspeter Kriesi, professor ved European University Institute i Firenze og ekspert på globaliseringens påvirkning på politiske strømninger.

— Motstanden mot globalisering har pågått i snart 30 år. Det som er nytt, er at noen av de høyreradikale partiene har beveget seg til venstre og blitt proteksjonister. Le Pen er et eksempel på dette, selv om det åpenbart er nonsens.

Pengeproblemer

Det er lunsjtid, men Massimo Bonavero har allerede vært på jobb i mange timer. Bonavero har drevet kafé i Torino i 35 år. Han gjør alt selv – fra å å

Massimo Bonavero er fjerde generasjon som driver kafé og bar i Torinio. Han bruker tippoldefarens spaghettioppskrifter fra 1800-tallet. -Jeg har absolutt ingen tro på at politikerne kan løse noe. Italia er bare rot, sier han.
Christina Pletten

pne om morgenen, til å vaske ut etter de stenger.

— Det er fryktelig dyrt å ha ansatte. Jeg betaler mer i avgifter enn de får i lønn, sier Bonavero.

Også han merker at Italia har alvorlige pengeproblemer.

— Folk spiser ikke lenger frokost ute på kafé. De sitter hjemme, sier han.

Bonavero har forsøkt å spe på inntekten med å lage selskaper for studenter og lokke kontanttunge turister inn dørene.

— Den dagen jeg må ta opp lån, stenger jeg dørene, sier han.

Mange italienere klarer ikke å betale gjelden sin, og landet sliter med å få fart på økonomien. Nylig måtte en av de italienske bankene reddes fra kollaps. Italia har mistet ni prosent av BNP og en fjerdedel av industriproduksjonen siden krisen, sa guvernøren for Banca d'Italia, Ignazio Visco, nylig.

Komikeren Beppe Grillos Femstjernersbevegelse har 28 prosent oppslutning på meningsmålingene, og er Italias største protestparti. Han vil ha Italia ut av euroen.
Domenico Stinellis

Roma fallerKrisetilstandene gir næring til det politiske opprøret. Italia kan fort bli det neste landet der en protestbevegelse tar makten. Det begynner i så fall med Roma. Neste måned er det nemlig ordførervalg i den evige by. Femstjernersbevegelsen har en god sjanse til å kapre makten med en ung, kvinnelig kandidat.

I Torinos kaffebarer satser de på at nettopp nasjonalismen vil redde dem. Italienerne snakker ikke om å drikke kaffe, de snakker om et ritual, en nærmest religiøs handling. Bare de vantro – eller de klin gale – vil finne på å gulpe i seg litervis med melk blandet med kaffe.

Midt i EU ligger et svart hull som suger til seg skattemidler:

— Jeg tror ikke italienere vil drikke kaffe i sånne svære krus. Æsj, sier Bonavero, som selv har testet fem kaffebrennerier før han fant den perfekte blandingen hos den lokale småbedriften Caffe Alberto.

— For oss er kaffe kultur og identitet. Det er det siste vi vil gi opp.