SEEFELD: 21-åringen nådde sin store drøm i VMs tredje øvelse i kombinert. Han kom inn i mesterskapet som storfavoritt etter å ha vunnet nesten alt av verdenscuprenn den siste tiden.

I storbakken i Innsbruck sist uke feilet han. Oslo-gutten hadde store problemer.

– Jeg tror ikke jeg har vært så langt nede som idrettsmann tidligere, fortalte han etter at gullet endelig var sikret.

Jarl Magnus Riiber har akkurat knekt Bernhard Gruber og Akito Watabe i spurten og tatt VM-gull.
Martin Slottemo Lyngstad
Jarl Magnus Riiber knuste konkurrentene i spurten i Seefeld.
Martin Slottemo Lyngstad

Han grublet og grublet, deretter gjorde han noen grep med utstyret, gikk opp i normalbakken i Seefeld og hoppet den helt ned på trening.

Han sviktet heller ikke da det ble konkurranse. Han gikk ut først på langrennet, fikk besøk av Bernhard Gruber og Akito Watabe.

I spurten knuste han begge.

– Dette gikk jo ganske greit, var det første gullvinneren sa til trener Ivar Stuan etter målgang.

– Jeg skjønte at det gikk mot seier etter 6,5 kilometer.

Etter at gullet var sikret møtte gullgutt Jarl Magnus Riiber pappa John Riiber. John var selv en god kombinertløper på 80-tallet.
Martin Slottemo Lyngstad

Den lille gutten

For mor, far og bror, som er til stede i Østerrike, var dette øyeblikket de visste at sønnen hadde ventet på.

De vet hva som ligger bak, hvor hardt han har jobbet for denne triumfen siden han var liten.

For han var liten. Mye lavere enn klassekamerater og konkurrenter i starten. Det plaget ham.

– Jeg husker at han spurte hva han skulle gjøre for å bli høyere. Da svarte jeg at han måtte spise brødskiver med leverpostei og makrell i tomat, forteller mamma Ann-Kristin Riiber.

Jarl Riibers aller første skirenn som femåring.
Privat

Mors råd fungerte, trodde han

Unggutten gikk til oppgaven med glød. Han langet innpå i barneskolen.

Da han kom hjem etter å ha startet på et nytt skoleår, var han gledestrålende.

– Han fortalte at han ikke lenger var den minste i klassen. Jeg vet vel egentlig ikke om det var maten som gjorde det, ler mamma.

Akrobatisk. Jarl Riiber har bestandig likt å prøve ulike ting.
Privat

Riiber husker episoden godt.

Han innrømmer at det lenge var et problem at han ikke nådde opp.

– Jeg var liten og lav og en svekling helt frem til jeg var i 2. klasse på videregående. Jeg var god frem til barneskolen, så ble jeg gått fra på ungdomsskolen. Jeg klarte heldigvis å sette ting i perspektiv. De andre var 180 cm og jeg var 140 cm. Men jeg ga aldri opp.

Sammen med bestefar Harald Riiber. Jarl og han har alltid vært en god kombinasjon.
Privat

Dro ut grytidlig på første økt

Utøveren, som representerer Heming, Kollenhopp og Norge, har vært ivrig med trening hele livet.

I starten var unggutten innom mange ulike idretter, men det var kombinert som var mest spennende. Og det var der familien hadde lange tradisjoner. Både farfar Harald Riiber og far John hadde vært gode i den idretten. Pappa fikk til og med et par sølvmedaljer i junior-VM, kom på landslaget som senior og deltok i verdenscupen på 1980-tallet.

Derfor var det naturlig at det alltid ble bygget hoppbakke i hagen eller i kneika på hytta som lå øverst på Kampen, innerst i Lommedalen.

Der boltret Jarl Riiber og den to år eldre broren Harald seg da de var barn.

– Det er helt uvisst om pappa drev på med «manipulering», flirer Jarl Riiber.

Bestefar var ivrig til å følge opp da det ble mer idrett enn lek. Ferden gikk ofte til Fossum, der det var hoppbakke.

Som kameratene i kompisgjengen drev han også med tennis, alpint og fotball, men hele tiden var Jarl Riiber knallhard på at hopptreningen var viktigst.

Bestefar Harald Riiber har alltid fulgt opp og var ivrig med da sønnesønnen trente og konkurrerte.
Privat

Han sier at han aldri ble styrt. Han ville trene, spesifikt allerede fra 8-årsalder.

– Jeg har hatt en treningstalent helt siden barneskolen, sier han.

– Hva legger du i ordet treningstalent?

– Jeg har trent mye hele livet og har vært oppe i stor mengde helt siden jeg var liten, selv om jeg vet at det ikke nødvendigvis er de som trener mest som blir best.

Kombinert er litt annerledes. Han tok inn langrenn etter hvert, og fant fort ut at da trengtes det utholdenhet, styrke, spenst, bevegelighet og spurtegenskaper. Alt dette skulle settes sammen.

– Det motiverte meg. Jeg løp ut klokken seks om morgenen for å rekke to økter. Det startet tidlig i fjerde-femteklasse på barneskolen, da jeg var omtrent 11–12 år.

Jarl Riiber i midten sammen med storebror Harald (t.v.) og Louise Andersen, datteren til tidligere kombinertløper Geir Andersen. Året er 2005.
Privat

Var tidlig på offensiven

Han likte å dulte borti de andre klassekameratene som gikk langrenn, for å fortelle: «Jeg har hatt den første økten allerede.».

Han så det ikke selv som forsakelse, men skjønner at vennene senere stilte spørsmål om hvordan han orket. De gikk da på ungdomsskolen og hadde fått andre interesser enn idrett.

– Jeg ble stående der alene fordi jeg var «han som er ute og trener hele tiden». Det var det valget jeg tok. Dette var min arena.

Selv om det unge treningstalentet var så ivrig, var det ikke før på videregående at han begynte å bryte igjennom. Han var jo fortsatt «minsten». Klassekameratene var et hode høyere.

Alt går ikke alltid rett frem

Jarl Riiber skulle komme til å få motgang. Kyssesyke på ungdomsskole, gjorde at han ikke kunne konkurrere.

Han innrømmer at han i en periode var nær ved å gi opp langrenn, men med en gang han ble frisk, stilte han i renn i Holmenkollen.

Så løsnet det. Fortsatt måtte han innom noen avbrudd, blant annet skulderen ut av ledd flere ganger, lungebetennelse, virusinfeksjon og så en skulderoperasjon

Etter OL i fjor bestemte han seg for å gjøre alt for å lykkes i VM. I Pyeongchang ble det to fjerdeplasser. Nå har han foreløpig sølv og gull i VM.

I dag måler Jarl Riiber, Norges og verdens beste kombinertløper i Seefeld, 180 cm. Han tror ikke at han vil vokse mer, men sier:

– Jeg har fortsatt med pålegget makrell i tomat.