Året er 1957, og Margareta Löfven er fortvilet. Forloveden hennes er død etter kort tids sykdom. Hun står alene i Stockholm med ansvar for to barn. Den minste, Stefan, er nyfødt. Hva skal hun gjøre?

Stefans første vinter i Ådalen. Her står han sammen med den eldre fosterbroren Roland.
Privat

Det som nå skjer, skal plage henne resten av livet.For hun gir fra seg spedbarnet. Gutten plasseres på barnehjem. Ti måneder senere sendes han til en familie i Ådalen, langt nord i landet. De oppdager snart at ingen har forsøkt å lære ham å gå. Han er svak og tar ikke til seg annet enn flytende føde.

I morgen skal Stefan Löfven, gutten fra barnehjemmet, holde årets viktigste politiske tale i Sverige. Han er partileder for Socialdemokraterna og kan bli statsminister etter valget 14. september.

Hundretusener ser Löfven som en redningsmann. Han er klar favoritt når svenskene blir spurt hvem de foretrekker som statsminister. Etter åtte år med borgerlig regjering er velferdsstaten i ferd med å bli ødelagt, hevder de.

Mange gleder seg riktignok over at skatten er kuttet. Mange er også lettet over at regjeringen har taklet finanskrisen uten å la offentlige utgifter skjene av gårde.

Men det har kostet: Arbeidsløse og sykmeldte har fått det tøffere, skoleelevenes karakterer raser, helsevesenet halter, og ledigheten er høy.

Partiet alle lo av

Nå står det altså på Stefan Löfven. Men kan han lykkes? Han hadde ikke fnugg av parlamentarisk erfaring da han motvillig lot seg velge til partileder i januar 2012. Han har aldri sittet i Riksdagen (Stortinget) og ikke vært minister.

Han er gammel sveiser. I tre tiår har han vært fagforeningsmann og tilhørt en kultur som dyrker konsensus, ikke krangel og politisk poengjakt.

Før Löfven har to sosialdemokratiske partiledere mislykkes. Den siste, Håkan Juholt, uttalte seg så uvørent at han ga opphav til begrepet "en juholtare" – en forhastet påstand som straks må trekkes tilbake. Hans ledertid ble kort, og i januar 2012 lå partiet med brukket rygg. Folk lo av de klønete "sossarna".

Noen ny lederkandidat fantes ikke. Fire-fem sentrale personer ble spurt, alle takket nei.

Da det så ble pekt på Stefan Löfven, reagerte han med vantro. Han var overbevist om at han ikke hadde det i seg. Og da han omsider sa ja, var det av plikt. Det er dette fagbevegelsen lærer sine folk: Når du blir kalt, sier du ikke nei.

Gutten i Ådalen

Den som vil forstå Stefan Löfvens uvanlige livsreise, må tilbake til 60-tallets Sunnersta i Ådalen, der han vokste opp i et ganske alminnelig arbeiderhjem. Mamma Iris var hjemmehjelp, pappa Ture jobbet i skogen og industrien.

Dette var et samfunn der man riktignok låste døren når man gikk hjemmefra, men man hengte nøkkelen på en krok ved siden av døren — en nabo kunne jo komme forbi for å levere eller hente noe.

Stefan hadde to eldre søsken og fikk kjælenavnet Tette. En beskjeden og lun gutt, sa folk.

Men han kunne si ifra. En skoledag var det knuffing blant guttene. Vaktmesteren kom forbi, grep tak i den minste gutten og ga ham skylden for bråket. Stefan visste det var galt, og det ga han beskjed om. Han var i overkant frekk, og episoden endte på rektors kontor. Der ble han avkrevd en unnskyldning. - Ja, men bare om gutten som ble uskyldig utpekt, også får en unnskyldning, svarte Stefan Löfven.

Året er 1972, og sosialdemokratene starter ungdomslag i Stefan Löfvens hjemtrakter. Her sees han i lysrutete skjorte til høyre for gutten i dressjakke.
Privat

Han var opptatt av rettferdighet og kameratskap. I bygda var det mange som hadde lite penger, og samhold var mer en nødvendighet enn et honnørord.Den virkelige oppvåkningen begynte i 1968. Regissør Bo Widerberg og hans team kom til Stefans hjemtrakter for å spille inn Ådalen 31 — filmen om tragedien i 1931, da fem streikende arbeidere ble skutt og drept av svenske soldater. Det var i kjølvannet av denne krisen at sosialdemokratene overtok regjeringsmakten og ble sittende i mer enn 40 år. Underveis bygde de folkhemmet, den moderne, svenske velferdsstaten.

– Denne filmen fikk bitene til å falle på plass, forteller Stefan Löfven.

Han utdannet seg til sveiser og fikk jobb hos våpenprodusenten Hägglunds i kystbyen Örnsköldsvik. En flink og trivelig fyr, mente kollegene. Han trivdes, men reagerte snart på at gubbene måtte sitte på trekasser når de spiste, omgitt av sveisestøv og med ryggen mot en vegg der det regnet inn.

Han skaffet dem bord og ordentlige stoler. Slik startet en mer enn 30 år lang tjeneste i det svenske metallarbeiderforbundet, IF Metall - en faglig og politisk ferd som skulle føre ham til topps i det sosialdemokratiske partiet.

Morgenmøte i Oslo

Ferden fører ham også til Youngstorget i Oslo en solblank lørdagsmorgen i juni. Klokken er 08.45. Et langbord i kafeen Kulturhuset bugner av melon og annen håndmat. Ved den lille scenen står Socialdemokraternas toppduo, statsministerkandidat Stefan Löfven og partisekretær Carin Jämtin.

En åpen invitasjon har gått ut til svensker i Oslo. Til partysvenskene, altså, de som sies å feste like hardt som de jobber. Hva de gjør en lørdag morgen, er det bare de selv som vet – på politisk møte er de i hvert fall ikke. Men et par titall unge svenske og norske sosialdemokrater har stilt opp. De kaster lange blikk mot partiledelsen.

Löfven entrer scenen og griper mikrofonen. Han later til å ha vært våken og klar i mange timer allerede, i kritthvit skjorte, mørk dress og blankpussede sko.

Arbeiderpartiet har preget Norge i åtte år, minner han om. Sverige har hatt blå regjering nesten like lenge.

— Norge har velferdsordninger som hele verden beundrer, i Sverige krakelerer systemene. Noe er i ferd med å gå i stykker, sier partilederen. I kafeen nikkes det.

En uvanlig vanlig mann, sier noen om den nye partilederen.
Aleksander Andersen

Noe må gjøres, og Löfven vil begynne med de arbeidsløse. Det er 400.000 av dem.— Jeg har selv vært arbeidsløs i én måned. Den siste uken var ikke morsom. I dag går unge mennesker arbeidsløse i årevis. Uten jobb er det ingen som har frihet til å forme sitt eget liv.

I kafeen nikkes det igjen. Det er ikke med mimikk og fakter han fanger forsamlingen, Löfven står nesten helt stille. Trykkforandringene ligger i blikket, i nakkens vinkel og stemmens norrlandske melodi - landets mest tillitskapende dialekt, sies det.

Löfven kaster jakken. Han inviterer partisekretæren opp på scenen.

De snakker om klima, likestilling, ledighet, og de tar spørsmål fra salen. Etterpå er det smil, skulderklapp og selfies på fortauet utenfor. Alle vil veksle noen ord med sjefen. Sikkerhetspolitiets menn er aldri mer enn tre meter unna, men Löfven sjeneres ikke, han småprater, ler, trives i flokken.

Snill og ordentlig

En slik trygghet var det vanskelig å få øye på hos den nyvalgte partilederen i 2012. Han lå lavt og lot flere politiske lissepasninger passere. Likevel økte partiets oppslutning raskt fra 20 til nærmere 36 prosent.

To år senere er han langt mer synlig og konfronterende. Men der motdebattanter kan skru seg opp i aggresjon, holder Löfven tempoet nede og temperamentet i sjakk.

— Stefan er ryddig i alt han sier, grundig i alt han gjør. Omtenksom og flink til å samarbeide. Han er kanskje for snill og ordentlig til å bli statsminister, sier Kjell Bjørndalen, norsk venn og tidligere kollega i fagbevegelsen.

- Han har en erfaring og integritet som gir ham stor troverdighet. Han er en lyttende person som skaper tillit, mener Ap-leder Jonas Gahr Støre.

- Löfven er en lyttende person som skaper tillit, mener Ap-leder Jonas Gahr Støre.
Stig B. Hansen

Der Støre selv har en hengslete letthet, fremstår Löfven som et stykke granitt, umulig å løsne fra underlaget, og han snakker uten innskutte bisetninger. En uvanlig vanlig mann, sier folk, «han er som oss», han er omgjengelig og blid og lytter til Ulf Lundell, Laleh og Benny Andersson — ingen fiksfakserier. I partiet er han den første leder på 100 år som kommer fra et proletært yrke.Betyr det noe? Nja, Löfven vil ikke gradere erfaringer.

— Men jeg er stolt over bakgrunnen og erfaringen min. Jeg vet hvordan det er på gulvet, og jeg vet hvordan det er i det private næringsliv.

Bedriftsledere sier nettopp dette om Löfven: Han kjenner sammenhengen mellom bedriftenes konkurransekraft og maten på de ansattes bord.

Kapitalens knep

På Youngstorget er møtet med oslosvenskene over. Löfven rusler tilbake inn i kafeen for en presseprat.

Han vet at det er særlig én debatt som har nådd Norge: Sverige har 4000 privatskoler, og eierne henter ut milliarder i utbytte i stedet for å investere i kvalitet. Karakterene synker som småstein i et bunnløst tjern. Stopp uttaket av profitt, roper et flertall av velgerne. Men Löfven sier nei.

- Hvorfor?

— Et forbud ville ikke virke. Jeg vet hvor lett det er for et konsern å drible rundt med husleie, honorarer, innkjøpspriser og så videre, og få det til å se ut som man ikke har noe overskudd. Derfor krever vi i stedet at de skal åpne regnskapsbøkene. Det vil blottlegge triksingen. Og vi vil ha tøffe nasjonale krav til bemanning. De som ikke oppfører seg ordentlig, skal ikke få drive skole.

- I Norge vil Høyre åpne for flere privatskoler, men forby eierne å spise av overskuddet. Er det en god modell?

— Jeg kan bare snakke om Sverige, og der er jeg overbevist om at et forbud mot profittuttak ikke er nok.

Feminister og nazister

Partiene til venstre for Socialdemokraterna vokser sterkt, og de vil mer enn å bremse privat kapital. En feministisk bølge har skyllet over landet denne våren, og Löfven ser til Norge for å møte ett av de viktigste kravene.

Men først må vi et øyeblikk tilbake til 2012: Straks Löfven var utpekt til sosialdemokratenes leder, ble han kontaktet av partiveteranen Margareta Winberg. Hun ville treffe ham under fire øyne. I dette møtet startet det som skulle bli et kurs i feministisk tenkning. I all stillhet ble en rekke likestillingseksperter invitert til Löfvens kontor.

For utgangspunktet hans var spesielt:

Du kan ta Löfven ut av mannsbastionen IF Metall, men du klarer ikke ta IF Metall ut av Löfven, sa skeptikerne. Nå lover han kvotering etter norsk modell i de børsnoterte selskapenes styrer.

— Om selskapene ikke har økt kvinneandelen markant neste vår, vil kvoteringsloven komme, sier han.

Dersom Löfven selv løftes inn i det gjeveste styrerommet i høst, regjeringskomplekset Rosenbad, skal han lede et land der innvandringsdebatten er hatsk. Blod flyter når nazister og anarkister slåss i gatene.

- Hvorfor klarer ikke de sosialdemokratiske partiene i Europa å fange opp den sosiale misnøyen?

— Dette klarer vi til en viss grad i Sverige. Men vi ser et Europa som preges av arbeidsløshet og en sosial utrygghet som skyldes høyrepolitikk. Det skaper grobunn for krefter som har de enkle løsningene: «Bare vi kaster ut innvandrerne, er alle problemer løst». Det er derfor vi bruker så mye tid på å skape håp og fremtidstro.

Selv løftes han når allmennheten yter motstand, spontant eller planlagt.

— Da nazister og fascister marsjerte i Jönköpings gater 1. mai, kimte klokkene i to kirker og varslet fare. Dette er ikke blitt gjort siden den annen verdenskrig. Det var et veldig tydelig signal og gjør meg stolt over å være del av den svenske kirken.

Reparatøren

Stefan Löfven insisterer når han sier dette. Han insisterer også når han snakker om retten til utdannelse og jobb. Olof Palme er hans politiske forbilde, sier han i biografien Humlan som flyger , og noen ser Löfven som en moderne utgave av den myrdede partilederen. Nå gjenstår bare å løfte partiets oppslutning. Svenske velgere er på vandring mot venstre, men Löfvens parti ligger stabilt rundt 31–32 prosent.

- Har Kjell Bjørndalen rett når han sier du kanskje er for snill til å bli statsminister?

— Har Kjell sagt det?

Statsminister Olof Palme besøker verkstedbedriften Hägglunds, der Stefan Löfven (i midten, bak Palme) er tillitsmann. Året etter er Palme skutt og drept.
Hägglunds

Löfven rødmer lett, og han ler.— Om det er noe som opprører meg, så er det at folk behandles dårlig. Menneskers likeverd det mest basale, og det kommer jeg til å stå opp for.

Han er ikke i tvil om hva det var som berget barnehjemsgutten Stefan for 57 år siden. Det var solidariteten, fellesskapet, de gode ordningene. Om dette brister, må noen reparere det. Det kan bli han. Rødgrønn side leder klart på de blå partiene.

Hjalp moren med skammen

Da Löfven var drøyt 20 år gammel, ringte han for første gang på døren hos sin biologiske mor i Stockholm. De to hadde hatt brevkontakt gjennom Stefans barndom, men ikke sett hverandre siden adskillelsen i 1957. Nå var han en tur i hovedstaden og bestemte seg bare: Jeg drar hjem til henne.

Han var spent på om de lignet hverandre av utseende. Det gjorde de ikke. Men noe av kroppsspråket var det samme, likedan den intense interessen for ishockey. Han fikk møte sin eldre bror Ulf, som kunne fortelle at familien uttaler etternavnet sitt slik: Løven. Stefan hadde alltid uttalt det som Løvén. (Det gjør han fortsatt.)

Stefan og moren holdt kontakt resten av hennes liv. Han forsøkte å lette følelsene hun slet med, skammen over å ha satt minstegutten på barnehjem.

— Det kan ikke finnes noe vanskeligere enn å gi fra seg et barn. Jeg sa til henne: "Du har ikke gjort noe galt." Jeg tror at det likevel plaget henne livet ut.

Löfven satt ved sengen hennes da hun døde.

- Hva hadde hun sagt om hun så deg som statsminister?

— Jeg tror hun hadde vært glad og stolt, men kanskje også litt bekymret over ansvaret det innebærer. Det er vel slik en mor tenker.

Stefan Löfven har ikke egne barn, men han har kona Ullas barn og barnebarn. Og et land å reparere.