Kiev

Avmagrede ukrainske barn stirrer tomt mot meg fra et fotografi i svart-hvitt. Kroppene deres er nesten bare skjeletter, og fortvilelsen er lett å lese i de uttærte ansiktene. Barna ser ut som innsatte i nazistiske konsentrasjonsleire. De dystre bildene vises på ukrainske TV-kanaler for å minnes den grufulle sultkatastrofen.Folk døde som fluer. Selv om jeg bare var et barn, så har det brent seg inn i minnet mitt. Jeg har fortsatt mareritt, sier Anatonina Ulizagko (80).

Spiste mennesker.

Den ukrainske pensjonisten har på seg en slitt kåpe og et skaut på hodet. Hun er fra en liten landsby vest for Kiev, og jeg treffer henne i sentrum av den ukrainske hovedstaden. Ulizagko er fortsatt sterkt preget av det som skjedde den gangen.— Først spiste vi hunder og katter, men etter hvert forsvant de. Da var det mange som begynte å spise andre mennesker. En gang kom broren min drassende med en fot. Da fikk han bank av far, hvisker Ulizagko. Tårene triller nedover kinnet hennes.

Ville knuse bøndene.

Stalin forsøkte å knuse de såkalte kulakene, et sovjetisk skjellsord for bønder som motsatte seg tvangskollektiviseringen. I Ukraina - datidens europeiske kornkammer - der jorden var spesielt fruktbar, fikk kampanjen skjebnesvangre følger.Hver landsby fikk ordre om å overlevere kvoter på husdyr, mel og korn, men kvotene var langt høyere enn det landsbyene hadde. Sovjetiske tropper reiste da fra landsby til landsby og beslagla all mat, mens innbyggerne ikke fikk lov til å forlate landsbyene. Svært mange av dem ble på den måten dømt til sultedøden.

Drapsordre i rødt.

På det slitte KGB-arkivet i Kiev ligger en haug dokumenter som myndighetene har nedgradert. Et dokument viser en ordre fra Moskva om å skyte alle som stjeler mat. Ordren er undertegnet av Stalin i rødt blekk.- Jeg skjønner ikke at man kan kalle dette noe annet enn folkemord, raser Viktorija Baljuk (79) som vi møter sammen med Ulizagko i Kiev.Hun blir grøtet i stemmen når hun snakker om hungersnøden.. - Jeg var så liten den gangen, men jeg husker fortsatt hvordan soldatene stormet inn i huset vårt. De tok absolutt alt; selv den maten vi hadde i kjelene på komfyren. Jeg gråt og holdt en soldat i jakken for at han skulle la noe mat være igjen, men han bare fiket til meg, stammer den eldre damen frem.Begge foreldrene hennes døde den vinteren; det samme gjorde to av brødrene hennes.- I gatene lå det strødd avmagrede lik av voksne og barn. En gang snakket jeg med en venninne. Plutselig begynte hun å skjelve kraftig, og så falt hun død om, hvisker Baljuk.Øynene hennes er rødsprengte.

Forlot barna.

På det verste lå det hauger av lik i gatene fordi politiet ikke rakk å samle opp alle som døde. Mange foreldre forlot barna sine på jernbanestasjoner i håp om at politiet skulle ta dem med til barnehjem der det var mat å få. Utallige landsbyer døde helt ut.Stalin benektet på det sterkeste at det var noen sultkatastrofe. Da en ukrainsk kommunistleder klaget, ble han bryskt avvist: - Du dikter opp eventyr om sult. Jeg råder deg til å trekke deg fra Kommunistpartiet; du burde heller skrive barnebøker for idioter, freste diktatoren.Ukrainere som gjorde motstand, ble skutt eller sendt til Gulag-leirene i Sibir. I løpet av de første fem månedene i 1933 ble 55 000 mennesker sendt til konsentrasjonsleirene i øst, mens tusenvis - deriblant kvinner og barn - ble skutt.

Slaktet kona.

— Desperasjon drev folk til kannibalisme. Naboen vår drepte kona si. Han kuttet henne opp, og flere så at han kokte suppe av henne. Jevnlig forsvant det barn i landsbyen vår sporløst, minnes Ulizagko.De to venninnene har lite til overs for Russland, og de mener at Kreml vil ta "strupetak" på Ukraina hvis landet ikke blir medlem av NATO.

Ser mot Vesten.

Derfor driver de kampanje for at landet skal bli med i den vestlige forsvarsalliansen. "Ukraina inn i NATO" står det på et stort banner de har satt opp på en benk.- Russland har alltid vært ute etter å ødelegge vårt folk. Bare ved å bli medlem av NATO, kan vi forbli et selvstendig land og unngå at slike folkemord skjer igjen, nærmest roper Ulizagko mens hun vifter engasjert med armene.

Pensjonisten Anatonina Ulizagko (80) overlevde hungersnøden på begynnelsen av 30-tallet.
PER KRISTIAN AALE
Kommunister leter etter korn som bønder har gjemt på en landsbykirkegård.
NOVOSTI / SCANPIX