PYEONGCHANG: Natt til torsdag 15. februar flyttet Aksel Lund Svindal igjen grensene for hva et menneske kan klare. Han vant Norges første OL-gull i utfor noensinne i det som ganske sikkert må ha vært hans siste mulighet.

Svindal er 35 år, og han har vært svært skadeforfulgt de siste årene. For syv-åtte måneder siden kunne han knapt gå. Men i natt kunne han fly.

Da det endelig gikk an å kjøre utfor i Pyeongchang, var Svindal mer enn klar. Han hadde startnummer 7, og fikk trolig med seg at forhåndsfavoritten Beat Feuz fra Sveits kjørte inn til klar ledelse som femte startende under perfekte forhold: Sol, iskald snø og vindstille.

Forsiktig glede

Nordmannen staket seg ut med vill kraft. Snøen sto ut bak skiene hans. I sollyset så de ut som stripene etter et jetfly. Feuz hadde bedre tid ved første, andre og tredje passeringspunkt, men fra fjerde mellomtid tok Aksel Lund Svindal over. Derfra og inn kjørte det godt over 100 kilo tunge fartsmonsteret ekstremt fort.

Aksel Lund Svindal tok gull.
KAI PFAFFENBACH / REUTERS

Publikum gispet da han landet fryktelig langt bakpå skiene etter et hopp, men ingenting stanset ham på den elleville ferden mot ledelse.

Foran VIP-teltet strakk kronprins Haakon armene i været før han begynte å dele ut klemmer. Selv den sindige toppidrettssjefen Tore Øvrebø kostet på seg en liten jubelreaksjon. Aksel Lund Svindal knyttet venstre hånd og holdt skiene opp da fotografene ropte til ham. Han var glad, men var forsiktig.

Han visste hvem som kom bak ham.

En han kjenner meget, meget godt.

Han som hater hundredeler

I starten av løypa kjørte Kjetil Jansrud enda bedre enn lagkameraten sin. På det meste lå han nesten et halvt sekund foran. Så ble det enda klarere for alle i målområdet hvor raskt Aksel Lund Svindal egentlig hadde kjørt den siste delen av utforrennet.

Jansrud kom i mål, skrenset, vridde hodet mot storskjermen, og det han så gjorde vondt langt inn i beinmargen:

1. SVINDAL A.

2. JANSRUD Kjetil

12 hundredeler skilte dem. Hva er 12 hundredeler? Hva i all verden kan et menneske bruke 12 hundredeler til, annet enn å bli slått i et OL-utfor?

Aftenpostens Robert Veiåker Johansen.

Så kom to reaksjoner. To helt forskjellige reaksjoner som var et presist øyeblikksbilde av hva sporten handler om: Vinne eller tape. Være best eller nest best.

Alt avgjort av hundredelene som noen dager er din beste venn, andre dager hater du dem så intens at du aldri vil forholde deg til dem igjen.

Kjetil Jansrud sank sammen over stavene. Han hadde det fælt. Han ristet på hodet, og det hodet må ha tenkt «ikke igjen», for i Sotsji for fire år siden var han 10 hundredeler unna gullet. Denne gangen 12.

To glade gutter etter sølv og gull.
INSTAGRAM

Å slå en venn

Aksel Lund Svindal? Han slapp ut det som kan kalles en blanding av et brøl og et stønn av lettelse. Han visste at det verste var overstått. Sveitsiske Beat Feuz var bak ham. Kjetil Jansrud var bak ham. Gode utforkjørere sto på toppen, men da landsmannen kom i mål, var det som om noe løsnet i ham.

Han lot seg intervjue av rettighetshaver TVNorge, som har Kjetil André Aamodt som en av ekspertene sine. Aamodt vant mye, veldig mye, men aldri utforgullet. Nå sa han: «Aksel, dette kommer til å holde».

Det samme virket det som om Kjetil Jansrud trodde. Svindal og Jansrud er romkamerater og venner. De har kjent hverandre i over 16 år, og sover på samme rom flere døgn i løpet av et år enn de sover med kjærestene sine. De spiser sammen, trener sammen, spiller kort sammen og går oppå hverandre så mye som det er mulig for to godt voksne menn å gjøre. De vet det aller meste om hverandre, slik gode kamerater gjør.

Men når det er renn, er de «fiender». Det som gjør godt for den ene, gjør så vondt for den andre. Det må være rart å ha et slikt forhold. Og legge seg etter en konkurranse, skilt av noen kvadratmeter hotellrom og 12 hundredeler.

Da Jansrud vant gull i super-G for fire år siden, skal Svindal ha hatt problemer med å glede seg skikkelig. Denne torsdagen er det Jansrud som må grave dypt i seg selv, og finne all glede han kan i en fantastisk sølvmedalje.

Aksel Lund Svindal leverte fra seg et solid jubelbrøl etter at gullet var fikset.
Martin Slottemo Lyngstad

Vondt og hovent

I fjor fikk jeg følge Aksel Lund Svindals vei tilbake til toppen på nært hold for A-magasinet. Han skulle trene seg opp fra sin fjerde karrièretruende skade, denne gangen en løs menisk. Underveis i arbeidet var det mer enn én gang at jeg tenkte: «Dette kan du da ikke greie?».

Han haltet. Hadde vondt. Kneet hovnet opp bare man så hardt på det. Når folk spurte om han kunne komme tilbake enda en gang, var det ikke så lett å svare skråsikkert.

Men den erfarne knekirurgen Marc Jacob Strauss hadde forsikret ham «alt inni der er som det skal». Så Aksel Lund Svindal gjorde alle de kjedelige øvelsene sine, prøvde forsiktig skiene igjen og gjorde comeback i verdenscupen som om han aldri hadde vært borte. For han visste jo at det gikk fremover.

Dag for dag, uke for uke, måned for måned.

Og at alt ledet frem til dette, disse 100 sekundene og 25 hundredelene det kan bli svært vanskelig noensinne å glemme.