Slavene var norske, nordiske, hvite. Og de ble holdt fanget i Nord-Afrika, i bystatene ved Middelhavet. Først nå, etter noen hundreår, får den omvendte slavehandelen sin historie.
Så får Niels Moss lov til å gå. Det er tidlig på morgenen 21. mai 1771. Moss går over slottsplassen der han ble solgt, han passerer palasset der kongen satt opphøyet på tre fløyelsputer med en fluevifte i hånden og tok ham i øyesyn like før slaveauksjonen startet. Siden den dagen han ble solgt som slave, er det gått to år, syv måneder og atten dager.Snaut to år senere, i april 1773, fortsetter historien til Niels Moss. Da averterer Trondhjems Adresseavis den tidligere slavens dagbok til salgs, prisen for et eksemplar med 80 sider er ti skilling.Heldigvis er Niels Moss kommet hjem. Og heldigvis har han skrevet ned sin historie. Slik at vi andre drøyt 200 år senere kan få et innblikk i hva som skjedde; "En fuldstendig Historisk Efterretning om de Medfarendes Skiæbne paa Skibet Jomfrue Christina fra Trondhiem som i Aaret 1769 bleve optaget av Algiererne og giorte til Fanger, indtil deres Hiemkomst derfra sidst i aaret 1772. Hvorhos er tilføyet et kort Anhang om Staden Algiers Beliggenhed, dens Indvaanere og videre Beskaffenhed. Enfoldigst sammenskreven av N.M."Og heldigvis, kan vi tilføye, er Torbjørn Ødegaard interessert i dykking. For det er hans interesse for sunkne, spanske vrak langs norskekysten som via svinger og krokveier nå fører til at de norske (og nordiske) slavene i Nord-Afrika får sin historie belyst.I all verden, kan du spørre, norske slaver? I Afrika? Var det ikke omvendt, alt dette med slaver? Jo da. Men mens europeere tappet Afrika for arbeidsføre kvinner, menn og barn og solgte dem til blant andre amerikanske bomullsplantasjer, gikk en betydelig strøm av slaver fra Europa til Nord-Afrika. - Fra år 1500 til ca. 1830 var rundt en million europeere slaver eller gisler i Afrika. Den mest kjente av dem var Miguel Cervantes, skaperen av "Don Quixote", forteller Ødegaard.Han er kommet frem til at antallet nordiske slaver var rundt 2000. Og at kanskje 1000 av dem var norske."Å havne i tyrkeri", het det den gang. En skjebne verre enn forlis. Og frykten hang over hver eneste sjømann som seilte i Middelhavet. For det var der det skjedde. Det var der skipene ble bordet og besetningen fanget. Og ført til "barbariet". Som den gang var en geografisk betegnelse på "den første Deel eller Landstrækning i Africa, ungefær av 800 Miils Længde; deri ligger følgende Riger: Marocco, Fez, Algier, Tunis, Tripolis og Barcan, som støder på Egypten." Barbaresk-statene var underlagt sultanen i tyrkiske Konstantinopel, men var i realiteten uregjerlige bystater som nærte seg av slavehold, løsepenger og årlige avgifter/presanger fra europeiske sjøfartsnasjoner. Gjenytelsen for presangene var fri ferdsel på havet, men raskt kunne disse traktatene erklæres for ugyldige. Det var det som skjedde da "Jomfru Christina" - og altså Niels Moss - ble kapret.Og det var da Torbjørn Ødegaard snuste i arkiver og biblioteker etter opplysninger om forliste skuter, han kom over beretningene fra de nordiske slavene på 1600- og 1700-tallet.- Det finnes syv- åtte nordiske slavefortellinger, altså beretninger om egne opplevelser (som "Sandfærdig Fortællelse, Om De Christnes ynkværdige Slaverie udi Barbariet" skrevet 1756 av Lars Diderich fra Bergen). Stadig eksisterer en rekke originaldokumenter. Ikke minst en masse brev fra sjøfolkene som skriver til sine familier og ber om å bli frikjøpt. Og det finnes nøyaktige prislister, for frikjøp av matroser, styrmenn, kapteiner, sier Torbjørn Ødegaard. Som med cand.mag-grad og mellomfag i historie kaller seg "almenformidler". Og undrer seg over hvorfor den samlede historien om norske slaver hittil ikke er fortalt.- Interessen for sjømannsslavene synes å ha druknet i historiene om den handlekraftige vikingen, om vellykkede redere, driftige kapteiner og ishavsimperialister. Slavene løftet ingen nasjon opp og frem, sier Ødegaard. Han har til gjengjeld fått raus støtte i form av helårs arbeidsstipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). For bok skal det altså bli, etter planen er han ferdig om ett år.Mens det var norske sjøfolk som havnet "i tyrkeriet", skjedde i 1627 det utenkelige på Island: Algeriske slavejegere slo til på selve øya, langt der oppe i Atlanterhavet. Og reiste av gårde med nærmere 400 islandske slaver i lasten. Nesten hver eneste islending mistet en kjenning eller en bror, det var en nasjonal tragedie, og i de påfølgende år levde islendingene i stor frykt for nye angrep. En av de bortførte var presten Olaf Eigilsson, han ble sendt tilbake til Danmark fordi fyrsten av Algier ville han skulle kjøpslå med kong Christian 4. om frikjøp av de øvrige islendingene. Olaf hadde allerede møtt tragedien; hele hans familie var solgt og splittet i Algier. Noen kom aldri hjem igjen. Mens andre altså ble løskjøpt. Og fikk vende tilbake - med adskillige skremmende opplevelser i sekken. Niels Moss skriver om fangehuset i Algier, der han og de andre slavene måtte sove foran et trettitall løver i bur. Der løvene i blant brøt seg løs og gikk løs på slavene. Og fra andre kilder kommer beretninger om grufulle avstraffelsesmetoder - for de minste forseelser. Kristenslaver korsfestes, får legemsdeler avkappet, de spiddes på påler, stikkes, brennes, mures inne. Ille, men var det egentlig verre enn det de svarte slavene opplevde i Nord-Amerika? Flere samtidige observatører har snarere påpekt at kristenslavene var de som ble mest humant behandlet.- De frikjøpte slavenes beretninger forteller påfallende nøytralt og fordomsfritt om forholdene i de nordafrikanske samfunnene. De hadde opplevd islam, men så faktisk en større religiøs toleranse der enn her hjemme. De norske sjøfolkenes holdninger er oppsiktsvekkende positive, sier Torbjørn Ødegaard. Og forteller om en islandsk kvinne som fikk valget mellom å reise hjem eller bli - og valgte å bli. Mens hennes far reiste tilbake til Island.For det fantes flere veier ut til friheten. Her hjemme fantes "slavekassen", penger som ble samlet inn og sendt av gårde, først til København, deretter til Nord-Afrika, for å kjøpe fangene fri. I norske kirker kunne kollekten gå til slavekassen. Myndighetene i de nordiske land var forøvrig ikke overvettes interesserte i slavenes skjebne, angrep mot skip forekom jo både her og der. Men for slavene fantes det en annen - og i dag fortsatt overraskende - mulighet: De kunne konvertere. Hvis de tok i mot den muslimske tro, var slavelivet over, da ble de med ett slag selvstendige mennesker. Med en stor hake, imidlertid: Retur til hjemlandet ble umulig.- Det var mange som konverterte. I 1627 ble det i Algier anslått at 9000 av byens menn, dessuten 1200 kvinner, hadde sagt farvel til kristendommen og blitt muslimer. Kanskje var det i årenes løp et par hundre skandinaver som konverterte, forteller Torbjørn Ødegaard.En av dem kjenner vi til, han gjør det sågar frivillig: Unge hr. Conradi, sønn av postmesteren i Fredrikshald (i dag Halden). På begynnelsen av 1800-tallet dukker han opp hos den dansk-norske konsulen i Tripolis og opplyser om at han vil ta "den muhammedanske lære". Konsulen ber ham bli noen dager og tenke seg om, men Conradi går til pasjaen i byen og gjennomfører sin plan. Og opplyser dessuten om at hans bror i Algier også er blitt muslim.- Anføreren av raidet mot Island skal ha vært en konvertert nederlender. Europeerne var gode sjøfolk, og deres ferdigheter og kunnskaper ble satt pris på, mener Torbjørn Ødegaard.Men slavene endte ofte langt nede i hierarkiet. Mange ble roere på galeiene. Hver åttende fange (i Algier) var kongens eiendom, andre tilfalt kapteinen som hadde kapret dem, dessuten mannskapet. Resten ble solgt til høystbydende. Eierne kunne bli mange. Arbeidsoppgavene også. Niels Moss unnslapp galeiene, han var blant annet garderobepasser for den homoseksuelle deyen av Algier, en hersker som dessuten benyttet unge og vakre mannsslaver som varmeputer i sin seng. Kanskje var det ikke så underlig at de mest belastede fattigstrøkene i Kristiania på 1800-tallet ble kalt Algier og Tunis.
