Funnet av et skjelett under en kommunal parkeringsplass i Leicester i fjor ble i forrige måned bekreftet å være levningene etter Richard III av England. Oppdagelsen har på ny aktualisert spørsmålet rundt de to prinsenes skjebne.

Da kong Edvard IV av England uventet døde 9. april 1483, muligens av lungebetennelse, etterlot han seg (foruten fem døtre som vokste opp) to sønner: ni år gamle Richard av Shrewsbury, hertug av York, og 12 år gamle Edvard V, prins av Wales. Sistnevnte skulle arve tronen. Som riksforstander utnevnte kongen på dødsleiet sin yngre bror Richard, hertugen av Gloucester, som Lord Protector inntil eldstesønnen kunne overta styret.

Men Richard hadde sine egne planer. 29. april i Stony Stratford, nordvest for London, avskar han følget med tronarvingen Edvard V, på vei fra Ludlow til hovedstaden, hvor kroningen skulle finne sted. Prinsen ble ført til The Tower, på dette tidspunkt først og fremst en kongelig residens. Yngstebroren var fortsatt hos sin mor, dronninggemalinnen Elizabeth Woodville, som snart søkte tilflukt i Westminster-palasset ved Themsen sammen med gutten og sine døtre.

Richard fikk i løpet av de neste ukene presset parlamentet til å erklære brorens ekteskap med dronningen for ugyldig. Det ble vedtatt 25. juni 1483 og sanksjonert med egen lov, Titulus Regius, året etter.

Utgangspunktet var en påstand om at broren opprinnelig hadde rettslig forpliktet seg til å gifte seg med en annen, ja, sogar at ekteskapet var inngått i hemmelighet. I så fall var hans sønner født utenfor ekteskap, uten rett til tronen.

Saken fortsetter under annonsen.

Lekte utendørs, så savnet

Richard fikk allerede i mai dronningen til å utlevere yngstesønnen, angivelig for å holde sin bror med selskap.

Måneden etter parlamentets vedtak lot The Lord Protector seg så krone til kong Richard III.

I mai 1483 ble de to prinsene ved flere anledninger observert lekende utendørs i The Tower. I begynnelsen av juni ble de sett for siste gang. Men først mot slutten av året kom de første ryktene om at prinsene var drept, rykter som utvilsomt nådde hoffet og kongen selv. Kongen selv ble imidlertid aldri offentlig anklaget for drap.

Kong Richard III, som hadde alt å vinne på at de to prinsene, hans egne nevøer, forsvant, slik at han selv kunne gripe makten. Maleri av ukjent kunstner fra slutten av 1400-tallet.

Selv nektet barnas mor til sin dødsdag å tro at de var døde. Richard hadde tidligere, mens Edvard IV ennå levde, vært kjent som uvanlig loyal til sin bror — og familiekjær. Men kanskje hadde han ventet tålmodig i kulissene på sin egen sjanse.Kong Richard III skulle selv, med sitt kongesete lagt til hjemlige York, regjere i bare to år. I løpet av disse to årene døde imidlertid både hans egen sønn, Edvard, i april 1484, og hans hustru, dronninggemalinnen Anne Neville, i mars 1485.

Snart gikk ryktene om at kongen også hadde latt dronningen drepe slik at han kunne gifte seg med sin niese, Elizabeth av York, søster av de forsvunne prinsene. Skjønt Anne Neville i virkeligheten trolig døde av tuberkulose, begynte kongen nå for alvor å miste allierte.

De flokket seg rundt Henry Tudor, som var i eksil i Frankrike. I snart et halvt århundre hadde huset Lancaster og huset York slåss om retten til den engelske tronen i det som er kjent som Rosekrigene. Avgjørelsen kom i august 1485, da Richard III barket sammen med nettopp Henry Tudor i slaget ved Bosworth (mellom Birmingham og Leicester). Sistnevnte hadde seilt sin hær fra Frankrike og gått i land i Wales.

Richard III ble drept, den siste engelske konge som har falt på slagmarken. Seierherren, nå Henrik VII, ble den første konge i Tudor-dynastiet, dessuten den som året etter fikk gifte seg med Elizabeth fra York. Sammen fikk de hele syv barn, deriblant den senere så beryktede Henrik VIII og dennes søster Mary Tudor, gift i tre måneder med franskekongen Ludvig XII.

Flere kandidater til ugjerningen

Skjønt flere forhold peker mot kong Richard IIIs skyld, er det større uenighet om hvem som utførte selve ugjerningen. Det hevdes at prinsene ble innesperret og så sultet ihjel, men også at de ble kvalt.

To personer nevnes i den sammenheng. Den ene er James Tyrrell, en ridder som ofte kjempet for huset York. I 1502 ble han arrestert av Henrik VIIs styrker og henrettet. Under tortur før han ble halshugget 6. mai skal han ha tilstått drapene på prinsene, utført sammen med to andre menn etter oppdrag av kongen.

Men Tyrrell kunne ikke oppgi hvor kroppene befant seg. Han sa de var blitt flyttet. Noen skriftlig opptegnelse av hans tilståelse er aldri funnet. Nettopp fordi tortur ble anvendt, er det mulig tilståelsen var falsk. Selveste William Shakespeare (som rundt 1592 skrev skuespillet Richard III ) mente likevel at Tyrrell var den skyldige.

Dernest kan drapene også ha blitt gjennomført av Henry Stafford, 3. hertug av Buckingham, som var Richard IIIs høyre hånd. Men hertugen gjorde opprør mot kongen allerede i oktober 1483, etter å ha valgt å støtte Henry Tudor. Han mislyktes da mange av hans soldater deserterte i møtet med Richards hær samtidig som Henry Tudors flåte underveis fra Frankrike måtte vende om pga. storm. Stafford forsøkte å unnslippe forkledd, men ble angitt, arrestert og så henrettet i Salisbury 2. november samme år.

Det hvite tårn i Tower of London, oppført av Vilhelm Erobreren. På Richard IIIs tid var Tower fortsatt en kongelig residens.

Tidlig i 1980-årene ble det i arkivene til College of Arms i London funnet et dokument der det sto at prinsedrapene kunne tilskrives hertugen av Buckingham. I portugisiske arkiver er det funnet en tilsvarende henvisning. Under hertugen av Buckinghams overoppsyn, mens han ennå var lojal mot kongen, ble de to prinsene sultet ihjel, heter det.Men ikke noe sted i disse to henvisningene står det eksplisitt at hertugen handlet på kongens ordre. Det hevdes også at det faktisk var hertugen selv som, etter at han hadde brutt med Richard III, fortalte Elizabeth Woodville at hennes to sønner var blitt myrdet. Om hertugen var drapsansvarlig eller uskyldig, lar seg neppe avklare.

Et makabert funn

I 1674 ble skjelettene av to barn funnet av noen bygningsarbeidere under en trapp nederst i The Towers sentrale hovedbygning, kalt The White Tower. Etter anbefaling av kong Charles II ble de antatte levningene etter de to forsvunne prinsene gravlagt i Westminster Abbey. De to skjelettene ble sist undersøkt av to leger i 1933 — med tillatelse av kong George V. De klarte ikke å bestemme kjønn men fastslo at det ene barnet må ha vært mellom syv og elleve år da det døde, det andre mellom 11 og 13. Både funnsted, antall individer og alder tyder på at det var prinsenes levninger.

På 1700-tallet ble det tatt en hårlokk fra hodet til prinsenes niese, Mary Tudor, da man åpnet kisten med hennes levninger i Mariakirken i Bury St. Edmunds i Suffolk. Siden 1840 er hårlokken blitt oppbevart i en metallkapsel i byens lokale museum.

Westminster-katedralen i hjertet av London, hvor levningene etter to barn funnet i The Tower ble stedt til hvile i 1674. I 1933 ble det konstatert at det dreide seg om to barn hvis alder passer overens med prinsenes alder da de trolig ble drept.

Hvis DNA fra hårlokken kan sammenlignes med DNA fra de to skjelettene i Westminster Abbey, vil man kunne få en endelig avgjørelse. Det forutsetter imidlertid to ting, at hårlokken virkelig stammer fra Mary Tudor og at levningene i Westminster Abbey gjøres tilgjengelig. Det siste kan bare dronning Elizabeth II avgjøre — fordi det antas å dreie seg om kongelige levninger. Spørsmålet om å åpne kisten har vært reist før. Nå håper flere at funnet av Richard III, og ønsket om større innsikt i hans person og gjerninger, vil gi et annet utfall.I likhet med skjebnene til Lady Jane Grey (styrte England i to uker i 1553 før hun ble halshugget) og Mary Stuart, dronning av Skottland (i husarrest i England i 18 år før hun ble halshugget i 1587) regnes de to gutteprinsene i The Tower blant de mest tragiske skjebner i Storbritannias kongelige historie.

Over 500 år senere er deres skjebne formelt uavklart. Historikere synes enige om at guttene ble myrdet. Mange historikere mener ordren kom fra mannen som selv besteg tronen. Den fulle sannhet blir neppe noen gang kjent.

Det mest berømte maleriet av prinsene som trolig ble myrdet i The Tower. Hertugen av York, Richard av Shrewsbury, til venstre, prinsen av Wales, Edvard V, som skulle ha arvet tronen, til høyre. Utsnitt av maleri avJohn Everett Millais i 1878.
Creative Commons