Skyene stanger mot Damsgårdsfjellet. En mann med hettegenser jogger rundt og rundt på den gjengrodde grusbanen på Nygårdsmyren. Underlaget er så vasstrukkent at mannen lager dype groper i grusen for hvert steg. I bunnen av kraterne samler det seg brun søle. Med noen håndklær tørker han kastsirkelen i et hjørne av banen. Tøynettingen rundt kastburet er hullete, det henger lange laser fra den.

Mot muren: Den dagen Sven Martin Skagestad slenger diskosen i muren du kan skimte i bakgrunnen, da er han i verdenstoppen. Skagestad trener på grusen på Nygårdsmyren.

Det er cirka 66-67 meter til muren på den andre siden av grusbanen. Han kikker bort, finner frem sine to diskoser. Den dagen han slenger diskosen i muren, da er han der. Nå er han noen meter i fra. På hvert kast. Noen ganger skvetter diskosen fra grusen og i muren. Da er det lange kast, men Sven Martin Skagestad vet ikke om han liker det. Diskosen kan bli ødelagt.Han leverer 40 kast. Flere av dem er over 60 meter. Etterpå skal han kaste blytunge jernstenger.

Rundt ham er det ingen. Ingen som ser på, ingen som motiverer, ingen som korrigerer. Han er her nesten hver dag. Kaster sine 40 kast, slenger stengene pokker i vold. Går hjem.

— Hvor mye kraft

De greske gudene ville sendt ham til dødsriket Hades av ren misunnelse. Sven Martin Skagestads fysikk er unik. 120 kilo hardt kjøtt fordelt over 202 centimeter. Han er rask nok til at han har konkurrert på 60 meter, smidig nok til at han har NM-medaljer i karate. Nå er han regjerende norgesmester i kule og diskos. Han vil bli best. Men hvorfor?

— Det er interessant å se hvor langt jeg kan komme. Hvor mye kraft kan jeg skape og overføre til en diskos. Det er det som fascinerer meg.

Alene: Skagestad holder kontakt med treneren sin på e-post. Diskosmannen vil bo og trene i Bergen, noe som betyr at han må trene alene.

Han er blant de fremste i sin aldersklasse i verden. I år er målet å kvalifisere seg til EM. Men han noterer seg noe på hver trening, noe som er lovende:Han kaster langt.

Så langt, så mye bedre enn på samme tid i fjor, at det er spennende. Men prøv å presse en kaster på hvilke lengder han har inne på trening. Det går ikke. Trening er én sak, konkurranse en ganske annen. Men kanskje og bare kanskje kan han klare å kvalifisere seg til OL.

— I så fall er det en bonus. Jeg tenker ikke på det. Men det kan gå, jeg ser jo det, sier han.

- Passer bare aldri

Sterk: Han har alltid vært naturlig sterk. Men han må bli enda mye sterkere for å komme i den absolutte verdenstoppen i diskos.

I Alvøen ligger det en sliten vektsal. Gamle apparater som hviner når man bruker dem. Bilder av Arnold Schwarzenegger på veggen. Tunge vekter hvor malingen flasser. Det lukter svakt av mann og temperaturen er lav. Her blir Skagestad sterkere. Selv om han sier han er naturlig sterk, må han mobilisere enda mer kraft. Han planter 140 kilo på stangen, kjører ti repetisjoner med knebøy. Han gjentar det seks ganger. 8,4 tonn. Etterpå hopper han i trappene bak treningsstudioet. Fem trinn i slengen, fire sprang. Elleve ganger, like etter vektøkten. Han klager over stanken fra fiskeoppdrettsanlegget like ved. Noen ganger makter han ikke eimen. Da må han finne seg en annen trapp. Men som regel holder han ut. Sven Martin Skagestad hopper ikke over økter.— En hviledag kan jeg ta når det passer meg. Det passer meg bare aldri, sier han.

Spenstig: Like etter å ha løftet over åtte tonn med vekter, leverer Skagestad spensthopp i sin favorittrapp i Alvøen.

Derfor har han et firedagers treningsprogram hvor det tre av dagene er doble økter. Kast og styrke. Den siste dagen er det kun én økt. Så begynner programmet på nytt.

Uhyggelige mengder mat

Minst like viktig er maten. Skagestad spiser ikke. Han eter. Det må han. I fjor sommer mistet han fire av sine 120 kilo. Krise. En diskoskaster må ha ballast. Derfor spiser han som et dyr.

— Jeg er aldri sulten. Husker ikke sist. Ved hvert måltid spiser jeg til det sier stopp. Det var derfor jeg var litt sein til avtalen vår, sier han, og legger til:

— Jeg brukte tre kvarter på å spise frokost.

Maten blir stekt i smør. Han elsker fisk, og langer i seg til enhver tid. I fjor vakte han oppsikt i kantinen på universitetet, hvor han studerer prosessteknikk:

— Et kneippbrød koster bare syv kroner, vet du. Jeg hadde med meg ett sånt og to bokser med makrell i tomat. Så spiste jeg det.

- Hele brødet?

— Ja, det pleide å være en liten skalk igjen.

Han må ha lunsj og kjøper 800 gram kyllingkjøttdeig, en brokkoli og fem bananer. Alt skal ned.

- Har det jeg trenger

Treneren hans bor i Evje på Sørlandet. De treffes ikke så ofte. Skagestad trener for seg selv. På en gjengrodd grusbane, i et vektrom hvor det ble målt to minusgrader under kuldeperioden for noen uker siden. Det må brenne inni ham, for det kommer til å ta tid å bli best.

Men han klager ikke. Han skal vise at det går an likevel. Fra sin base i Godvik i Bergen.

— Jeg tror jeg kan bli god her. Jeg skal ikke til utlandet eller til Østlandet. Jeg har et sted å kaste, et sted å løfte. Jeg har det jeg trenger.

— Du, det er litt Rocky over deg?

— Å? Det er i så fall stilig, det. Han ble jo god, han også…

Han begynte med diskos da han var 15. Talentet var kanskje minst like stort i spyd, han hadde resultater i sin aldersklasse som ble sammenlignet med Andreas Thorkildsen. Men spyd er skadeutsatt. Han valgte diskos. Antikkens idrett. Klassikeren.

- Sven Martin?

— Ja?

- Tenker du at du ble skapt til dette?

— Ja. Jeg liker jo å tro det.

Den perfekte diskoskaster

Hendene er som spader. Lårene som tømmerstokker. Overkroppen klumpete og hard. Men mest av alt er det vingespennet som gjør Godvik-mannen Sven Martin Skagestad som skapt for diskos. Mellom fingertuppene er det to meter og syv centimeter. De lange armene gir kroppen mer moment når han roterer, og gir ham metere gratis.

Resten er ikke gratis. Det koster. Det koster hard trening, riktig og mye mat og ekstrem oppofrelse. For at han én gang skal oppleve det store.

Tørt: Skagestad har tre håndklær med på trening. Både ringen og diskosen bør være tørr for å unngå feilkast og eventuelle skader.

Allerede er han Norges klart beste. Han er blant verdens aller fremste i sin årsklasse. Men å bli god i diskos tar tid. Sven Martin Skagestad har bestemt seg. Det får ta den tiden det tar. Før eller siden kommer det. Det alt handler om.Det Lange Kastet.

Inni boksene:

Fingertuppene:

Diskosen ruller på pekefingeren i det han slenger den av gårde. Han må være sterk i fingrene, og tåle smerten når huden sprekker opp. Derfor har han svært hard hud på fingrene.

Nevene:

Skagestad har virkelig store håndflater. Virkelig store. Det gjør at diskosen ligger stabilt i nevene hans når han lynraskt snurrer rundt. De store hendene gjør ham i stand til å omslutte metallskiven.

Lårene:

Svært sterke og eksplosive lår. I grunntreningsperioden nå i vinter trener han med mellom 140 og 150 kilo i knebøy. Dette løfter han ti ganger på rad, i seks sett. Altså rundt 8,5 tonn på en rask økt. Deretter hopper han i trapper. Senere øker han vektbelastningen og reduserer antall repretisjoner.

Knærne:

Siden diskoskast fordrer at man roterer i ringen, blir det en tøff belastning spesielt på menisken i kneet. Derfor er han avhengig av meget sterk stabiliserende muskulatur rundt knærne.

Vingespennet:

2,02 meter høye Skagestad måler 2,07 meter mellom fingertuppene. Det gir ham en fordel. Med lange armer, får han mer moment i diskosen når han snurrer. En tommelfingerregel Skagestad selv opererer med, er at en centimeter ekstra i vingespenn tilsvarer rundt en meter i lengde på kastene.

Overkroppen:

De lange armene gjør ham ute av stand til å prestere ekstremt i for eksempel benkpress. Men selv med dette handikappet, løfter han minst 150 kilo i benkpress. Mye av kraften i et diskoskast kommer fra brystmuskulaturen. Denne må være velutviklet. Skagestad sier han alltid har vært naturlig sterk.

Eksplosivitet:

Sven Martin Skagestad veier 120 kilo. Han løper likevel 60 meter på rundt 7,7. Han har meget god spenst og er avhengig av eksplosiv muskulatur for å kunne mobilisere hurtigheten når han snurrer før kastet.