Sengen er uoppredd, på nattbordet står det brus og godteri, fra veggen ser Bob Marley ned på oss. Rommet ser ut slik de forlot det om morgenen torsdag 17. juli.

Moren til Bryce Fredriksz (23), Silene, har vært inne og vasket og tørket støv. Hun klarer ikke å rydde resten. Hun vil fortsatt kjenne lukten av klærne deres. Her, i andre etasje i familiens rekkehus utenfor Rotterdam, holdt sønnen og kjæresten hans Daisy Oehlers (20) til.

50 tapte anrop

Daisy mistet moren sin bare noen måneder tidligere, faren hadde hun aldri kjent. Ferieturen til Bali skulle være en måte å komme seg videre etter noen tunge måneder.

Rob Fredriksz (66) kjørte dem ut til Schiphol, Amsterdams flyplass, der de gikk om bord flyet fra Malaysian Airlines, MH17. Silene var mest bekymret for om sønnen, på første store utenlandstur uten dem, skulle klare å holde orden på alt. Men hun ante fred og ingen fare da de var vel om bord i flyet, og hun gikk på grillfest med jobben samme ettermiddag.

At det var 50 tapte anrop på mobilen, så hun ikke før noen grep tak i henne.

— Bryce og Daisy har kræsjet. Du må komme hjem, ropte datteren inn i røret.

— Jeg klarte ikke å gråte før dagen etter. Jeg klarte ikke å tro at det var sant, sier Silene Fredriksz (51).

Bønn til Putin

Det ligger fortsatt tørkede blomster i stuen. Et bilde av det unge, vakre kjæresteparet står oppstilt på et bord, omgitt av tent lys, blomster og en Oreo-sjokolade, deres favoritt. Dagen etter ulykken ropte Bryces mor en bønn inn i TV-kameraene: «Putin, få barna våre hjem igjen!»

«Ingen adgang! Det kan være rester av ofrene fra MH17-flyulykken i området», står det på dette skiltet nær stedet der Malaysia Airlines Boeing 777-flyet styrtet nær landsbyen Hrabove i Dontesk-regionen i Ukraina.
MAXIM SHEMETOV

Men moren føler ikke at hennes bønn er hørt. — Vi har ikke hatt noen begravelse ennå. De har bare funnet den høyre foten hans og noen ben. Men vi vil ha mer, sier hun.

— Hver dag venter vi på nyheter om dem, sier mannen Rob.

«Nederlands 11. september»

  1. juli var dagen da Nederland brutalt ble brakt inn i konflikten i Øst-Ukraina. 298 passasjerer, 193 av dem nederlandske, mistet livet da flyet fra Malaysian Airlines falt fra 33.000 fots høyde og kræsjet på et stort opprørskontrollert område ved byen Torez i Øst-Ukraina.

Mistanken ble straks rettet mot de prorussiske separatistene i Øst-Ukraina og russiskproduserte BUK jord-til-luft-missiler.

En nederlandsk granskingskommisjon har slått fast at flyet ble truffet av «flere objekter med høy energi», men vil ikke konkludere med hvor dette kom fra eller hvem som står bak.

Sjokket over å bli rammet slik, var enormt i Nederland og er fortsatt et åpent sår. Da kortesjen med kister ble kjørt til Hilversum for obduksjon seks dager etter kræsjet – stilte folk seg opp langs motorveien med flagg og blomster.

Folk stilte seg opp langs motorveien med flagg og blomster da kortesjen med kister ble kjørt til Hilversum for obduksjon seks dager etter kræsjet.
STRINGER

— Noen analytikere har kalt det vårt 11. september. Det var et sjokk, og det kan nok også sammenlignes med det som skjedde i Norge 22. juli 2011, sier parlamentsmedlem Sjoerd Sjoerdsma fra partiet D66.I motsetning til angrepene i USA og Norge skjedde dette langt hjemmefra, ikke på nederlandsk jord. Derfor har det ikke skapt samme redsel og usikkerhet.

Men Sjoerdsma tror ulykken har gitt nederlenderne et mer «realistisk» forhold til Russland. Han sier at selv om mistanken retter seg mot de prorussiske opprørerne, er ikke granskningen over.

— Det skaper rom for spekulasjoner, som russerne bruker til å plante sine egne teorier, sier han.

Hvorfor var luftrommet åpent?

Han sier at diskusjonene i Nederland er blitt mer politiske etter hvert som tiden har gått. Pårørende er utålmodige etter svar: Når blir de som gjorde dette, stilt til ansvar i Haag?

— Og mange stiller spørsmål om hvorfor luftrommet fremdeles var åpent for sivile fly. Flere helikoptre var blitt skutt ned, sier Sjoerdsma.

Fire måneder etter flykræsjet var det nasjonal sørgedag. Navnene på de 298 omkomne fylte rommet. Nesten alle kjente noen som ble berørt. For noen av dem som har fått dette tettest innpå seg, har månedene med sorg og usikkerhet skapt frustrasjon og sinne.

Robby Oehlers (44) satt på dekk på husbåten sin i Amsterdam og så på stjernene om kvelden 17. juli da hans gamle tante ringte.

Hun var oppløst i tårer. Han trodde ikke sine egne ører da hun fortalte at slektningen Daisy var skutt ned over Ukraina.

TV-bildene han så fra ulykkesstedet, gjorde ham motløs. Passasjerenes eiendeler lå strødd, opprørere og sivile kunne tråkke mellom levninger og kofferter. Etter hvert mistet han troen på statsminister Mark Ruttes ord om at de håpet på en diplomatisk løsning for å få tilgang til ulykkesstedet.

Dro til åstedet

— Jeg kunne ikke bare bli sittende og se at ingen gjorde noe. Daisy var fortsatt ikke identifisert. Jeg ville at nederlandske myndigheter skulle ta av seg silkehanskene, dra ut og hente flyet og likene, forteller han.

Robby Oehlers (44) reiste selv til Donetsk for å lete etter levninger til slektningen Daisy.
Ingeborg Moe

I oktober hadde han mistet tålmodigheten. Nederlandske myndigheter ville av prinsipp ikke forhandle med opprørerne. Robby Oehlers mente det viktigste var å komme frem og fikk kontakt med de selvutnevnte myndighetene i Donetsk, som ga ham fritt leide og nødvendige dokumenter.— Jeg måtte trekke pusten noen minutter da jeg kom dit. Jeg kjente igjen lukten av drivstoff. Da jeg gikk rundt, så jeg leker, kort, spill, klær, små vesker. Jeg hadde fått en liste fra Bryces mor for å lete etter tingene deres, en blå og en lysegrønn koffert.

Men han fant dem ikke. Så begynte han å se etter flyseter og stolnumrene, deretter landingshjulene. Da han fant en knokkel, klarte han knapt å puste.

— Du ser for deg bilder av mennesker som faller ned fra himmelen. Jeg tenkte på kusinen min, kanskje holdt hun hånden til Bryce.

Men han fant ikke kusinen. Det var skuddvekslinger i området og ikke trygt. Da han skulle dra, kom et nederlandsk etterforskningsteam til stedet. Samtidig ble Daisy identifisert.

- Jeg klandrer mange

Også Bryces foreldre mener det er altfor mange ubesvarte spørsmål. Hvem sto bak angrepet? Hvorfor hadde ikke ukrainske myndigheter stengt luftrommet? Hvorfor fløy Malaysian Airlines der når andre flyselskap hadde sluttet?

— Jeg klandrer mange: Putin, separatistene, den ukrainske regjeringen og Malaysian Airlines. Vår statsminister burde ringt Putin samme dag som det skjedde. Han har makten til å stoppe dette. Hvis det hadde vært en amerikansk eller israelsk fly, ville det vært ute av landet på noen dager, sier Silene og Rob Fredrikzs.

Tanken på at det fortsatt kan ligge levninger og eiendeler etter barna uten på ulykkesstedet, gir dem mareritt.

Journalist Olof Van Joolen i avisen De Telegraaf sier at mange føler den nederlandske regjeringen var for forsiktige.

- Det er en følelse av at vi var blandet inn i storpolitikk. Man tenkte at hvis det hadde vært et amerikansk fly, så ville man sendt soldater og hentet det med én gang. Vi var for forsiktige, for lite aggressive, sier han.

Talsmann for regjeringen Jean Fransman sier at de har gjort alt de har kunnet for å komme til ulykkesstedet, men at de må ta hensyn til sikkerheten.

— Noen ganger går det for sakte, det er frustrerende. Men vi er ikke ferdig med arbeidet, det er deler av åstedet vi ikke har vært på ennå. Opprørerne sier at det ikke er noe der, men hver gang vi drar dit, finner vi mer. Vi fortsetter arbeidet, sier han.

Søker svar i vraket

Sosiolog Paul Dekker ved Tilburg universitet sier at spørreundersøkelser både før, under og etter ulykken viser at folk flest slutter opp om måten regjeringen taklet dette på.

— Kritikken kom litt senere. Noen følte at det tok for lang tid. Det har vært stilt spørsmål om når man får svarene. På den annen side, det var for farlig å dra dit. Man vil ikke risikere flere menneskeliv, sier Dekker.

I rekkehuset i Rotterdam kommer to fettere, og en onkel av Rob Fredriksz går inn hageinngangen, snart kommer Daisys tante. Deler av flyvraket er kommet til landet.

— Jeg må dra hver gang det kommer noe. Kanskje er det noe fra Bryce eller Daisy, sier faren.

— Det er som tortur. Men jeg må dra dit, sier moren, før de drar til flybasen for å se det komme.

10 tonn vrakdeler er nå fraktet til Nederland og skal rekonstrueres. Familien Fredriksz håper det skal gi dem flere svar, men savnet etter de to ungdommene blir aldri borte.