Danserne Gema Dominguez og Indiana Marzan viste seg frem under Havanas gatedansfestival i mars. Cubas ungdom har tilgang til internett og forventer seg helt andre ting av staten enn hva foreldrene deres gjør.
Alex Mene

Cuba gjennomgår for tiden de største endringene siden revolusjonen i 1959.På overflaten er mye ved det gamle i Havana, landets hovedstad og største by. Amerikanske biler fra 50-tallet. Revolusjonære slagord på veggene. Store bilder av Che Guevara. Men se litt nærmere. Noe er på gang på Cuba.

Blant de gamle bilene dukker det plutselig opp en Hyundai fra 2000-tallet. Bak en nedslitt dør sitter en mann og reparerer mobiltelefoner. I lokalene til en tidligere peanøttoljefabrikk samles hipstere for å drikke neonfargede drinker.

Da president Raul Castro åpnet opp for moderate økonomiske reformer i 2011, var det få som skjønte hva som ville skje. Nå begynner det å bli tydeligere. Statens jerngrep om befolkningen har løsnet – lite grann.

Og unge cubanere har kastet seg over muligheten til å boltre seg i et litt større handlingsrom.

Deretter har de utvidet det handlingsrommet.

— Jeg vet ikke hvor grensen går. Men jeg har lyst til å finne den. Og så har jeg lyst til å bevege meg fem centimeter videre, sier kunstneren Leonardo Salgado (30).

I dag må man følge statens regler for å stille ut kunst. Jeg kommer ikke til å ha slike regler.

Om noen måneder åpner han en av Cubas første private gallerier. Offisielt er det hans private arbeidsplass, men ideen er at det skal være et samlingspunkt og utstillingssted for landets dyktigste kunstnere.

— I dag må man følge statens regler for å stille ut kunst. Jeg kommer ikke til å ha slike regler. Er kvaliteten god, er det alt som teller, sier Salgado.

- Historisk øyeblikk

Å flytte grensene. Fem centimeter om gangen. Det skjer over hele Cuba. Spesielt i Havana, der en femtedel av landets innbyggere bor, men også i andre byer på den frodige, fattige øya.

Siden 2011 har en hel generasjon unge cubanere – i denne sammenhengen vil det si folk fra 20-årene til 40-årene – funnet ut at de for første gang har mulighet til å skape noe for seg selv. Fem centimeter om gangen.

— Jeg tror dette er et historisk øyeblikk for Cuba. For første gang på veldig, veldig lenge skjer det noe viktig, sier Abiel San Miguel Estevez (43).

Et kjærestepar omfavner hverandre i gamle Havanna.
Kristoffer Rønneberg

Han eier restauranten Dona Eutimia, rangert som det beste spisestedet i Havana på Tripadvisor, og ett av de stedene i byen der det nå er umulig å få seg en matbit uten å bestille bord på forhånd. Estevez er også berømt for sin frozen mojito, som ifølge Newsweek er den beste i landet.— Jeg ble akkurat invitert til den statlige turistmessen for å delta i en konkurranse med den mojitoen. Det er helt nytt at de inviterer private aktører til sånne messer, sier Estevez.

La oss ta noen steg tilbake. Til et litt mer velkjent Cuba. Revolusjonsmuseet i Havana er et godt sted å begynne. Det gamle regjeringsbygget til president Batista, som ble styrtet av Fidel Castros skjeggete, uflidde revolusjonære i 1959, huser nå et museum som mer enn noe annet illustrerer det mange på Cuba tenker i dag:

At tiden har løpt fra Castros revolusjon.

Lovlig jobb som dandy

Bak støvete montere henger falmede svart-hvitt-bilder fra den mislykkede amerikanske invasjonen av Grisebukta i 1961. Andre bilder, også disse i svart-hvitt, viser jordbruksmaskiner som var moderne på 1970-tallet. Utenfor museet står noen kjøretøy som alle hører hjemme i en svunnen tid.

En tid der Fidel Castros Cuba nøt en posisjon som Sovjetunionens hevede langfinger i USAs egen bakgård. En tid der Cubas gratis helsetjenester, høye levealder og gode utdanningsvilkår gjorde inntrykk på resten av verden.

Den tiden tok slutt med Sovjetunionen for et kvart århundre siden. Samtidig forsvant nemlig Cubas viktiste inntektskilde.

Siden den gang har landets bygninger forfalt, jordbruket har slitt med å brødfø sin egen befolkning og staten har vist seg ute av stand til å holde tritt med resten av verden.

Marta (73) mottar rundt 50 kroner i måneden i pensjon. – Ting var bedre under Fidel Castro, sier hun.
Kristoffer Rønneberg

Da Fidel Castro overlot presidentstolen til sin lillebror Raul i 2008, ble det raskt tydelig at noe kom til å skje. Raul var ikke sin bror. Og sant nok, snart kom reformene.I løpet av noen få år var plutselig 450.000 personer registrert som selvstendig næringsdrivende. En lang liste med rundt 200 "lovlige" yrker ble presentert. Listen inkluderte følgende yrker:

Palmetretrimmer, blomsterkransarrangør, knappeutformer, brønngraver, piñatamaker, saueklipper, metallpusser, paraplyreparatør, lighterreparatør, fruktskreller, gulvpusser, dandy, hundeoppviser. Samt "regningsinnsamler— og betaler".

«Resolver»

Samtidig ble 70 prosent av landets bønder organisert i kooperativer som ga dem mulighet til å selge deler av produktene sine til høystbydende, ikke nødvendigvis til staten.

— Cuba gjennomgår nå de største forandringene siden 1960-tallet, sier Richard Feinberg, Cuba-ekspert og seniorstipendiat ved Brookings-instituttet i Washington DC.

I Havana er det nå plutselig mulig å kjøpe utenlandske merkeklær og -sko i butikkene. For noen få år siden ville dette vært utenkelig.
Kristoffer Rønneberg

Cubanerne er kjent for uttrykket "resolver", altså "å løse". I et land som nesten ikke produserer noe og der svært lite importeres, finner man løsninger til utfordringene som oppstår. Det er derfor de gamle Chevyene fra 1950-tallet fortsatt ruller. Originalmotorene er kanskje utgått forlengst, men cubanerne har byttet ut deler og justert helt til det fungerer.Og nå bruker mange den samme pragmatiske sansen til å utnytte handlingsrommet Raul Castros reformer har gitt dem.

— Tidligere hadde vi bare lov til å ha 12 stoler i en restaurant. Nå får vi ha 50. Vi er ofte oppe i 70, så fjerner vi noen når inspektørene kommer, sier Maura Cordoba (31).

Sammen med tre venner startet hun i fjor restauranten El Cocinero, som nå er et av de mest populære utestedene i byen. Stedet minner mest om en bar, men stedet er registrert som en restaurant fordi myndighetene ennå ikke har gitt tillatelse til å drive en bar.

— Utrolig mye har endret seg på Cuba. Men det er fortsatt ikke lett å drive privat her. Papirarbeidet er enormt, sier Cordoba.

- Ikke bare i Havana

Restauranten ansetter rundt 40 personer, hovedsakelig unge studenter som jobber her deltid. Jobben sørger for at de får ekstrainntekter som gjør det mulig å gå ut på de mange utestedene som nå har dukket opp.

Kunstneren Leonardo Salgado.
Kristoffer Rønneberg

Professor Steinberg identifiserer nå en gryende middelklasse på Cuba – et hittil eksotisk fenomen på øya. Steinberg anslår at den private næringen nå kan utgjøre nesten halvparten av landets yrkesaktive befolkning.Dermed baller bevegelsen på seg. Kombinasjonen av Raul Castros reformer og USAs stadig mer fleksible holdning til eksilcubanernes hjemreiser (president Obama har gjort det mye lettere for amerikanere med tilknytning til Cuba å reise den korte veien over til øystaten) gjør at det nå er penger i omløp på en måte som nærmest var utenkelig tidligere.

Plutselig finnes det nå en rekke e-magasiner som baserer seg på reklamer fra alle butikkene, restaurantene, hotellene og tjenestene som har dukket opp de siste årene.

— Og dette skjer ikke bare i Havana, men over hele Cuba, sier Steinberg, som nylig skrev en lang forskningsrapport om Cubas unge entreprenører.

Betydelig norsk rolle

John Petter Opdahl er Norges ambassadør på Cuba, og har vært med på hele reisen siden 2011. Han ser også at noe viktig er i ferd med å skje.

— Raul Castro vet at en større privat sektor er nødvendig for at Cuba skal komme seg ut av den økonomiske krisen. Entreprenører som tidligere ble sett på som kontrarevolusjonære blir nå løftet frem som eksempler. Men fortsatt møter de mange hindringer i form av et meget tungrodd planøkonomisk byråkrati, sier han.

Norge har en betydelig rolle i landet. Den norske ambassaden støtter rundt 70 kulturprosjekter på Cuba med et samlet budsjett på rundt en million kroner. Totalt investerer norske myndigheter rundt 22 millioner kroner i ulike utviklingsprosjekter på Cuba – alt fra naturkatastrofeforebygging (4 millioner) til menneskerettighetsprosjekter (4,8 millioner).

Restauranten O´Reilly 304 er en av Havannas nye og vellykkede restauranter.
Kristoffer Rønnberg

Og hvordan står det til med menneskerettighetene? Sørger det økte økonomiske handlingsrommet for en større respekt for grunnleggende rettigheter for Cubas borgere?Ja og nei. Organisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International beskriver fortsatt Cuba som et svært undertrykkende land der politiske aktivister og menneskerettighetsforkjempere blir rutinemessig trakassert.

— Og det er ingen tvil om at folk blir banket opp og sendt i fengsel, i hvert fall i kortere perioder, sier bloggeren som kaller seg selv Yusnaby Perez (25).

Han er på kort tid blitt en av Cubas fremste aktivister, med over 150.000 Twitter-følgere. Foreløpig klarer han å holde seg skjult for myndighetene. Tror han.

— Jeg vet at de leter etter meg. Og jeg tror de ville truet meg indirekte hvis de visste hvem jeg var. Men foreløpig tror jeg at de innbiller seg at jeg er i USA, sier han med et smil.

To steg frem, ett tilbake

Daglig går han rundt i Havanas gater og dokumenterer forfallet med bilder som han legger ut på bloggen sin og på Twitter. Han møter fattige pensjonister som Marta (73), som må overleve på en pensjon verdt rundt 50 kroner i måneden. Han fotograferer bygninger som står i fare for å rase sammen, slik flere gjør hver måned. Han snakker med 1. mai-paradedeltagere som setter seg på bilder av Raul Castro.

Fortsatt mottar cubanerne kuponger som gir dem rett til basismat. Her står folk i kø for å motta sitt daglige brød.
Kristoffer Rønneberg

Det er viktig å huske på at den revolusjonen som nå preger den nye middelklassen ennå ikke har nådd frem til det resterende store flertallet av landets befolkning. Ikke ennå.— Jeg vil at folk skal se hva som skjer her, at Cuba er mer enn hvite strender og sjarmerende biler. Bestemoren min risikerte livet for Castros revolusjon, men nå er det veldig mye som ikke fungerer. Jeg ønsker politiske forandringer, men håper vi kan beholde noe av det som er bra, ting som helsesystemet. Jeg ønsker at vi skal få lov til å stemme på våre egne ledere. Men først må vi få en fungerende opposisjon. Det finnes ikke nå, sier Perez.

Teaterregissøren William Ruiz (30), en av de stadig flere unge cubanerne som hatt muligheten til å oppleve verden utenfor Cuba, ønsker heller ikke en abrupt revolusjon.

— Vi vil ikke ha den typen inntektsforskjeller og mislykkede demokratier som vi ser i mange andre land i Latin-Amerika. Vi må reformere landet vårt innenfor det systemet vi har, sier han.

Optimismen er stor i Havana. Mange snakker om "apres", altå etterpå - etter at Castro forlater scenen. Men fremtidshåpet er ispedd en viss forsiktighet. Restauranteier Maura Cordoba er ikke udelt positiv til fremtidsutsiktene.

– Vi går to steg fremover og ett steg bakover. Men summen blir i det minste at vi går fremover. Det er nytt, sier hun med et smil.