Kigali

De kan se ut som ektefeller, der de sitter tett sammen i sofaen. Men Thacien Nkundiye (62) og Laurence Mukaremera (53) er ikke mann og kone. Thacien har drept Laurences ektemann.

— Jeg var en av dem som deltok i folkemordet i 1994. Jeg drepte denne kvinnens ektemann, sier åttebarnsfaren Nkundiye og legger en hånd på skulderen til Laurence Mukaremera.

For 20 år, syv måneder og fem dager siden holdt den samme hånden en klubbe som slo Mukaremeras ektemann Felicio, en firebarnsfar i slutten av 30-årene, ihjel.

  • Jeg tilgir ham fordi Bibelen sier at den som tilgir, selv blir tilgitt.

Laurence Mukaremera sitter urørlig, og da hun åpner munnen, sier hun at hun har tilgitt. I dag jobber hun og drapsmannen på jordene sammen. De bor noen titalls meter fra hverandre. Barna er venner.

— Jeg tilgir ham fordi Bibelen sier at den som tilgir, selv blir tilgitt. Jeg tilgir fordi han har fortalt hele historien om det som skjedde, sier Mukaremera.

— Jeg drepte for å beskytte meg selv. Hvis de lokale lederne ikke så at jeg drepte, kunne de drepe familien min. Hvis du var venn med en tutsi, ble du fortalt at du måtte drepe ham, sier Nkundiye.

Jean-Pierre Sagahutu mistet mor, far, tre søstre og fire brødre i folkemordet. Her på Kigali Genocide Memorials minnevegg finner han navn på mange flere kjente som ble drept.
George Kurian

Spørsmål til en morder

Det er her Jean-Pierre Sagahutu (48) ikke klarer å holde seg lenger. Før vi gikk inn i Thacien Nkundiyes spartansk møblerte stue advarte han om at det kom til å bli sagt ting det ville være vanskelig å lytte til, og under intervjuet har han vridd seg i stolen. Nå avbryter han og sier:

— Jeg vil stille et spørsmål til morderen.

Han fortsetter på språket kinyarwanda med pekefingeren rettet mot Nkundiye.

— Jeg som snakker til deg, tilbrakte to måneder og 15 dager i en septiktank fordi jeg var redd for å bli drept. På den tiden var et menneske mindre verdt enn en kylling. Hvis man drepte en kylling, spiste man den, men hvis man drepte et menneske, var det bare søppel. Å drepe ble som en lek, som å spille fotball.

Sagahutu mistet mor, far, tre søstre og fire brødre i folkemordet. To av søstrene ble brent til døde. Moren ble voldtatt. For ham er det som om det skjedde i går.

— Hutuer som deg sier alltid at de ble tvunget til å drepe, at lederne tvang dem. Jeg er sikker på at det var hutuer her som ikke drepte. Selv i min landsby var det hutuer som ikke drepte. Du som drapsmann, hva gikk gjennom hodet ditt da du med machete eller klubbe i hånden på vei til mennesker du skulle drepe, passerte hutuer som ikke drepte?

Økonomisk vekst

Slik er scenen i et lite hus i landsbyen Mbyo øst i Rwanda en novemberdag. Utenfor sementveggene løper barn leende på stiene mellom identiske hus. Haner galer, geiter gresser, naboer slår av en prat ved et hushjørne. Inne er det vondt, sårt.

Litt som Rwanda selv. På utsiden har de siste årene vært gode, med en økonomisk vekst på 8 prosent. Landet vil nå flere tusenårsmål enn de fleste, og veier og infrastruktur er bygget i imponerende fart. Regjeringen til president Paul Kagame kritiseres for menneskerettighetsbrudd og for å slå hardt ned på opposisjon, men hylles av mange for å ha fått slutt på folkemordet og for å ha sørget for stabilitet siden. Det er i dag tabu å spørre om en rwander er tutsi eller hutu.

Men like under overflaten er sårene. For hvordan kan de egentlig leges?

Anslagsvis 800.000 tutsier og moderate hutuer ble drept i folkemordet i Rwanda. Verden gjorde ingenting for å hjelpe mens naboer drepte naboer, kolleger drepte kolleger, elever drepte lærere og pasienter leger i det som var et sentralt organisert og planlagt folkemord.
CORINNE DUFKA/AP/NTB/SCANPIX

800.000 drept

Anslagsvis 800.000 tutsier og moderate hutuer ble drept under det 100 dager lange folkemordet, hvis umiddelbare startskudd var nedskytningen av flyet til Rwandas president, men hvis røtter gikk mange tiår tilbake. Naboer drepte naboer, kolleger drepte kolleger, elever drepte lærere, pasienter drepte leger, ektemenn drepte svigerfamilier – alt fordi de var tutsier, eller hutuer som ble regnet som motstandere av Hutu Power, statsideologien.

Rwandiske myndigheter sier ofrene var flere. 1.071.000 ble drept, 10 prosent hutuer, resten tutsier, ifølge offisielle tall. I så fall ble 10.000 mennesker drept hver dag i 100 dager. 400 hver time, syv hvert minutt. Folkemordet i Rwanda var den mest intensive drepingen vi kjenner til i verdenshistorien. Og verden gjorde ingenting for å stanse det.

Da drepingen foregikk ble det gjerne kalt «etnisk krig,» «grusom stammekrig,» eller «alle mot alle i en brutal borgerkrig.» Men sannheten var en helt annen. Folkemordet var planlagt og organisert sentralt og hadde som mål om å utslette Rwandas tutsier – et mål de var veldig nær å nå.

Familien drept

Da morderne kom, søkte Jean-Pierre Sagahutu tilflukt hos en venn. Bevæpnede menn banket på døren med gevær og sa: «Er det tutsier der? Hvis du ikke åpner døren, dreper vi dere alle.»

Han overlevde ved å skjule seg i septiktanken på gårdsplassen. To-tre ganger i uken sendte vennen mat ned. Han kom ikke ut før folkemordet var blitt stanset av eksilrwanderne i opprørsgruppen Rwanda Patriotic Front.

Rwanda-Q2sdK1JMcu.jpg
Svein Eide

De fleste andre i hans familie var drept. Hans far, en lege, ble stanset og drept i en kontrollpost på vei til sykehuset.

I dag sier Sagahutu:

— Jeg hater ikke hutuer. Jeg hater de som drepte.

Da den eldste datteren hans var 11 år, spurte hun hvorfor hun ikke hadde besteforeldre og så få tanter og onkler.

— Hvordan forteller man historien uten at hatet forplanter seg til den neste generasjonen?

«Forsoningslandsby»

Jean-Pierre Sagahutu bor i Kigali, han trenger ikke å se sin families mordere som bor vest i landet.

Annerledes er det i Mbyo, en såkalt «forsoningslandsby», halvannen times kjøring øst på svingete veier fra hovedstaden. Der har den kristne organisasjonen Prison Fellowship brukt Bibelen som argument for at de uskyldige må tilgi de skyldige.

Over hele landet dukket en lignende problemstilling opp etter folkemordet. Ingen kan bygge et land med bare overlevende (bare rundt 300.000 tutsier overlevde).

Hutu-flyktninger returnerer til Rwanda i november 1996. Blant flyktningene som søkte tilflukt i nabolandene var også gjerningsmenn i folkemordet. Senere måtte gjerningsmenn og overlevende bo sammen igjen som før.
REUTERS/NTB/SCANPIX

Selv om folkemordet var blitt planlagt sentralt, var folk på grasrota mobilisert, drepingen intim. Til forskjell fra andre folkemord i moderne historie, skriver Philip Gourevitch i boken We wish to inform you that tomorrow we will be killed with our families , ble dermed gjerningsmenn og overlevende tvunget til å leve tett sammen igjen etterpå. Drapsmennene returnerte til sine landsbyer fra flyktningeleirene i Kongo, eller da flere titusen ti år etter ble løslatt fra fengsel mot at de innrømmet sine handlinger på begynnelsen av 2000-tallet.

— Å snakke om forsoning etter 1994 var ikke lett, sier Jean Baptiste Habyalimana, generalsekretær for Den nasjonale enhet og foreningskommisjonen.

— De som deltok i folkemordet og de overlevende lever side om side. Det var ikke mulig å plassere dem adskilt, de måtte returnere til landsbyene sine. Noen enker, foreldreløse i dag har ikke andre naboer enn de som drepte familiene deres. Så vi skapte forumer der de kunne kommunisere, som gacaca .

Den tradisjonelle gacacafungerte som en blanding av rettssak og sannhets- og forsoningskommisjon og behandlet anklager mot 1,3 millioner mennesker.

Nå er det fokus på å mobilisere ungdom og sivilsamfunnet for å skape en ny nasjonal identitet.

— Det at vi alle er rwandere, før vi er tutsier, hutuer og twa. Selv om vi i taler sier at vi alle er rwandere, føler vi ennå inne i oss at vi er hutuer eller tutsier. Men offisielt er det ikke akseptert, sier Habyalimana.

Tok lang tid å tilgi

Da Thacien Nkundiye og andre drapsmenn kom til Mbyo etter åtte år i fengsel, var alle redde. De overlevende fryktet at morderne skulle fortsette å drepe. Morderne fryktet at de overlevende skulle ta hevn. Under den første gudstjenesten satt de langt fra hverandre.

— Vi trodde at det kom til å bli et nytt folkemord. Det skjedde ikke, sier Laurence Mukaremera.

Da Nkundiye først oppsøkte henne, ble hun sint.

— Jeg mente at han ikke hadde rett til å komme nær meg.

Da han ba om tilgivelse, snakket hun med barna. Fire barn hadde mistet sin far. Var det riktig å tilgi drapsmannen? De ble enige om det.

— Men det var ingen lett beslutning. Det var en prosess, det skjedde ikke over natten.

I april 1994 skjulte hun seg på jordene like utenfor landsbyen sammen med sin to måneder gamle sønn. Fra landsbyen hørte hun skrik fra tutsier som ble drept.

Morderne sa de ikke hadde noe valg

For fem år siden oppsøkte Jean-Pierre Sagahutu sin fars morder. Han ville vite sannheten om det som skjedde, for å kunne gå videre.

— Alt jeg hørte fra mannen som drepte min far, var unnskyldninger, sier han i dag.

Drapsmannen sa mye av det samme som Thacien Nkundiye sier i dag: Morderne mente de ikke hadde noe valg. Fordi Laurence Mukaremera tror på det, har hun tilgitt. Fordi Jean-Pierre Sagahutu ikke tror på det, vil han ikke tilgi.

Men hvorfor er det viktig? Ville vi ha spurt overlevende etter Holocaust, 20 år etter, om de har tilgitt gjerningsmennene? Ville det ikke ha vært skamløst bare å spørre om noe slikt? Hvorfor skal det være annerledes her?

Da Sagahutu satt ansikt til ansikt med sin fars drapsmann, vurderte han å drepe ham. Han har svart belte i karate. Det ville ikke ha vært noen sak.

— Men hvis jeg gjorde det, hadde det vært som å drepe min egen familie. Jeg ville ha vært i fengsel.

På en minnevegg i Kigali henger familiebilder av døde tett.
REUTERS/RADU SIGHETI

FN-styrken feilet

Folkemordet er overalt i Rwanda. Det er i stemmen til Sagahutu når han snakker om sin far. Det er i en kommentar da vi snakker løst om hunder som angriper og han sier: «Det er ikke så ille med hunder, dem kan du beskytte deg mot. Det er verre med mennesker,» og det blir stille.

Og det finnes i minnestedene i hvert distrikt.

I Kigali er 249.000 mennesker gravlagt, og blant listen med navn på en vegg finner Jean-Pierre Sagahutu venner. En utstilling forteller om flere av ofrene. Her er Ariane Umufoni (4) som likte å synge og danse og som ble drept med knivstikk mot hodet og øynene. Her er David Mugiraneza (10) som likte fotball og å få andre til å le. Hans siste ord, før han ble torturert til døde var: «UNAMIR (FN-styrken) vil komme og redde oss.»

Men FN-styrken reddet ikke rwandere. Da folkemordet startet, ble utenlandske statsborgere evakuert ut, rwandere overlatt til døden. General Roméo Dallaire, sjefen for den lille FN-styrken som var i landet, advarte om folkemordet og sendte meldinger til New York: «Gi meg midlene, og jeg kan gjøre mer,» skrev han i én. Men han fikk ikke midlene.

5000 drept i kirke

Klær, sko og andre etterlatenskaper forteller historien om hvordan over 5000 ble slaktet mens de søkte tilflukt i den katolske kirken i Ntarama under folkemordet.
AP/BEN CURTIS

Kirken i Ntarama, der en av de mest omtalte massakrene fant sted, er i dag et minnested. 5000 mennesker ble drept her. De flyktet hit fordi de trodde de skulle være trygge i kirken. Isteden var de lettere å drepe.

I dag viser hodeskallene hvordan: Noen er smadret, andre har hakkemerker, noen har ennå skarpe spir stikkende ut. Noen er bare små.

På kirkebenkene står kister med likene. Over alteret er det en duk med inskripsjonen: «Hvis du kjente meg og kjente deg selv, kunne du ikke drepe.»

Men noen kunne drepe, og de la ned mye arbeid i det. Solstråler skinner i dag inn gjennom hullene i veggene; morderne fra hæren og fra Interahamwe-militsen dro ut murstein for å kunne kaste granater inn. Tutsiene som ikke ble drept av granater, ble drept av mobben av menn fra nabolaget som kom inn etterpå og drepte med spader, klubber og spir.

De minste barna ble slengt inn i veggen, drept når hodene deres ble smadret mot mursteinen. Ennå er en del av veggen på søndagsskolen mørkere, liksom våtere, enn resten.

20 år, det er ikke mer enn et øyeblikk.

Utenfor står listen med navn, men den har store, tomme flater. Det var ikke mange nok overlevende til å identifisere alle drepte.

Såkorn for et folkemord

Folkemordet skjedde i 1994, men såkornene ble lagt mange tiår tidligere.

Kolonimaktene Tyskland og siden Belgia, besatt av datidens raseteorier, delte Rwanda inn i etniske grupper. I 1932 sa belgierne at landet besto av 14 prosent tutsier, 1 prosent twa og 85 prosent hutuer. De utstedte ID-kort med etnisk tilhørighet. Kolonimaktene pleide å gjøre det slik: Splitt og hersk. En gruppe – tutsiene – var både kolonisert og favorisert, brukt for å styre resten, hutuene. Belgierne mente tutsiene var emigrert fra nord, hutuene var de opprinnelige innfødte – en myte som senere styresmakter dyrket.

Men det hadde aldri vært så enkelt. Hutuer og tutsier var sosiale klasser eller grupper, sier mange i Rwanda i dag. Noen sier tutsier var de som opprinnelig hadde mer enn ti kyr, de andre var hutuer. Uansett hadde gruppene levd sammen i fred og giftet seg med hverandre i hundrevis av år. Så ble forskjellen politisert.

— De kalte oss kakerlakker, slanger. Folkemordet kalte de en insektoperasjon.

Revolusjonen i 1959 ville sørge for rettferd for hutuene, undertrykket i generasjoner. Men de tok rettferden for langt, og det var tutsiene det gikk utover. Tutsiene ble systematisk diskriminert av staten, det var jevnlige massakrer. 700.000 mennesker flyktet fra Rwanda mellom 1959 og 1973.

Da jeg spør Jean-Pierre Sagahutu hvordan folkemordet kunne skje, svarer han:

— Det er lett. De hadde umenneskeliggjort tutsier i tiår. Da folkemordet startet, var det bare å trykke på startknappen.

Han husker en scene fra barneskolen, da tutsiene ble bedt om å reise seg så de andre elevene kunne bue.

— Hvorfor reiser du deg ikke? spurte læreren.

— Jeg er ikke tutsi, jeg er sønn av en lege, sa Jean-Pierre.

Han ble beordret om å reise seg. Etter det var han aldri lenger i tvil om at han var tutsi.

Det var massakrer mot tutsier i oktober 1990, januar 1991, mars 1992, august 1992, januar 1993, mars 1993 og februar 1994. Hatet ble spredt videre gjennom mediene, i radioen ble folk oppfordret til å drepe, for «gravene er ikke fulle ennå,» «jobben ikke ferdig.»

— De kalte oss kakerlakker, slanger. Folkemordet kalte de en insektoperasjon.

Trodde drap var det rette

Selv om de var venner, var Thacien Nkundiye hele tiden klar over at Laurence Mukaremeras ektemann var tutsi.

— Foreldrene mine pleide å si at tutsier var dårlige folk fordi de koloniserte hutuer. På skolen ble vi fortalt at når en tutsi reiste seg, satte han stokken sin på foten til en hutu. Jeg ble sint, sier Nkundiye.

Da han drepte, følte han seg tvunget, men han følte også at han gjorde det rette.

— Vi hadde siden barndommen hørt at tutsier var fiender. Av lærere, i TV, radio og aviser. Jeg var overbevist om at vi hadde en god grunn til å drepe, sier Nkundiye.

Utover 1990-tallet ble Laurence Mukaremera og familien stadig mer redd for sin sikkerhet når tutsier ble kalt fiender av Rwanda.

— Da de kalte oss kakerlakker og fiender var vi redde, men vi hadde ikke noe sted å dra. Vi la vår skjebne i Guds hender, sier hun.

Neste generasjon

På en restaurant langs veien mellom Kigali og Mbyo, noen timer senere: Jean-Pierre Sagahutu spiser lunsj, men er opprørt over samtalen med Laurence Mukaremera og Thacien Nkundiye.

— Hun satt helt ved siden av ham. Det skulle ha vært hennes ektemann som satt der. Isteden måtte hun sitte ved siden av djevelen. Hun har ikke egentlig tilgitt. Hun har bare ikke noe annet valg.

Rwandas barn skal ikke gå gjennom det samme. Jean-Pierres barn vet ikke hvem som er tutsi, hvem som er hutu av klassekameratene. Laurence Mukaremera sa det samme: Det skjer ikke igjen. Barna vet bedre.

Jean-Pierre Sagahutu er en mann som tror på frie valg, og han har tatt et. Dette såret han bærer på, det kan aldri leges, men det skal ikke bli infisert, og det skal aldri spres.

Twitter: @solbergkristin

I Rwanda blomstrer næringslivet 20 år etter folkemordet

De trakk henne ute av taxien og hakket henne i hjel med machete