Vi har sett verdenskart og globuser og satellittbilder fra verdensrommet. Vi vet hvordan Jorden ser ut. Men det er på overflaten, og akkurat nå. I virkeligheten er fjellet ikke fast. Vann og vind vasker fjell ut i havet, krefter i klodens indre reiser gammel havbunn på høykant, skyver fjell til værs og gir havet større dyp og nye kyster. Det tok tid å forstå at vår roterende klode har utviklet seg gjennom milliarder av år. Vitenskapen om vår egen planet er ung. Det rådende synet ble lansert i 1912. Nå blir det utfordret av en nordmann.For hundre år siden var forskerne splittet i to skoler. Den amerikanske skolen mente kontinenter og hav var faste strukturer som alltid hadde ligget der de ligger nå. Men hvorfor finnes det rester av undersjøiske livsformer langt fra havet og tilmed høyt til fjells? Europeiske forskere mente derimot at jordskorpen ikke lå fast, men var i bølgeformet bevegelse. Havbunn kunne heves og bli tørt land, kontinenter kunne synke og bli hav. Men så viste målinger at havbunnen besto av bergarter som var tyngre enn dem kontinentene hviler på. Dermed sviktet også denne skolens forklaringer.Fossilene viste at tidligere tiders plante- og dyreliv hadde gjennomgått store forandringer. Men de viste også store likheter mellom kontinenter som lå langt fra hverandre. Dessuten viste de at områder som Svalbard og Antarktis har hatt tropisk klima og frodig plantevekst, mens det er spor etter isbreer i Afrika. Hvordan skulle slike fenomener forklares? Den tyske meteorologen Alfred Wegener var fascinert av at kystlinjene på begge sider av Atlanterhavet ser ut som speilbilder av hverandre. I 1912 foreslo han at jordskorpen var satt sammen av bevegelige plater, som beveget seg horisontalt i forhold til hverandre. Hvis kontinentene en gang hadde hengt sammen, forklarte det likheter i livsformer. Han lanserte også en teori om "polvandring", det vil si at Jorden periodevis hadde forandret stilling i rommet, så både ekvator og polene hadde flyttet seg.Wegeners teorier skapte nye problemer, og stemte heller ikke overens innbyrdes. Han ble beskyldt for å ta seg friheter med fakta for å få dem til å stemme med teorien, og han kunne heller ikke forklare hvordan kontinentene kunne pløye seg gjennom jordskorpen - med mindre kloden utvidet seg.Det var kjent at Jorden er omgitt av et magnetfelt som er knyttet til planetens rotasjon om sin egen akse, og at dette feltet kan forandre seg. På 1950-tallet var instrumentene blitt fine nok til å måle den svake magnetismen i bergartene, og dermed kartlegge retningen på jordmagnetismen den gang da de ble dannet. Registreringene tydet på at jordskorpen hadde beveget seg horisontalt. Wegeners teori om kontinentaldrift var den eneste som bød på en slik løsning. Den øvet en magnetisk tiltrekning på forskere som var i ferd med å etablere et nytt fagfelt. Flere og flere målinger så ut til å bekrefte kontinentaldriften.Men også andre forskere lot seg magnetisere. Nye instrumenter gjorde det mulig å kartlegge havbunnen på store dyp mer detaljert enn noensinne. På 1960-tallet ga teorien om havbunnspredning endelig kontinentaldriften den nødvendige drivkraften.Spør du en geolog i dag,vil han fortelle deg at kontinentene driver over jordoverflaten, nesten som kork på havet. India hang en gang sammen med Antarktis, Australia, Afrika og Latin-Amerika, men har drevet nordover og kollidert med Eurasia med slik kraft at Himalaya har reist seg mot himmelen. Kontinentene utgjør plater i jordskorpen, som flyter på den varme, flytende mantelen i Jordens indre. Der de kolliderer blir de enten presset til værs i høye fjellkjeder eller glir under hverandre og ned i smeltegryta for resirkulering. Der platene glir fra hverandre dannes det rekker av aktive vulkaner, hvor lava velter frem fra Jordens indre og danner ny jordskorpe. På internett kan du finne omfattende forklaringer, og se animasjoner av kontinentenes drift siden det opprinnelige superkontinentet begynte å sprekke opp:
http://www.ucmp.berkeley.edu/geology/tectonics.html.Men hele denne historien er uten hold i virkeligheten, mener geofysikeren Karsten M. Storetvedt i Bergen. Teorien skaper en mengde problemer, hopper bukk over andre, og gir langt fra noen helhetlig løsning. Tvert imot stemmer den dårligere og dårligere jo flere målinger vi foretar.Storetvedt var selv en av de første som underviste i denne teorien i Norge. Men etterhvert så han stadig flere problemer den ikke kunne gi svar på.- Det tok meg 20 år å arbeide meg frem til en alternativ teori, sier han. - Men en teori om Jordens utvikling må forklare alle trekk ved kloden, for de henger sammen. Kloden er en dynamisk, levende planet også i dag. Elementære prosesser fører til utgassing og omfordeling av masse i Jordens indre. Dette er motoren bak endringene på overflaten.For eksempel viser fossilene fra India større likhet med Asia enn med Antarktis og Afrika. Afrika og Antarktis skal ifølge Wegeners teori bli skjøvet fra hverandre ettersom det dannes ny havbunn mellom dem. Men de såkalte subduksjonssonene, der gammel jordskorpe presses ned, er ikke der. Dermed har drift-teorien plass-problemer. Og ser vi på kartene hvor kystlinjene er klippet sammen slik at de skal "passe", så mangler viktige deler. Island, for eksempel. Sagaøya ligger på en tverrgående rygg av tykk jordskorpe som går fra Hebridene til Grønland. Hvordan kan Atlanterhavet utvide seg da?Utgassing og masseforflytning i Jordens indre fører til endringer i jordrotasjonen. Dette er årsak til den geologiske utviklingen, sier Storetvedt. Kjernen består av jern og legeringer av jern og lettere elementer, som hydrogen, silisium, karbon og så videre. Utenfor kjernen ligger mantelen, som består av silikatrike mineraler med mindre egenvekt. Ytterst ligger jordskorpen som et tynt skall. På 100 kilometers dyp ligger Astenosfæren, en uregelmessig gass- og væskefylt sone med lommer av magma, som av og til strømmer opp til overflaten i form av vulkanutbrudd.Kjemiske prosesser fører til forandring av mineralene, og utvikling av gass. Mineralene går over til tyngre stoffer, men den indre massetransporten er ujevnt fordelt. Det gjør kloden ustabil, og den kan forandre både rotasjonshastighet og vinkel i forhold til Solen. Slike endringer kan føre til økt vulkanisme og periodevise utslipp av klimagasser, og kan forklare de store katastrofene i livets utvikling.Opprinnelig var jordskorpenmye tykkere, nokså jevntykk, og for det meste dekket av grunt hav. Det var lite tørt land, og dyphav eksisterte ikke. Men kjemiske og mekaniske prosesser har ført til at skorpen gradvis har erodert nedenfra. Deler av den har sunket ned i mantelen. På overflaten har det foregått progressive innsynkninger som er blitt til dyphav hvor vannet samles. Slik er verdenshavene oppstått, og kontinentene blitt tørrlagt. Og det er skjedd nylig.Når en som har et perspektiv på fire- fem milliarder år bruker begrepet "nylig", betyr det ikke i forrige uke. Vi snakker om noen hundre millioner år.- Mesteparten av havbunnsutviklingen skjedde i Jordens middeltid, som vi vanligvis forbinder med dinosaurene. Men prosessen fortsetter. Det har aldri vært så mye tørt land som nå, og heller ikke så mye vann på overflaten.For ca. 100 millioner år siden starter hovedfasen for skorpetynningen som fører til en nettotransport av masse innover. Denne prosessen øker rotasjonshastigheten, akkurat som når en kunstløper strekker armene til værs i en piruett.All geologisk historie skjer i rykk og napp, og det er de markerte endringene i Jordens rotasjon som forårsaker de store omveltningene. For omkring 60 millioner år siden skjer en voldsom utgassing, jorden forandrer vinkel i forhold til Solen, polpunktene flytter seg i løpet av få millioner år, og kloden får omtrent det utseendet vi kjenner i dag. Gassutstrømningen fra Jordens indre er fullt ut tilstrekkelig til å forklare den store katastrofen som tok livet av dinosaurene og mange andre dyregrupper.Slike perioder med ustabilitet markerer skillene mellom Jordens forskjellige geologiske epoker. Katastrofen for 65 millioner år siden er hverken først eller størst. Jorden er en kjemisk levende planet og er ikke falt til ro.De nåværende kontinentene utgjør ganske riktig en slags blokker i jordskorpen. De flyter ikke fritt, men styres av vanlige treghetslover. På den nordlige halvkule roterer de med urviseren, på den sørlige halvkule mot urviseren. Det er de samme fysiske lovene du kan iaktta når du slipper vannet ut av badekaret. Når kystlinjene ligner hverandre, skyldes det at innsynkningene skjer langs sprekksystemer som ble dannet langt tilbake i Jordens urtid. Wegeners kontinentaldrift er helt unødvendig for å forklare Jordens utvikling. Storetvedts teorier er svært omstridt. I boken "Global Wrench Tectonics" gir han en sammenhengende fremstilling av sitt syn. En anmelder har kalt den "relativt ubegripelig". Men boken er en logisk parademarsj, som ser ut til å forklare alt. Selv om den er skrevet for fagfolk, er den ikke umulig å forstå for en legmann. Den strider mot rådende teorier. Men hva om Storetvedt har rett?
