Lu Jinghua poserer med datteren sin på nyåret 1989. Lu måtte flykte fra Beijing etter massakren 4. juni, og fikk ikke se datteren sin igjen før i 1984.
KRISTOFFER RØNNEBERG

Det begynte med en sykkeltur. Det vil si — det begynte med en daglig sykkeltur. 28 år gamle Lu Jinghua drev en liten klesbutikk like vest for Tiananmen-plassen i Beijing sentrum, og hver dag syklet hun forbi på vei til jobben.Alt endret seg i midten av april 1989. Sakte begynte plassen å fylles av unge studenter. Til å begynne med kom de for å sørge over at Hu Yaobang, en populær tidligere partileder, var død. Hu hadde falt i unåde hos resten av ledelsen i Kommunistpartiet, og dødsfallet ble ignorert av de statlige mediene.

Dette tente en gnist i Beijings befolkning. Aller først hos studentene. Og hos Lu Jinghua.

— Hu Yaobang var en god leder, ikke korrupt sånn som alle de andre. Derfor begynte jeg å snakke med studentene på vei til jobben. Jeg fortalte dem at jeg støttet dem, sier Lu i dag.

Vi treffer henne hjemme i Queens i New York. To små hunder romsterer rundt føttene våre mens hun lever seg inn i hva som skjedde den gangen for 25 år siden. Ordene kommer lynraskt, håndbevegelsene likeså. Hun husker alle detaljene fra de dagene som skulle endre livet hennes fullstendig.

Må fortelle

Sosialarbeideren og familiefaren Jonathan Chan Ching Wa sitter med nedslått blikk mens han fingrer med det tykke fotoalbumet med minner fra hans besøk i Beijing fra 27. mai til 6. juni 1989.

Fotografi fra Chan Ching Was personlige album. Bildet er av ham selv, natt til 4. juni 1989.
JØRGEN LOHNE
Chan Ching Wa var tilstede under demonstrasjonene på Den himmelske freds plass og da soldater ble satt inn for å rydde plassen. Han har et album med bilder fra 3. og 4. juni 1989.
JØRGEN LOHNE

— Det er en belastning å snakke om de tragiske hendelsene gang etter gang. Men jeg gjør det likevel hver gang jeg blir spurt, av lærere på skoler og universiteter eller dere i mediene. Jeg synes jeg skylder dem det alle de døde, sier han.Et av fotografiene viser en ung, mager mann med store briller, kledd i kortermet, hvit poloskjorte og jeans, som strever med å få en seksjon av et hvitt metallgjerde i posisjon.

Bildet er tatt med blitz om kvelden lørdag 3. juni 1989 av en fotograf fra en Hongkong-avis. Mannen på bildet er den 24 år gamle Jonathan, som sammen med tusener av andre har hastet til Tianamen, Den himmelske freds plass, i Beijing.

Den kraftige stemmen

Alt var så bra i begynnelsen av Tiananmen-demonstrasjonene. Stemningen var euforisk, det lå et løfte om forandring i luften.

For hver dag som gikk ble Lu stående litt lenger på plassen. Hun hørte på talene om korrupsjon, vanstyre og mangelen på menneskerettigheter. Og hun nikket.

Lu Jinghua bor i dag i Queens i New York.
KRISTOFFER RØNNEBERG

— Sånn er det jo, tenkte jeg.Snart begynte hun å samle inn penger så hun kunne kjøpe mat, klær og såpe til demonstrantene. Og før hun visste ordet av det var hun en del av en folkebevegelse.

Det som hadde begynt som en studentdemonstrasjon hadde nå spredt seg til å omfatte flere deler av Beijings befolkning.

I slutten av mai fikk Lu øye på et banner med navnet på en fagforening for Beijings arbeidere. Hun følte seg mer hjemme blant arbeiderne enn blant studentene, som stort sett var langt yngre enn henne.

— Jeg hadde en kraftig stemme, så jeg begynte å lese opp paroler over høyttalere vi hadde satt opp i det nordvestlige hjørnet av plassen. Massevis av folk hørte på, både de som sto på plassen og de som gikk og syklet forbi, sier hun.

Soldatene inntok plassen 3. juni 1989.
AP

Hun leste blant annet opp et brev fra en 85 år gammel bonde i Hebei-provinsen, som skrev: Jeg har vært partimedlem i 40 år. Den japanske invasjonen skremte meg ikke. Slakterknivene til nasjonalistene (under borgerkrigen 1945-49, journ.anm.) skremte meg ikke. Urettferdigheten og terroren fra dagens marionettmyndigheter skremmer meg heller ikke. Jeg holder opp to fingre, barnebarnet mitt forteller meg at det betyr seier.Lu Jinghua hadde lagt sitt gamle liv bak seg. Nå var hun en fulltids revolusjonær. Men kostnaden var høy:

— 2. juni fylte datteren min ett år. Jeg kunne ikke dra hjem for å besøke henne, jeg visste at jeg ville bli arrestert hvis jeg forlot plassen. Så det var moren min som kjøpte bursdagskaken, sier Lu.

Blodige

Rundt Jonathan Chan Ching Wa begynte ryktene den 3. juni å gå om at soldater skal være på vei for å rydde plassen. Nå bygget de, studentene og deres allierte, barrikader for å hindre de militæres fremrykning på den brede Chang'an-avenyen som leder inn til plassen der de har demonstrert siden april.

Studentene forsøker å presse seg gjennom en politiblokkade.
STR

De første skuddene falt, ifølge de fleste beretninger, fra soldater fra den 38. armé, i Wukesong-krysset på Changan, cirka 10 kilometer vest for Tiananmen.Øyenvitner, flere av dem såret og blodige, tok seg frem til plassen og fortalte hva de har sett til lederne for de flere titusener som befinner seg der.

— Frykt og uro bredde seg, men fortsatt hadde vi vanskelig for å tro at soldatene vil skyte på ubevæpnede demonstranter, husker Jonathan.

Nektet å dra

afp000725465-qWhDRDbO_X.jpg
STRINGER

Stemningen på plassen der Lu Jinghua nå holder til hver dag, hadde blitt dårligere i slutten av mai. Truslene fra myndighetene kom tettere, frykten for en reaksjon ble større.— På ettermiddagen 3. juni skjønte vi at noe var i ferd med å skje. Vi hørte om folk som ble skutt utenfor Zhongnanhai (partihovedkvarteret, like nordvest for plassen, journ.anm.) og at hæren var på vei inn. Noen valgte å forlate plassen, men mange nektet å dra, sier Lu.

Lu begynte å forberede seg på flukten. Men først måtte hun ødelegge alle listene hun hadde samlet fra arbeidere som ønsket å melde seg inn i fagforeningen.

— Jeg hadde lange lister med navn. Jeg måtte brenne dem for å forhindre at alle sammen ble arrestert, sier hun.

Slått i bakken

En blodig demonstrant holder opp hjelmen til en kinesisk soldat etter sammenstøt mellom militære og studenter.
STRINGER

Opplevelsen av at soldatene virkelig skyter og dreper demonstrantene, ble sjokkartet for Jonathan Chan Ching Wa:— Jeg kan ikke huske klart hva som skjedde, eller hvordan jeg ble såret. Det skjedde sent på natten eller svært tidlig om morgenen, før forhandlingene og evakuering av Tiananmen. Men jeg var utslitt etter å ha forsøkt å hjelpe til på et feltsykehus, og de som så meg fortalte meg siden at jeg beveget meg som i transe idet jeg gikk frem mot soldatene som nå har tatt oppstilling og omringer oss. Idet jeg tar frem kameraet, kastet fem-seks militære seg over meg. En av dem slo meg i bakhodet med geværkolben, og jeg mistet bevisstheten. Noen hjalp meg inn i en ambulanse som klarte å kjøre til et sykehus.

Omringet

Mens Lu Jinghua febrilsk brenner lister nærmer soldater og stridsvogner seg Tiananmen-plassen. Det var nå den virkelige massakren pågikk, mens hæren skjøt rundt seg og stridsvognene knuste alt og alle som forsøkte å blokkere veiene inn mot sentrum.

En panservogn knuser et av teltene demonstrantene hadde satt opp.
STR

— Jeg visste at vi hadde dårlig tid, og forsøkte å overtale noen av studentlederne til å si at alle måtte forlate plassen før det var for sent. Men de nektet å høre på, sier Lu.Klokken 02.30 var plassen allerede omringet av soldater, men Lu klarte å komme seg ut sammen med et par andre.

— Jeg sto rett under bildet av Mao Zedong da jeg plutselig hørte skyting rett ved meg. En ung gutt tok seg til armen, skjorten hans ble rød av blod. Rundt meg falt det folk i gatene. Jeg hørte folk som ropte: De skyter på ordentlig! De prøver faktisk å drepe oss! Ingen hadde trodd at hæren skulle rette våpnene mot sitt eget folk, sier Lu.

På sykehuset

Det ble et nytt sjokk for Jonathan Chan Ching Wa å våkne opp på sykehuset på formiddagen 4. juni og se de mange sårede og døde som er brakt inn der i løpet av natten:

— Jeg kan ikke tallfeste dette sikkert, men jeg anslår at jeg til sammen så flere hundre hardt sårede og drepte i løpet av dette forferdelige døgnet, sier han, og viser frem et bilde som er vanskelig å tolke for en som ikke var tilstede da det ble tatt, men som han sier viser en person som er skutt og drept.

Måtte flykte

Lu virret rundt i Beijings gater den natten, usikker på hvor det var trygt for henne å gå. Ved Beijing Hotel så hun flere som ble skutt. I Xidan-området, like vest for Tiananmen-plassen, var gatene dekket av blod.

Skadde ble fraktet bort med sykler og richshawer.
LIU HEUNG SHING

— Folk hadde flyttet på likene, men det lå klær og sko strødd i gatene. Alt var blodig, sier hun.Som kringkaster hadde Lu vært blant de mest profilerte personene på Tiananmen-plassen i dagene før massakren. Hun visste at hun måtte flykte.

— Jeg rakk en rask tur hjemom for å skifte klær. Jeg sa ha det til datteren min, det var et veldig vanskelig øyeblikk. Men jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte dra, sier Lu.

I tiden etter massakren sto hun på ettersøkt-lister som ble publisert av myndighetene. Hun levde et liv på flukt. De neste to månedene tilbrakte hun i Guangdong-provinsen før hun klarte å ta seg til Hongkong i en liten båt.

Et kraftig regnvær gjorde at ingen stanset henne på veien til friheten. Det eneste hun hadde med seg på båten, var et ID-kort og et bilde av datteren.

Døde sivile ligger blant ødelagte sykler etter at militære slo ned demonstrasjonene.
AP

I desember flyttet hun til USA, der hun har bodd siden.

— Det tok fem år før datteren min fikk komme hit. Det var tøft å være her, uten henne, mens jeg lurte på hva hun gjorde, hva hun spiste, hva hun tenkte på, sier Lu.

Delte ut penger

En kollega i studentdelegasjonen fra Hongkong fant frem til Jonathan på sykehuset, og de to bestemte seg til å forsøke å gjøre en siste innsats for studentene de var kommet fra Hongkong for å vise solidaritet med:

— Vi hadde tatt et større beløp med oss til Beijing, penger som var samlet inn i Hongkong til støtte for studentene på Tiananmen. Vi hadde vekslet til yuan og kontantene lå i sekkene våre, og nå ba jeg legene om hjelp til å finne frem til sårede som vil klare å forlate sykehuset selv, på egne ben. Deretter delte vi ut penger til dem, slik at de hadde en mulighet for å komme seg unna. Vi antok at det haster, at soldater snart ville komme til sykehuset for å pågripe alle som kan mistenkes for å ha deltatt i demonstrasjonene.

- Fortell verden!

Jonathan Chan Ching Wa deler sitt siste minne fra sitt eneste besøk i Beijing, en avskjed som tross alt ga den redde, unge mannen et visst håp:

— Vi var svært nervøse da vi nærmet oss passkontrollen på flyplassen. Jeg hadde ufremkalte filmer med bilder jeg hadde tatt de siste dagene, liggende i lommen. Jeg var forberedt på raskt å åpne rullene for å ødelegge bevismaterialet ved å eksponere filmene for lys. Den uniformerte offiseren i 30-årene gransket meg nøye etter å ha sjekket dokumentene mine. "Var du tilstede på Tiananmen?" spurte han lavt. Jeg fant det best å si sannheten. "Godt", sa han, stemplet passet og ga meg det: "Pass på å fortelle verden hva som skjedde!"