Å brøyte seg rydning må ha vært knallhardt arbeid. Men det lå også en fremtidstro bak arbeidet, og en visshet om at det som ble skapt, ville bestå.

La du ned arbeid i et steingjerde, hadde du og dine etterkommere et gjerde. Og riktignok kan ikke en skigard vare evig, men den kan vare ganske lenge og, vel så viktig, omtrent like lenge hver gang.

Les også:

Denne forutsigbarheten har gjort at vi tenker på fremtiden som noe vi til en viss grad kan styre. Dette er en forestilling vi deler med våre medeuropeere. Vi har rett og slett kunnet bygge sten på sten, i forvissning om at hvis vi gjør skikkelig arbeid, vil det vi bygger bli stående – i hvert fall til ambisiøse byplanleggere kommer på andre tanker.

Oppdagelsesreisende

Med denne forutsetningen som kulturell bagasje dro europeiske reisende på 1800-tallet til de melanesiske øyene som dagens Vanuatu er en del av. Og de vendte hjem med beretninger om et påfallende fravær av bygninger, kunst og redskaper som virket å være ment for å vare. Dette ble råmateriale for samfunnsvitere, som på denne tiden anså teknologisk nivå som synonymt med stadier av sivilisasjon og utvikling.

Følgelig ble Melanesia plassert på nederste trinn av utviklingsstigen.

I Melanesia finner man lite som er gammelt. Til gjengjeld finnes mange kunstuttrykk som er forseggjort og varierte, blant annet dansing med fantastiske hodeplagg laget for engangsbruk som deretter avgår med «døden».
Thorgeir Kolshus

Mangelen på solide hus og forseggjorte gjenstander ble tatt som uttrykk for makelighet, som igjen ble forstått som en konsekvens av at øyene fra naturens side var overflodssamfunn der man fikk alt man trengte med et minimum av innsats.

Alt er forgjengelig

Da europeere tok langvarig opphold på øyene, fikk pipen en annen lyd. Misjonæren Robert Henry Codrington, som jobbet i området i over tredve år og ble en pioner innen både antropologi og lingvistikk, skrev i 1891 at i Melanesia leter man forgjeves etter alt som er gammelt. Men han var tydelig på at dette ikke var forårsaket av latskap. I arbeidet med å rydde og dyrke hager for blant annet yams, taro og bananer investerte øyboerne arbeid som langt overskred det nødvendige.

Thorgeir Kolshus er førsteamanuensis i antropologi ved Universitetet i Oslo
Trygve Indrelid

Og blant de mange kunstuttrykkene fant man dansing med fantastiske hodeplagg laget for engangsbruk, som deretter avgikk med «døden» på tabusteder.Det klimaet som gav så gunstige vekstvilkår, gjorde også at alt varig ble forgjengelig.

Og hvis Codrington fremdeles hadde trodd på myten om melanesisk makelighet, ville en titt i hans egen koffert fått ham på andre tanker. Der var det meste av innholdet etter kort tid dekket av mugg, gnaget av rotter eller oppspist av maur.

Katastrofene

Og på toppen av dette kom naturkatastrofene, da som nå. Øyene ligger langs møtepunktet mellom to jordplater som gjerne kalles «The Pacific ring of fire» og byr på jordskjelv, tsunamier og vulkansk aktivitet. Men den største innvirkningen har likevel syklonene.

Jeg opplevde selv syklonen «Zoe» i 2002, som var like kraftig som «Pam», men heldigvis rammet langt færre øyer. Fortellinger om hvordan kokosnøtter blir til kanonkuler og bølgeblikkplater til horisontale giljotiner utgjør et takknemlig foredragsmateriale, følelsen av å være helt og holdent maktesløs likeså.

Syklonene rammer stillehavsøyene jevnlig. Her følger en av innbyggerne på Mota kursen til syklonen «Zoe» på et kart, slik den ble forkynt over radio i 2002.
Thorgeir Kolshus

Men det er sjelden folk dør i selve syklonen. Og i dagene som følger lever man faktisk i overflod på skadede avlinger, døde eller lemlestede griser og høner, svimeslåtte fugler og nedfallsfrukt.Men derfra blir situasjonen raskt verre.

Trærne som bærer brødfrukt, kokosnøtter, bananer og papaya er ødelagt, mens groene som viser hvor rotfruktene er plantet forsvinner, slik at de må graves opp på måfå og ofte blir skadet og derfor holder kun noen dager og ikke opp til et år. De kraftigste syklonene river selv de sterkeste hus og sender redskaper, fiskeutstyr og andre eiendeler for alle vinder, så rydding av skog for å lage nye hager tar mye lengre tid – alt mens lagrene av tørket brødfrukt og annen krisemat minker.

Tilpasning til økologien

Med andre ord er fraværet av bestandige strukturer, solide redskaper og varige kunstuttrykk, som de tidlige europeiske besøkende tok som uttrykk for overflodslatskap, rett og slett er en tilpasning til økologiske forhold som opp gjennom historien har gitt melanesiere følgende innsikt: Alt er forgjengelig, og ingen kjenner morgendagen. Å investere i en fremtid som er så grunnleggende uviss, vil ikke bare være overmodig: Det er direkte tåpelig.

Arkivmateriale fra 1860 og senere forteller at supersykloner som «Zoe» og «Pam» treffer Vanuatu omtrent hvert tyvende år. På den lille øya Mota, der både Codrington og jeg har tilbragt flere år, falt folketallet etter slike sykloner med mellom 30 og 80 prosent på grunn av epidemier og matmangel. At mota-språket har ord for fem stadier av hungersnød forteller sitt.

«Dyrking av hoder»

Den siste sultkatastrofen på Mota inntraff etter en syklon i 1952. Da en ny supersyklon rammet dem tyve år senere, bidro den fransk-britiske koloniregjeringen med mat og andre forsyninger frem til de første nye avlingene var klare seks måneder senere, mens den selvstendige staten Vanuatu tro til etter syklonen «Uma» i 1987. Som en følge av dette gikk knapt noen liv tapt. Og mens sykloners ettervirkninger litt morbid uttrykt tidligere hadde en befolkningsregulerende effekt, tok folkene på Mota og de andre øyene i Melanesia til seg verdenssamfunnets budskap om at utdanning er nøkkelen til utvikling, og at befolkningsveksten må møtes gjennom dyrking av hoder i tillegg til dyrking av hager.

Et skolebibliotek i Port Vila, Vanuatus hovedstad, mistet mistet taket da syklonen «Pam» traff øya.
Edgar Su / NTB Scanpix

Men et utdanningsløp har en mye dypere tidshorisont enn en årlig hagebrukssyklus. Og i dette ligger nøkkelen til å forstå hvorfor sykloner som «Pam» er så ødeleggende.For som tilfelle er i de fleste av verdens fattige nasjoner, krever også Vanuatu skolepenger for utdanning utover grunnskolen. Fire av fem hushold er selvforsynte med det de dyrker i hagene sine, og nå som syklonen «Pam» har ødelagt disse avlingene, vil tusenvis av barn og ungdom stenges ute fra skoler og studier. Da «Zoe» traff Mota i 2002, ble 30 elever og studenter sendt hjem til øya på grunn av manglende betaling. Kun rask hjelp fra venner i Norge hindret en hel generasjon unge motesere fra å ende opp uten vitnemål – etter at familiene i årevis hadde brukt alle sine inntekter på å gi bare ett av sine barn muligheten til å velge en annen vei enn å dyrke hager på en stadig tettere befolket øy.

Liten sjanse til å lykkes

For Vanuatu har syklonen «Pam» derfor ikke først og fremst skapt en nødhjelpssituasjon men en utviklingskrise – der morgendagens voksne opplever at en dør er blitt stengt. Slik forvitrer troen på at utdanning er nøkkelen.

Supersykloner som «Pam» er ikke noe nytt fenomen. De har så langt heller ikke forekommet hyppigere enn før. Å bruke «Pam» som bevis for menneskeskapte klimaendringer blir med andre ord ren spekulasjon. Men om dette skulle være et varsel om tider som skal komme, i tospann med utsiktene til stigende havnivåer, gir det folk i Vanuatu og i Stillehavet forøvrig enda mindre grunn til å dele vår forståelse av at fremtiden er mulighetenes land.